Zane Khan sitt snurrige univers.

I et fyrverkeri av anklager mot høyresiden mislykkes «komiker og samfunnsdebattant» Zane Khan å nagle selv de enkleste meningsmotstandere til veggen. Hans kamp mot egne stråmenn er kostelig.

Zane Khan spør i et innlegg i Dagbladet den 4. desember om det ikke er på tide å ta avstand fra dem som «skaper splid» i samfunnet vårt, og sikter til FrP og andre han mener ikke bidrar til å inkludere etniske minoriteter i det norske samfunnet. Men hva han selv? Skaper han ikke selv splid? Skal det ikke lenger være lov å gi uttrykk for egne meninger? Mener han at vi alle fra nå av skal være enige om alt? Er det i det hele tatt oppnåelig? Selvsagt ikke. Khans anmodning reiser flere spørsmål enn svar. Blant spørsmålene som dukker opp er om en person som tilkjennegir en følelse av å ha blitt fremmedgjort i sitt eget nabolag skaper splid. Eller om man skaper splid om man mener at matkuponger kan være en idé, fordi det viser seg at unge afghanske asylsøkere har et press på seg for å sende penger hjem, slik vi så et innslag om på Dagsrevyen den 25. november.

Dessuten, tar ikke de som er uenige om dette allerede avstand fra dette? Eller er det folket som holder disse meningene Zane Khan mener at vi må ta avstand fra – ikke meningene? Jeg ville vært forsiktig med å redusere FrP til de aller verste utspillene deres de tre siste tiårene. De er tross alt ikke så ille, og vi som er uenige med dem, vi kan bedre enn som så.

De færreste vil påstå at en person er et dårlig menneske, et menneske vi andre må ta avstand fra, bare for å føle seg fremmedgjort og skeptisk til å ta i mot flere innvandrere. Eller at en person er et dårlig menneske, et menneske vi andre må ta avstand fra, bare for å mene at for de pengene det koster å ta i mot 8.000 syrere til Norge, så kunne vi hjulpet 250.000 mennesker som lever i nød i nærområdene. Hva med Hadia Tajik? Er hun et dårlig menneske som skaper splid vi andre må ta avstand fra når hun sier at vi trenger å innføre et forbud mot hijab i barneskolen? Neppe.

Disse menneskene skaper ikke noe mer splid i samfunnet vårt, Khan, enn de som brennmerker folk som kjenner seg utrygge ute om kvelden etter at det har blitt mørkt som rasister, de som mener at det bare er hatefulle mennesker som stemmer på FrP, de som mener at folk som snakker om «pk-fascisme», slik Robert Gustafsson gjorde på Skavlan i oktober, er reaksjonære, de som går rundt på Grünerløkka og ser ned på f.eks. amcar-entusiaster fra Fredrikstad, eller de som går i strupen på folk som blir bekymret for hvilke konsekvenser det har for integreringen når de hører at over halvparten av ungdommene i Oslo med innvandrerbakgrunn nesten utelukkende bare har venner som også har innvandrerbakgrunn.

At det Khan kaller «unyanserte, generaliserende og direkte støtende» kommentarer fra FrP-folk sjeldent har andre politiske konsekvenser enn høyere oppslutning må da bare bety at partiet er inne på noe, og at de rører ved både tanker og følelser mange allerede går rundt med. Khan trenger selvsagt ikke like det. Men sannheten er at partiet i stor grad bare videreformidler strømninger, tanker og idéer som allerede finnes i befolkningen, og at de i veldig liten grad er med på å skape dem selv. Du kan se på det sånn, Khan. FrP er en politisk sammenslutning av disse menneskene. Det er jo gjerne sånn demokratiet fungerer. At folk med sammenfallende meninger, idéer og verdier går sammen for å påvirke samfunnet.

Videre skriver Zane Khan at media og venstresiden i Norge forholder seg stille når det ikke er «politisk lønnsomt». Er slutningen man kan trekke fra dette at Khan mener at media og venstresiden kun agerer når det er politisk lønnsomt? Når det er i deres egeninteresse? Har de ingen integritet? Har de ingen selvstendighet? Har de ingen visjoner for samfunnet vårt, ingen følelse av samfunnsoppdrag? Går det virkelig an å bli så kynisk? En kan si og mene mye om media og venstresiden i Norge. Men ikke engang ihuga FrP-ere bruker å være så sort-hvit og brutal i sin beskrivelse av dem.

Det hadde vært interessant å vite hvilke ytringer FrP har kommet med Zane Khan mener er «hatefulle», for han kommer nemlig ikke med noen eksempler. En får bare anta at det finnes begrensinger for hvor hatefulle de er, siden han også sier at det så å si er «allmenn aksept» for dem hos befolkningen for øvrig. Med mindre han mener at hatefulle ytringer er allment akseptert hos det norske folk. Og det tror jeg ikke det finnes dekning for å si. Det norske folk et jevnt over et ganske varmt og inkluderende folk, som har lav toleranse for fremmedfiendtlighet. Hvor ellers reviderer man barnebøker og luker vekk ord som kan virke støtende, som Astrid Lindgrens «negekonge» og Thorbjørn Egners «hottentott», egentlig?

Jeg er sosialdemokrat, har vært aktiv og medlem av både AUF og Arbeiderpartiet, men har flere venner og slektninger som stemmer på FrP. Er dette folk Khan mener at jeg må ta avstand fra? Er dette dårlige mennesker? Mennesker som bare tenker på lommeboka og seg selv, og ingen andre? Jeg mener på ingen måte å være en våpendrager for FrP. Jeg mener bare at om man skal kritisere partiet – og det skal man, der kritikk hører hjemme – så får man se å gjøre det ordentlig, og ikke skyte fra hofta slik Zane Khan gjør. Hvordan har det seg at en person som er såpass på vakt mot fordommer, selv har så mange fordommer mot FrP og velgerne deres? Zane Khan er en vandrende selvmotsigelse.

Status og kroppspress blant unge.

Overgangen fra kroppsidealer til kroppspress kom ikke med sosiale medier. Det minste man kan gjøre er å anerkjenne at Harald Eia har noen poeng. Er vi blitt for følsomme?

Dette er svaret mitt på Kari Mogstad sitt innlegg til Harald Eia som hun hadde på Ytring den 30. november, 2015. Kari Mogstad sitt svar til Harald Eia kan leses her: «Eias sleivete diskoskasting».

Hvilke holdninger er det du snakker om, Mogstad? Du kan ikke skylde på Harald Eia for at en del barn og unge kjenner på et kroppspress. Hvorfor gjør du det? Og hva var det som var så hånlig og nedlatende med Eias beskrivelse av kroppspress, egentlig? Det minste du kan gjøre er å anerkjenne at han i det minste har et poeng når han sier at fortidens idealer er blitt samtidens press, og at empati er utilstrekkelig når vi i stedet burde fokusere på å sette barn og unge i stand til å møte det. Skal vi fortelle dem at de er uskyldige ofre for et kynisk skjønnhetspress, noen som er blitt utsatt for noe, og at idealene ikke er noe å strekke seg etter? Eller skal vi tenke annerledes og slutte å sykeliggjøre dem?

Veien å gå for å hjelpe barn og unge i møte med samfunnets skjønnhetsidealer er ikke å fortelle dem at slike ting ikke er viktig og at det ikke er noe de trenger å bry seg om. Sannheten er at det foregår en knallhard konkurranse mellom folk – på alt fra hvem som har det beste utseende, det peneste huset, den fineste kjæresten, den tykkeste lommeboka, de flotteste klærne, de hviteste tennene og den aller mest interessante jobben etc., som igjen er med på å bestemme hvordan folk opplever deg, og følgelig behandler deg, og hvilke muligheter du får i livet – og at denne konkurransen alltid har vært der. Alt fra hvilken jobb og venner man får, til hvordan man skal leve og bo, og hvem eller om man treffer noen, står på spill.

Det er ikke noe galt med å ha idealer. Til og med skjønnhetsidealer. Og det er ikke noe galt med å ønske å ta seg bra ut og være flid med sitt eget utseende eller strekke seg etter idealer utover de nobleste som å vise solidaritet, gavmildhet og takknemlighet. Av og til må man dyrke seg selv. Og det er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Det handler om å ha selvrespekt, om en annerkjennelses av at ingenting i livet som er verdt å ha kommer gratis, og om å ta kontroll over eget liv og ikke skylde på at andre (i dette tilfellet Harald Eia) er med på å opprettholde et samfunn det kan være vanskelig å være en del av. Sosial status vil alltid være viktig. Og idealer vil alltid være sunt. Selv idealer som tilsynelatende er både overfladiske og selvsentrerte.

Men dette handler om mer enn bare kroppspress og skjønnhetsidealer. Dette handler også om hvordan vi overbeskytter barn og unge i dag fra de er små, og skjermer dem for hvert minste lille ubehag, til de ikke lenger blir i stand til å takle enkle hverdagsutfordringer når de blir voksne. Peter Gray skrev godt om dette i september på Psychology Today, hvor han (som Harald Eia) kaster et blikk bort på måten vi som samfunn «duller» for mye med barna – det er for mye håndholding! – og hvordan dette holder barna fra å vokse og klare seg selv. Det er et viktig innlegg i debatten om hvordan vi står ved barn og unges side i det de går inn i voksenverdenen. Og jeg anbefaler alle som har den minst interesse av å forsøke å forstå hvordan vi er i ferd med å dulle i hjel barna å lese innlegget hans.

Ingen sier uoppnåelige idealer ikke har sine negative konsekvenser. Men ingen sier at noe godt kommer ut av sykeliggjøring av de som kjenner dette presset på kroppen heller. Det eneste vi kan gjøre er å gi barna tro på seg selv, slik at de blir i stand til å møte sånt press på sin egen måte. Dessuten begynte maset om kroppspress lenge før noen visste Snapchat og Instagram var, så hvis Kari Mogstad mener overgangen kom fra idealer til press kom med sosiale medier bør hun tenke seg om en gang til. Det begynte lenge før. Kanskje rundt da sekstiåtterne begynte å sette barn til verden, og det begynte å bli viktigere å føle enn å prestere.