Hvorfor jeg ikke lenger stemmer på Arbeiderpartiet.

«Et sterkere fellesskap», proklamerer Arbeiderpartiet. Men hva med de som faller utenfor?

Jeg har vært medlem av AUF og Arbeiderpartiet. Jeg har vært på flere temamøter, kurs, konferanser og seminarer, årsmøter og landsmøter enn jeg klarer å huske. Og jeg var blant annet med på å velge Eskil Pedersen som ny AUF-leder. Jeg har drevet valgkamp og programarbeid, stått på stand, delt ut roser, banket på dører og snakket med folk, og delt ut enda flere roser. Men noe skurret i Ladidaland. Ting var ikke helt slik det ble formidlet fra talerstolen.

Det tok meg litt tid før jeg skjønte det. Men Magnus Marsdals bok «FrP-koden» gjorde noe med min forståelse av hvem vi var som sosialdemokrater og som progressiv venstreside. Litt etter litt fikk jeg øynene opp for bemerkninger som spottet og hånet mennesker jeg brydde meg om. De som av en eller annen grunn ikke hadde fullført videregående var uintelligente. De som ikke brydde seg om internasjonale og humanitære spørsmål var selvopptatte. Og de som grensehandlet var harry.

Hvis du ikke har lest boken kan den og mitt møte med AUF og Arbeiderpartiet oppsummeres slik: «På den ellers så korrekte venstresiden er det påfallende hvor ustraffet man kommer unna med latterliggjøring av klassebakgrunnen til mennesker man ikke liker og den progressive venstresidens kontinuerlige devaluering av livsførselen til den kulturelle arbeiderklassen skyver de som ellers godt kunne tenke seg å stemme på venstresidens partier bort og over i armene på høyrepopulistene.»

Heller ikke overfor hverandre var vi særlig nådige. Konformitetspresset var stort og straffen for ikke å innrette seg etter den til enhver tid rådende konsensus var en sterk indre justis bestående av taus forbigåelse, usynliggjøring, latterliggjøring og sosial utstøting. Målet, et stort og sterkt AUF og Arbeiderpartiet, ble dyrket som noe ufeilbarlig. Og annerledestenkende ble ikke tolerert. Mente du noe annet enn partiestablishmentet ble du behandlet som en kjetter og fortalt at du tar feil. Ingen diskusjon!

Nå er det lenge siden jeg stemte på Arbeiderpartiet. Og etter at jeg etter stortingsvalget i 2017 leste at partiets valgkamp var preget av en «fryktbasert ledelse», i følge en intern partirapport, så noterer jeg meg at det ikke er mye som er forandret. Arbeiderpartiet er et sted hvor klikkdannelsene rår. Det er et toppstyrt og autoritært parti. Og passer du ikke inn, hører du ganske enkelt ikke hjemme. Det var med et tungt hjerte at jeg måtte registrere at det prosjektet jeg engang trodde på ikke fantes.

Dette innlegget er også blitt publisert på Nettavisens nettsider:
«Et sterkere fellesskap», proklamerer Arbeiderpartiet. Men hva med de som faller utenfor?

Skarvøys metode.

La det ikke være noe tvil. Skarvøy-saken treffer hele pressen, ikke bare VG.

Karakteristikkene brukt om Lars Joakim Skarvøy og hans arbeidsmetoder er mange, sterke og tegner et bilde av en journalist mer opptatt av seg selv enn om sannheten.

Kvinnen fra dansevideoen med Trond Giske sier til TV 2 at det ikke var noen sak, at hun ble publisert mot sin vilje og at hun, på tross av at hun flere ganger prøvde å korrigere han, ble direkte feilsitert. Om hennes møte med Lars Joakim Skarvøy sier hun: «Inntrykket mitt var at han hadde bestemt seg på forhånd hvilken vinkling denne saken skulle ha.» Det handlet altså bare om å få sitater fra henne som kunne støtte storyen han hadde sett for seg.

Også kvinnen fra den første Giske-avsløringen VG publiserte i desember, 2017, sier hun opplevde Lars Joakim Skarvøy som «veldig konfronterende» og med en «aggressiv tone». «Jeg sa gjentatte ganger at opplysningene hans ikke stemte og at dette ikke var en sak, men han nektet for å ta det innover seg. Så jeg opplevde at han ikke brydde seg – og alt han egentlig trengte meg til var bare å bekrefte at han hadde en story.», har hun uttalt i etterkant.

La det ikke være noe tvil. Skarvøy-saken er svært alvorlig og den treffer hele pressen, ikke bare VG. Og med det som har skjedd så vil det ta lang tid før VG igjen vil klare å gjenbygge noen form for tillit til sin politiske journalistikk. For den har virkelig fått seg en real nesestyver. I en tid hvor tilliten til de tradisjonelle mediene er på et bunnivå, og utbredelsen av såkalte «falske nyheter» aldri har vært større, så er det helt avgjørende for de tradisjonelle mediene at de ikke opptrer på en måte som bidrar til å svekke tilliten.

Det bør blinke en varsellampe. Lars Joakim Skarvøy sine arbeidsmetoder kan umulig ha kommet som noe overraskelse hverken på hans kolleger i eller på de som kjenner han utenfor VG. Likevel så har han fått lov til å holde på. Det er alarmerende og et stort varsku om en kultur hvor høye presseetiske standarder ikke har hatt den statusen man forventer av profesjonelle yrkesutøvere. I hvert fall i pressen.

Norge skylder kvinnen fra dansevideoen med Trond Giske en stor takk etter at hun sto fram på TV 2 forrige uke og fortalte sin historie om VG. Elementer som Lars Joakim Skarvøy vil nok aldri forsvinne helt fra norsk journalistikk. Men takket være henne så vil det forhåpentligvis ta en god stund før noen av dem prøver noe nytt. Det burde vi være evig takknemlig for, samtidig som vi aldri glemmer at de som driver fram journalistikken vår kun er mennesker, de også, med alle de feil og mangler som naturlig følger med.

Når antirasister bærer ved til ilden.

Ingen fødes som rasist. Man blir sånn. Utrolig nok, i stedet for å forsøke å få dem over på bedre tanker, får mange antirasister dem bare til å rope enda høyere.

Hva spiller det noen rolle om innvandringskritikeren du treffer nede i kommentarfeltet på Facebook skriver starten av ordet «innvandring» med én «n» eller at profilbildet hans er et bilde av bilen hans i stedet for av han selv? Hva spiller det noen rolle at han er ufaglært eller at han skryter uhemmet over å ha vært på Ayia Napa? Måten mange såkalte antirasister på venstresiden velger å møte de som godt kan finne på å legge igjen sleivete kommentarer nede i kommentarfeltene på internett skaper mer ugagn enn gagn. Og det er vel ikke hensikten?

Rasister er ikke først og fremst rasister. Først og fremst så er de hatefulle. Eller folk som jevnt over bare gir litt mer pokker. Du har sikkert lagt merke til det selv. Hater noen først innvandrere, så er sjansen stor for at de også hater en hel masse annet. Bare se på rasisten på din arbeidsplass. Han som alltid snakker innvandrere ned i lunsjen og hevder at han ønsker seg en «streng, men rettferdig» innvandringspolitikk. Han hater vel så mye staten, bilavgiften, Arbeiderpartiet, kvinner, homser, samer og tv-lisensen som innvandring, gjør han ikke?

Hvordan ble de sånn? Vel, noen har pissa i kaffen deres. Eller «sure liv skaper sure holdninger» som jeg bruker å si. Det hjertet er fylt opp av renner munnen over med. Du skjønner tegninga. Har man ikke mye godt i livet, har man heller ikke så mye godt å gi. Botemiddelet er derimot ikke brysk irettesettelse, sosial utstøting eller andre fiendtligheter, men mer raushet. Det er vanskelig å bry seg når du ikke har noe å gi. Og man vinner i hvert fall ingen over med å stå å spytte, kjefte og trampe på dem. Så hvorfor ikke ta større ansvar i møte med dem?

Jeg tror det er slik som Sosialistisk Venstrepartis, Andreas Halse, skrev i Aftenposten den 29. mars i fjor at store deler av venstresiden ganske enkelt ikke liker arbeiderklassen. De vil spytte, kjefte og trampe på dem. Der hvor middelkulturen møter lavkulturen blir det av og til bråk.

For alle som har en genuin interesse av å se rasismen forsvinne ut av samfunnsdebatten (og ut av samfunnet for øvrig), så er det veldig frustrerende å se hvor lite interessert mange av landets såkalte antirasister, med slike som Eivind Trædal i spissen, mannen forfatter Torgrim Eggen kalte «venstrepopulismens fireåring» for sin konfronterende og uforsonlige framgangsmåte, er å gå fram på en måte som faktisk avvæpner. Ingenting godt kommer ut av å holde konfliktnivået oppe. Ingenting godt kommer ut av å bære ved til ilden.

– Dette innlegget er også blitt publisert i adressa.

Ingen enighet om veien videre.

De siste to ukene i norsk offentlighet har vært de styggeste på svært lenge.

Hvordan ble det sånn? Jeg er ikke blant dem som mener at vi har fått flere hatefulle ytringer etter at terroren traff Norge. Det er mulig at det er hukommelsen som svikter de som mener motsatt. Men for de som husker florerte det med ekstreme ytringer i kommentarfeltene hos de ulike nettavisene for noen år siden. Nå er mesteparten av disse stengt og debatten er blitt flyttet over i kommentarfeltene på Facebook som trass i sitt rykte er bedre enn det vi hadde tidligere.

Hva er problemet? Det uvanlige nå er at etter at Listhaug den 9. mars la ut det famøse og mye omtalte bildet om Arbeiderpartiet og terroristenes rettigheter på sin Facebook-side så har selv relativt sindige, ikke-agiterende stemmer i det offentlige ordskiftet hardnet. Det er mulig at spissformuleringer og opphetet debatt (eller «engasjement» som noen antagelig ville ha sagt) bare er en naturlig del av et friskt og moderne demokrati. Et sunnhetstegn. Men ikke når det går på tilliten løs mellom hverandre. Ikke når det fører til polarisering og splittelse. De siste to ukene har vært de styggeste to ukene på svært mange år.

Ingen enighet om veien videre. Den 24. mars hadde Hadia Tajik (Arbeiderpartiets eneste gjenværende nestleder etter at Trond Giske forsvant ut av rikspolitikken) et innlegg på Aftenposten sine nettsider hvor hun skriver at en anstendig politisk debatt er noe hun ønsker å «advare» mot. De som så Debatten på NRK1 den 22. mars vil antagelig kunne erindre at hun sa noe av det samme der, også. På VG sine nettsider den 26. mars skriver varaordføreren i Oslo (som for øvrig også kommer fra Arbeiderpartiet) at «hat må møtes med raushet og tålmodighet». Hun vil at vi skal prate sammen. Og på Twitter (where else, am I right?) tordner Eivind Trædal fra Fjasepartiet de Ubegripelige at han ikke ønsker forsonlighet overfor hatet. Han ønsker ingen «trivelig tone» eller «anstendig samtale». Nei, han vil agitere videre. Og han er ikke alene.

Det er ingen enighet om veien videre. Særlig på sosiale medier. Og så lenge det finnes røster i den norske, offentlige samtalen som ønsker agitasjon og splittelse, så er det nettopp polarisering og steilte fronter vi kommer til å få. Jeg tror ikke det anstendige Norge er sterke nok til å stå i mot. Det holder ikke å peke på slike som Listhaug og si at de er kilden til problemet. Alle må bidra.

Er det noe vi kan gjøre? Slik jeg ser det så er det først og fremst to ting man kan gjøre dersom man ønsker å bidra til å redde debatten ut av det føre det er i nå. Det ene er imøtegåelse av hatefulle ytringer på en respektfull måte. Sånn sett så er varaordføreren i Oslo inne på noe. Man må behandle hverandre som mennesker og prate sammen. Ingen lar seg overtale eller overbevise av noen som spytter på dem. Det forsterker bare hatet og er en kilde til problemet. Og det andre er forebygging. At vi ser på hvorfor folk danner hatefulle holdninger i det hele tatt og gjør noe med det. Sure liv skaper sure holdninger.

Hvis det finnes vilje nok til å gjøre noe her, samtidig som man er flink til å avstå fra å ilegge andre meninger de ikke har og være konfronterende overfor dem, så kan det kanskje være noe. Enn så lenge er jeg skeptisk.

Sosial status og utdanning viktig for et godt liv.

Mange vil nok si at dette er åpenbart. Men likevel er det enkelte som vil ha deg til å tro noe annet. Sosial status er viktig. De som forteller deg noe annet lyver. Vel, egentlig ikke. Jeg vet at det finnes de som insisterer på at det motsatte, og at det blant dem er de som antagelig oppriktig mener det. Men det er fortsatt slik at for veldig mange så påvirker hva andre jobber med, hva de tjener, hvilken utdanning de har etc. hvordan de opplever dem. Og selv om at enkelte ikke bryr seg om sånt, så er sosial status også noe de må forholde seg til.

It’s here to stay, kan du si. Sosial status er liksom kommet for å bli. Man må ta det innover seg.

Dette er ikke noe man har et bevisst forhold til, selvsagt. Det er ikke som om noen går rundt og tenker aktivt på sånt. Ikke veldig, i hvert fall. Nei, det ligger som regel bare i bakgrunnen og skurer hvor det diskret dulter oss i den ene eller den andre retningen.

Hørte noen for ikke så lenge siden si at «penger og utdanning (alene) ikke gjør deg lykkelig». Og selv om det antagelig stemmer, at penger og utdanning (alene!) ikke gjør deg lykkelig, så hjelper det likevel veldig godt på veien. Sammenhengen var at det var en ung jente som ville få fram at man kunne være minst like lykkelig med en jobb i en dagligvarebutikk. Det er jo bare å sammenligne gruppene «de høyt utdannede» med «de ufaglærte», så ser man jo det at de med høy utdanning lever veldig mye fetere liv enn de som ikke har noen utdannelse.

Gruppen «de høyt utdannede» eier som regel sin egen bolig, de har langt oftere en fin bil (kanskje to), de har av og til en hytte på fjellet eller en nede ved vannet og drar på vesentlig flere utenlandsferier. Gruppen «de ufaglærte», derimot, bor og spiser langt dårligere, de har ofte ikke råd til bil (og i hvert fall ikke en fin en) og de kan bare glemme hytta. Og dessuten drar de ikke på langt nær på like mange utenlandsferier og de dør tidligere. Høres ganske kjipt ut, spør du meg.

For å sette det på spissen så kan du si at de høyt utdannede bor i pene eneboligstrøk, mens de ufaglærte bor i slitne kjellerleiligheter.

Ikke at det stopper der. Med en god utdanning følger gjerne mer penger. Og med en bedre økonomi følger også gjerne større økonomisk trygghet i tilfellet noe skulle skje. Du ligger ikke like mye våken om natta og bekymrer deg over framtiden. Dessuten så blir det lettere å følge opp utstyrsgaloppen på ungenes trening, cashe ut det som trengs når de plutselig skal på klassetur til Spania eller korpstreff i Tyskland. For ikke å snakke om det våpenkappløpet som er hvordan barn og unge klær seg. Det er et klasseskille også i skolegården.

Også på sjekkemarkedet er slike ting viktig. Det heter seg at menn (bevisst eller ubevisst) legger særlig stor vekt på kvinners utseende, der kvinner (igjen; bevisst eller ubevisst) legger særlig stor vekt på menns sosiale status. Og bare for å slå dette ekstra hardt inn så var det et innslag på NRK Dagsrevyen forleden om hvordan kvinner ikke vil ha barn med menn som har lavere sosial status enn seg selv. At menn bytter ut kona med en yngre modell er vel også kjent. Og selv om noe av dette antagelig er myter (jeg kjenner ingen menn som går rundt med planer for akkurat nå han skal bytte ut kona «for en yngre utgave» eller kvinner som sitter med excel-ark hjemme og sammenligner potensielle partnere) så er det likevel et element av sannhet her.

Det som for så vidt er litt fascinerende er jo at de som gjerne vil ha deg til å tro at det ikke finnes noen ting som heter «høystatusyrker» og «lavstatusyrker», og at alle mennesker er like pene, ofte gjør seg skyldig i å skille mellom «pent» og «stygt» og «høystatusyrker» og «lavstatusyrker» selv. Selv om de mener at slike ting ikke finnes. Se bare på hvem disse folka selv går ut med. Tror du det er irrelevant hvordan partneren deres så ut første ganger de traff hverandre? Tror dere Une Bastholm fra Fjasepartiet de Ubegripelige (som er en typisk sånn person som vil ha alle rundt seg til å tro at alle yrker er like flotte og at det ikke finnes «uattraktive» mennesker) ville blitt sammen med en 120 kilo tung lastebilsjåfør som digger Staysmann og Lazz? Nei, selvsagt ikke.

Hun vil ha en ung og sjarmerende, progressiv miljøverner med strikkagenser, nachspielgitar og to-dagers. En person som likner henne selv og som signaliserer og står for de samme verdiene hun selv setter høyt. Eller sagt på en annen måte; de verdiene som er høystatus for henne. Og det er ikke noe rart. Men det går veldig i mot hva de selv preker.

Hvordan du ser ut, hva du jobber med, hvor mye du tjener og hvilken utdannelse du har etc. er alt sammen med på å si noe om deg. Til og med hvilken mat du spiser, musikk du hører på og hvilke klær du går med spiller en rolle.

Hva tenker dere? Slår jeg inn åpne dører eller er dere rykende uenig? Er det å anse noen yrker som «bedre» enn andre et uttrykk for dårlige holdninger eller er det en erkjennelse av at visse ting rett og slett er mer ettertraktet og har en høyere verdi? La meg i så fall få høre.

Jeg tenker i hvert fall at vi lever i en verden hvor ting så lenge vi verdsetter dem annerledes har ulik verdi. Og jeg blir alltid litt forundret når jeg treffer mennesker som liksom skal ha alle rundt seg til å tro at sånn er det ikke. De prøver kanskje bare å være fintfølende?

Du kan bedre enn dette, Guri.

Dette er ment som et svar til Guri Borch, etter at hun fikk publisert dette innlegget på Dagbladets nettsider 16. november, 2016.

Guri Borch er en sånn typisk raddis som ikke kjenner noen grenser for hvem eller hvor mange hun ønsker å slippe inn. Selv ikke FN ønsker at land i vår del av verden skal ta i mot disse guttene, siden et lenger arbeid fra deres side (FN, altså) har avdekket at guttene blir sendt på den farefulle ferden til Europa i samråd med storfamilien for å sende penger tilbake til dem straks de er fremme i Europa og har begynt å motta stønad.

Hvis du synes det høres fordomsfullt ut, Guri, og mistenker at jeg nok må være en sånn type som hater innvandrere, islam og asylsøkere, så vil jeg anbefale deg å sjekke det ut selv etterpå, for NRK Dagsrevyen hadde en lenger sak om akkurat dette på samme tid i fjor omtrent, så det skulle være mulig å finne igjen innslaget på NRKs nettsider hvis du faktisk er interessert.

Videre skriver du at «selv ikke et barns sårbarhet og behov for vern betyr noe når Listhaug går for nye klikk». Det synes jeg er fryktelig sagt. For det første så er det selvsagt ikke «likes» og «delinger» på Facebook som driver hennes arbeid på asylfeltet. Og det vet du så inderlig godt. Hun gjør en fantastisk god jobb og fortjener bedre enn å få slike nedrige beskyldninger slengt i trynet. Og for det andre så er Listhaug satt til å gjennomføre en jobb, så hvis du har problemer med hva det er hun gjør i denne jobben, så er det kanskje det borgerlige samarbeidet du egentlig burde adressere, ikke Listhaug personlig for å gjøre det som er jobben hennes, nemlig å effektuere det de fire borgerlige partiene er kommet frem til å samarbeidserklæringen dem i mellom.

Forøvrig er det jo også veldig betimelig å minne om at Listhaug scorer veldig godt på de to målingene som er blitt gjort på henne etter at hun tok jobben. Folket støtter henne i begge, og på den siste målingen svarte hele 55 prosent av befolkningen (en måling fra mai i år) at de syntes Listhaug gjør en god jobb. Bare 38 prosent svarte at de syntes hun gjør en dårlig jobb. Det burde sette dine innvendinger mot henne i et pussig lys. For fullt så ille som du beskriver henne kan det nok ikke være. Og det tror jeg skjønner.

Så, ja. Ta av deg den ideologiske tvangstrøyen din. Ta av deg skylappene. Kom deg deg vekk fra det ideologiske tunnelsynet. Og forsøk å se verden for hvordan den virkelig er. Jeg synes du har en veldig fordomsfull og forutinntatt holdning til både Listhaug og regjeringen. Jeg skjønner at du er SV-er. Men du kan bedre enn dette.

Likhet for norske trygdeordninger.

Overskriften sier vel egentlig det meste. Vi kan ikke ha særordninger for de få.

Når det er slik at folk som er født og oppvokst i Norge ikke får stønad fra det offentlige hvis det er slik at de har egne penger, altså en formue, er det bare rimelig at disse reglene også skal gjelde de som kommer til Norge som flyktninger og asylsøkere. At mange av dem ikke har formue er irrelevant. Det har ikke mange av de som søker sosialhjelp av dem som er født og oppvokst her heller. Og de som har egne penger får heller ikke hjelp. Det er det som heter behovsprøving. Vi kan ikke ha mer lukrative ordninger for de som kommer utenfra, enn for de som er født og oppvokst her. Det finnes det ikke forståelse for i befolkningen.

Men likevel er det ganske mange som synes at det er ugreit at flyktninger og asylsøkere som kommer hit til landet med penger, la oss si en formue på 15.000 til 20.000 kroner, blir bedt om å bruke av sine egne penger før de tar i mot fra det offentlige. Det synes jeg er veldig rart. De kaller det «uverdig». Men er det virkelig noe mer uverdig enn å be det samme av en som er født og oppvokst her? Jeg synes ikke det. Hvis de som kommer til Norge virkelig har et ønske om å bli her, og hvis de virkelig mener alvor om at de ønsker å bli norske, så får de ta konsekvensene av det, og følge de samme kravene som blir satt til de som allerede bor her.

Det er virkelig ikke noe mer uverdig å be en nyankommen om å bruke av sine egne penger før de tar i mot stønad fra staten, enn det er å be noen som er født og oppvokst her om det samme. Hjelp får de jo uansett. Flyktningene blir bosatt, og asylsøkerne får søknadene sine behandlet. Ingen grunn til forskjellsbehandling her. Og er det riktig at flyktninger og folk som søker om asyl skal ha rett til full alderspensjon og andre trygderettigheter uten noen som helst form for opptjeningstid? Jeg synes ikke det. Ikke full alderspensjon, nei, noe som andre har jobbet et helt liv og bidratt til det offentlige for å få til. Det er ikke rimelig, og gjør noe med tilliten til systemet blant dem som føler at dette er urettferdig overfor resten.

Det handler om å være empatisk overfor dem som er drevet på flukt av krig og terror, sier de som forsvarer favoriseringen av flyktninger og asylsøkere. Men særlig med empati overfor en alenemor med to barn i en trygdeblokk på Grorud, for eksempel, det har de ikke. Nordmenn i tilsvarende fortvilte situasjoner blir oversett. Nei, de er ikke blitt jaget vekk fra hjemmene sine med kuler og krutt og har ikke måttet flykte i nattens ly og mørke i frykt for livene sine. Men de burde de heller ikke være nødt til for at andre skal kunne skjønne at også deres situasjon er kan være vanskelig å bære.

Deres eneste lovbrudd er at de er hvite i huden og at de er født og oppvokst i stille og rolige Norge. Det burde ikke være nok til at de ikke skal få like gode trygdeordninger som de som kommer til Norge som flyktning eller asylsøker. Enn om å bli ufør automatisk skulle medføre rett til full alderspensjon? Hva tenker de som favoriserer flyktninger og asylsøkere om det? Hadde det vært greit?

Regjeringen la mandag fram et forslag om å legge om på velferdsgodene for flyktninger og asylsøkere slik at de som kommer til landet ikke lenger skal få bedre ordninger enn det helt vanlige nordmenn får, f.eks. full alderspensjon og andre ytelser uten opptjeningstid, fra dag én. Kritikken har allerde kommet. Og Sosialistisk Venstreparti mener selvsagt at det å fjerne særfordelene fra denne gruppen vil svekke integreringen og gjøre det vanskeligere for dem å komme inn på arbeidsmarkedet. Selv om vi her snakker om å skape økonomiske insentiver for å gjøre en ekstra innsats selv for å nå dette målet.

Og, som om ikke det var nok, så satt det altså en representant fra Sosialistisk Venstreparti på Dagsnytt 18 den 4. juli og forsvarte særrettighetene flyktninger og asylsøkere får over andre med at det var så mye mer synd på dem. Det handlet om klasseforskjeller, måtte vi vite, og integreringen ville ikke gå like bra om de fikk de samme ordningene som resten. Jeg mener, ærlig talt. Om du ikke har hatt lyst til å slå til en politiker før da, så fikk du i hvert fall lyst til å gjøre det da. Forstå meg rett. Jeg er ikke i mot at flyktninger og asylsøkere skal ha disse rettighetene. Men skal de ha dem, så må alle andre også få dem. Det er særbehandlingen jeg er i mot. Hvis ikke så kan flyktningene og asylsøkerne kysse dem farvel.

Det som er viktig at de som kommer til landet får de pengene de trenger for å klare seg. Noe de også får med forslaget til regjeringen. Samtidig som at de som kommer ikke får noe bedre vilkår enn de som er født og oppvokst her. Eller at vi ikke holder oss med velferdsordninger som nærmest fungerer som økonomiske insentiver for folk i fattige land til å legge ut på reise fra elendighet og kummerlige forhold for å forsøke å få et bedre liv her. Såkalte økonomiske flyktninger. Disse som ikke eksisterer for de som ikke kjenner noen grenser for hvor mange de ønsker å ta inn. Derfor gir forslaget fra regjeringen mening. Dette vil de få en slutt på.

Zane Khan sitt snurrige univers.

I et fyrverkeri av anklager mot høyresiden mislykkes «komiker og samfunnsdebattant» Zane Khan å nagle selv de enkleste meningsmotstandere til veggen. Hans kamp mot egne stråmenn er kostelig.

Zane Khan spør i et innlegg i Dagbladet den 4. desember om det ikke er på tide å ta avstand fra dem som «skaper splid» i samfunnet vårt, og sikter til FrP og andre han mener ikke bidrar til å inkludere etniske minoriteter i det norske samfunnet. Men hva han selv? Skaper han ikke selv splid? Skal det ikke lenger være lov å gi uttrykk for egne meninger? Mener han at vi alle fra nå av skal være enige om alt? Er det i det hele tatt oppnåelig? Selvsagt ikke. Khans anmodning reiser flere spørsmål enn svar. Blant spørsmålene som dukker opp er om en person som tilkjennegir en følelse av å ha blitt fremmedgjort i sitt eget nabolag skaper splid. Eller om man skaper splid om man mener at matkuponger kan være en idé, fordi det viser seg at unge afghanske asylsøkere har et press på seg for å sende penger hjem, slik vi så et innslag om på Dagsrevyen den 25. november.

Dessuten, tar ikke de som er uenige om dette allerede avstand fra dette? Eller er det folket som holder disse meningene Zane Khan mener at vi må ta avstand fra – ikke meningene? Jeg ville vært forsiktig med å redusere FrP til de aller verste utspillene deres de tre siste tiårene. De er tross alt ikke så ille, og vi som er uenige med dem, vi kan bedre enn som så.

De færreste vil påstå at en person er et dårlig menneske, et menneske vi andre må ta avstand fra, bare for å føle seg fremmedgjort og skeptisk til å ta i mot flere innvandrere. Eller at en person er et dårlig menneske, et menneske vi andre må ta avstand fra, bare for å mene at for de pengene det koster å ta i mot 8.000 syrere til Norge, så kunne vi hjulpet 250.000 mennesker som lever i nød i nærområdene. Hva med Hadia Tajik? Er hun et dårlig menneske som skaper splid vi andre må ta avstand fra når hun sier at vi trenger å innføre et forbud mot hijab i barneskolen? Neppe.

Disse menneskene skaper ikke noe mer splid i samfunnet vårt, Khan, enn de som brennmerker folk som kjenner seg utrygge ute om kvelden etter at det har blitt mørkt som rasister, de som mener at det bare er hatefulle mennesker som stemmer på FrP, de som mener at folk som snakker om «pk-fascisme», slik Robert Gustafsson gjorde på Skavlan i oktober, er reaksjonære, de som går rundt på Grünerløkka og ser ned på f.eks. amcar-entusiaster fra Fredrikstad, eller de som går i strupen på folk som blir bekymret for hvilke konsekvenser det har for integreringen når de hører at over halvparten av ungdommene i Oslo med innvandrerbakgrunn nesten utelukkende bare har venner som også har innvandrerbakgrunn.

At det Khan kaller «unyanserte, generaliserende og direkte støtende» kommentarer fra FrP-folk sjeldent har andre politiske konsekvenser enn høyere oppslutning må da bare bety at partiet er inne på noe, og at de rører ved både tanker og følelser mange allerede går rundt med. Khan trenger selvsagt ikke like det. Men sannheten er at partiet i stor grad bare videreformidler strømninger, tanker og idéer som allerede finnes i befolkningen, og at de i veldig liten grad er med på å skape dem selv. Du kan se på det sånn, Khan. FrP er en politisk sammenslutning av disse menneskene. Det er jo gjerne sånn demokratiet fungerer. At folk med sammenfallende meninger, idéer og verdier går sammen for å påvirke samfunnet.

Videre skriver Zane Khan at media og venstresiden i Norge forholder seg stille når det ikke er «politisk lønnsomt». Er slutningen man kan trekke fra dette at Khan mener at media og venstresiden kun agerer når det er politisk lønnsomt? Når det er i deres egeninteresse? Har de ingen integritet? Har de ingen selvstendighet? Har de ingen visjoner for samfunnet vårt, ingen følelse av samfunnsoppdrag? Går det virkelig an å bli så kynisk? En kan si og mene mye om media og venstresiden i Norge. Men ikke engang ihuga FrP-ere bruker å være så sort-hvit og brutal i sin beskrivelse av dem.

Det hadde vært interessant å vite hvilke ytringer FrP har kommet med Zane Khan mener er «hatefulle», for han kommer nemlig ikke med noen eksempler. En får bare anta at det finnes begrensinger for hvor hatefulle de er, siden han også sier at det så å si er «allmenn aksept» for dem hos befolkningen for øvrig. Med mindre han mener at hatefulle ytringer er allment akseptert hos det norske folk. Og det tror jeg ikke det finnes dekning for å si. Det norske folk et jevnt over et ganske varmt og inkluderende folk, som har lav toleranse for fremmedfiendtlighet. Hvor ellers reviderer man barnebøker og luker vekk ord som kan virke støtende, som Astrid Lindgrens «negekonge» og Thorbjørn Egners «hottentott», egentlig?

Jeg er sosialdemokrat, har vært aktiv og medlem av både AUF og Arbeiderpartiet, men har flere venner og slektninger som stemmer på FrP. Er dette folk Khan mener at jeg må ta avstand fra? Er dette dårlige mennesker? Mennesker som bare tenker på lommeboka og seg selv, og ingen andre? Jeg mener på ingen måte å være en våpendrager for FrP. Jeg mener bare at om man skal kritisere partiet – og det skal man, der kritikk hører hjemme – så får man se å gjøre det ordentlig, og ikke skyte fra hofta slik Zane Khan gjør. Hvordan har det seg at en person som er såpass på vakt mot fordommer, selv har så mange fordommer mot FrP og velgerne deres? Zane Khan er en vandrende selvmotsigelse.

Status og kroppspress blant unge.

Overgangen fra kroppsidealer til kroppspress kom ikke med sosiale medier. Det minste man kan gjøre er å anerkjenne at Harald Eia har noen poeng. Er vi blitt for følsomme?

Dette er svaret mitt på Kari Mogstad sitt innlegg til Harald Eia som hun hadde på Ytring den 30. november, 2015. Kari Mogstad sitt svar til Harald Eia kan leses her: «Eias sleivete diskoskasting».

Hvilke holdninger er det du snakker om, Mogstad? Du kan ikke skylde på Harald Eia for at en del barn og unge kjenner på et kroppspress. Hvorfor gjør du det? Og hva var det som var så hånlig og nedlatende med Eias beskrivelse av kroppspress, egentlig? Det minste du kan gjøre er å anerkjenne at han i det minste har et poeng når han sier at fortidens idealer er blitt samtidens press, og at empati er utilstrekkelig når vi i stedet burde fokusere på å sette barn og unge i stand til å møte det. Skal vi fortelle dem at de er uskyldige ofre for et kynisk skjønnhetspress, noen som er blitt utsatt for noe, og at idealene ikke er noe å strekke seg etter? Eller skal vi tenke annerledes og slutte å sykeliggjøre dem?

Veien å gå for å hjelpe barn og unge i møte med samfunnets skjønnhetsidealer er ikke å fortelle dem at slike ting ikke er viktig og at det ikke er noe de trenger å bry seg om. Sannheten er at det foregår en knallhard konkurranse mellom folk – på alt fra hvem som har det beste utseende, det peneste huset, den fineste kjæresten, den tykkeste lommeboka, de flotteste klærne, de hviteste tennene og den aller mest interessante jobben etc., som igjen er med på å bestemme hvordan folk opplever deg, og følgelig behandler deg, og hvilke muligheter du får i livet – og at denne konkurransen alltid har vært der. Alt fra hvilken jobb og venner man får, til hvordan man skal leve og bo, og hvem eller om man treffer noen, står på spill.

Det er ikke noe galt med å ha idealer. Til og med skjønnhetsidealer. Og det er ikke noe galt med å ønske å ta seg bra ut og være flid med sitt eget utseende eller strekke seg etter idealer utover de nobleste som å vise solidaritet, gavmildhet og takknemlighet. Av og til må man dyrke seg selv. Og det er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Det handler om å ha selvrespekt, om en annerkjennelses av at ingenting i livet som er verdt å ha kommer gratis, og om å ta kontroll over eget liv og ikke skylde på at andre (i dette tilfellet Harald Eia) er med på å opprettholde et samfunn det kan være vanskelig å være en del av. Sosial status vil alltid være viktig. Og idealer vil alltid være sunt. Selv idealer som tilsynelatende er både overfladiske og selvsentrerte.

Men dette handler om mer enn bare kroppspress og skjønnhetsidealer. Dette handler også om hvordan vi overbeskytter barn og unge i dag fra de er små, og skjermer dem for hvert minste lille ubehag, til de ikke lenger blir i stand til å takle enkle hverdagsutfordringer når de blir voksne. Peter Gray skrev godt om dette i september på Psychology Today, hvor han (som Harald Eia) kaster et blikk bort på måten vi som samfunn «duller» for mye med barna – det er for mye håndholding! – og hvordan dette holder barna fra å vokse og klare seg selv. Det er et viktig innlegg i debatten om hvordan vi står ved barn og unges side i det de går inn i voksenverdenen. Og jeg anbefaler alle som har den minst interesse av å forsøke å forstå hvordan vi er i ferd med å dulle i hjel barna å lese innlegget hans.

Ingen sier uoppnåelige idealer ikke har sine negative konsekvenser. Men ingen sier at noe godt kommer ut av sykeliggjøring av de som kjenner dette presset på kroppen heller. Det eneste vi kan gjøre er å gi barna tro på seg selv, slik at de blir i stand til å møte sånt press på sin egen måte. Dessuten begynte maset om kroppspress lenge før noen visste Snapchat og Instagram var, så hvis Kari Mogstad mener overgangen kom fra idealer til press kom med sosiale medier bør hun tenke seg om en gang til. Det begynte lenge før. Kanskje rundt da sekstiåtterne begynte å sette barn til verden, og det begynte å bli viktigere å føle enn å prestere.

• Les Harald Eia sitt innlegg om kroppspress: «Kroppspress? Jeg klikker!»

Venstresidens unnlatenhetssynd.

Hat er ingen ny oppfinnelse. Det hjertet er fylt av, renner munnen over med. Høyreekstremisme og hatefulle kommentarer i kommentarfeltene har sin naturlige årsak.

Sosialistisk Venstreparti sier at vi må ta et «oppgjør» med høyreekstreme holdninger på Facebook-siden sin. Norsk Folkehjelp mener det er «uansvarlig» av norske myndigheter å gi «hatet» fritt spillerom på nettet. Det man tenker på her er den nylig opprettede Facebook-siden hvor det har blitt skrevet en del hatefulle ytringer. Men hva er det de selv foreslår at Norge skal gjøre?

Facebook-siden til myndighetene er grei. Hvis man ikke vil at det skal være mulig å legge igjen hatefulle kommentarer, så kan det løses med et tastetrykk. Det er bare å sku av muligheten for folk å legge igjen kommentarer. Men hvordan tar vi egentlig et «oppgjør» med høyreekstremisme? Og er det egentlig holdningene som er det reelle problemet?

Psykotiske nettroll har ikke oppstått i et vakuum. Hatet i kommentarfeltene er ingen ny oppfinnelse. Det har alltid vært der. Det er nå bare kommet i digitalt format. Grunnen til at vi fortsatt har høyreekstreme holdninger, er ikke fordi det ikke har slått noen på venstresiden (eller i samfunnet for øvrig) å ta et «oppgjør» med dem før nå. Grunnen til at det finnes høyreekstreme holdninger og hatefulle ytringer der ute er at ikke alles liv er en dans på roser. Det hjertet er fylt av, renner munnen over med. Også når det gjelder hat. Sure liv skaper sure holdninger, rett og slett.

Det virker som at norsk venstreside er preget av en idétørke rundt hva man skal gjøre for å møte hatefulle ytringer på nett og høyreekstremisme, mens løsningen egentlig er ganske opplagt. Det holder ikke bare å «si fra» som jeg vet at mange i Sosialistisk Venstreparti og Norsk Folkehjelp er tilhenger av. Hva nå enn det betyr. Si fra til hvem? Og hva skal de gjøre med det? Du kan alltids slette kommentarene, men du kan ikke slette holdningene. De vil fortsatt være der.

Sure liv skaper sure holdninger. Skal man noen gang få bukt med nettroll må man gå til roten, og gjøre noe med hvorfor folk blir hatefulle i utgangspunktet. Høyreekstreme og hatefulle ytringer på nett er et produkt av sosial elendighet. At de høyrepopulistiske partienes oppslutning i Europa stiger hver gang kontinentet opplever økonomiske kriser og økt arbeidsledighet er neppe tilfeldig. Når livet strammer seg til blir kampen om beinet hardere; bokstavelig talt.

Så hvor er engasjementet? Jeg har levd tett på venstresiden i Trondheim i mange år, men jeg har aldri sett noen gjøre koblingen mellom hatefulle kommentarer på internett og lav eller ingen sosial kapital. Og i hvert fall ikke omsatt det til handling. Det virker ikke å være noe interesse for hva som får en helt normal person til å begynne å skrive hatefulle ytringer på internett i utgangspunktet. Det er alltid kun «si fra» – igjen; hva nå enn det betyr – og «ta til motmæle» som gjelder. Som om såkalte nettroll noensinne har vært mottakelig for innspill. Og det synes jeg er trist. For det tyder på at norsk venstreside enten ikke evner eller ønsker å gjøre noe med det som egentlig er problemet.

Så lenge de kan krangle med høyrepopulister, og *snakke* om hvor viktig det er å gjøre noe med hatet i kommentarfeltet, er alle fornøyde.

En kar på Twitter – hvor sparker de egentlig?

En jeg pratet med på Twitter forleden om hvor ulik reaksjonen har vært på Hans Rotmo sine tekster og tekstene Carpe Diem har laget, mente at forskjellen lå i hvor tekstene sparket. Carpe Diem sparket oppover, mente han, mens Rotmo sparket nedover. Og det var uakseptabelt. Dette var i forbindelse med utgivelsen av «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din», men ble blant annet sett i lys av singelen «OK» fra 2008, hvor de rapper om å tenne på og brenne medlemmer av FpU. Ungdom som ikke har gjort noe annet enn å engasjere politisk og deltatt i demokratiet. I følge han handlet hatefulle ytringer på nettet om majoritetens hat mot minoriteten. Men da jeg spurte han om majoriteten virkelig hater minoritetene var svaret «nei». «Men haterne kommer fra majoriteten!».

Det så heller ikke ut som at han hadde reflektert noe særlig over hva slags posisjon «haterne» faktisk har i majoritetsbefolkningen. For de har absolutt ingen ledende posisjoner. Det er ingen som hører på dem. Og de nyter langt fra noen autoritet på noe som helst felt eller troverdighet i så måte. Og da er det et legitimt spørsmål om de som tilhører bunnsjiktet i majoritetsbefolkningen virkelig sparker «nedover» når de uttrykker seg hatefullt om minoriteter i kommentarfeltene. Særlig når de legger igjen kommentarer om velstående personer på toppen av kulturlivet som Carpe Diem.

Nei, hatefulle kommentarer på internett er ikke greit. Men det skader ikke å forsøke å forstå og se dette fenomenet i lys av hva som forårsaker det. Vi snakker ikke om ondskapsfulle mennesker her. Finnes det egentlig «ondskapsfulle» mennesker? Vi snakker ikke om fryktelige tyranner. Vi snakker om helt vanlige mennesker som av en eller annen grunn føler et behov for å la sinnet de bærer på komme til uttrykk på internett. Min påstand er at om gjør man noe med det sinnets utspring, så gjør man samtidig noe med hatet i kommentarfeltene.

Og *det* savner jeg fra Sosialistisk Venstreparti og Co.