Venstresidens unnlatenhetssynd.

Hat er ingen ny oppfinnelse. Det hjertet er fylt av, renner munnen over med. Høyreekstremisme og hatefulle kommentarer i kommentarfeltene har sin naturlige årsak.

Sosialistisk Venstreparti sier at vi må ta et «oppgjør» med høyreekstreme holdninger på Facebook-siden sin. Norsk Folkehjelp mener det er «uansvarlig» av norske myndigheter å gi «hatet» fritt spillerom på nettet. Det man tenker på her er den nylig opprettede Facebook-siden hvor det har blitt skrevet en del hatefulle ytringer. Men hva er det de selv foreslår at Norge skal gjøre?

Facebook-siden til myndighetene er grei. Hvis man ikke vil at det skal være mulig å legge igjen hatefulle kommentarer, så kan det løses med et tastetrykk. Det er bare å sku av muligheten for folk å legge igjen kommentarer. Men hvordan tar vi egentlig et «oppgjør» med høyreekstremisme? Og er det egentlig holdningene som er det reelle problemet?

Psykotiske nettroll har ikke oppstått i et vakuum. Hatet i kommentarfeltene er ingen ny oppfinnelse. Det har alltid vært der. Det er nå bare kommet i digitalt format. Grunnen til at vi fortsatt har høyreekstreme holdninger, er ikke fordi det ikke har slått noen på venstresiden (eller i samfunnet for øvrig) å ta et «oppgjør» med dem før nå. Grunnen til at det finnes høyreekstreme holdninger og hatefulle ytringer der ute er at ikke alles liv er en dans på roser. Det hjertet er fylt av, renner munnen over med. Også når det gjelder hat. Sure liv skaper sure holdninger, rett og slett.

Det virker som at norsk venstreside er preget av en idétørke rundt hva man skal gjøre for å møte hatefulle ytringer på nett og høyreekstremisme, mens løsningen egentlig er ganske opplagt. Det holder ikke bare å «si fra» som jeg vet at mange i Sosialistisk Venstreparti og Norsk Folkehjelp er tilhenger av. Hva nå enn det betyr. Si fra til hvem? Og hva skal de gjøre med det? Du kan alltids slette kommentarene, men du kan ikke slette holdningene. De vil fortsatt være der.

Sure liv skaper sure holdninger. Skal man noen gang få bukt med nettroll må man gå til roten, og gjøre noe med hvorfor folk blir hatefulle i utgangspunktet. Høyreekstreme og hatefulle ytringer på nett er et produkt av sosial elendighet. At de høyrepopulistiske partienes oppslutning i Europa stiger hver gang kontinentet opplever økonomiske kriser og økt arbeidsledighet er neppe tilfeldig. Når livet strammer seg til blir kampen om beinet hardere; bokstavelig talt.

Så hvor er engasjementet? Jeg har levd tett på venstresiden i Trondheim i mange år, men jeg har aldri sett noen gjøre koblingen mellom hatefulle kommentarer på internett og lav eller ingen sosial kapital. Og i hvert fall ikke omsatt det til handling. Det virker ikke å være noe interesse for hva som får en helt normal person til å begynne å skrive hatefulle ytringer på internett i utgangspunktet. Det er alltid kun «si fra» – igjen; hva nå enn det betyr – og «ta til motmæle» som gjelder. Som om såkalte nettroll noensinne har vært mottakelig for innspill. Og det synes jeg er trist. For det tyder på at norsk venstreside enten ikke evner eller ønsker å gjøre noe med det som egentlig er problemet.

Så lenge de kan krangle med høyrepopulister, og *snakke* om hvor viktig det er å gjøre noe med hatet i kommentarfeltet, er alle fornøyde.

En kar på Twitter – hvor sparker de egentlig?

En jeg pratet med på Twitter forleden om hvor ulik reaksjonen har vært på Hans Rotmo sine tekster og tekstene Carpe Diem har laget, mente at forskjellen lå i hvor tekstene sparket. Carpe Diem sparket oppover, mente han, mens Rotmo sparket nedover. Og det var uakseptabelt. Dette var i forbindelse med utgivelsen av «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din», men ble blant annet sett i lys av singelen «OK» fra 2008, hvor de rapper om å tenne på og brenne medlemmer av FpU. Ungdom som ikke har gjort noe annet enn å engasjere politisk og deltatt i demokratiet. I følge han handlet hatefulle ytringer på nettet om majoritetens hat mot minoriteten. Men da jeg spurte han om majoriteten virkelig hater minoritetene var svaret «nei». «Men haterne kommer fra majoriteten!».

Det så heller ikke ut som at han hadde reflektert noe særlig over hva slags posisjon «haterne» faktisk har i majoritetsbefolkningen. For de har absolutt ingen ledende posisjoner. Det er ingen som hører på dem. Og de nyter langt fra noen autoritet på noe som helst felt eller troverdighet i så måte. Og da er det et legitimt spørsmål om de som tilhører bunnsjiktet i majoritetsbefolkningen virkelig sparker «nedover» når de uttrykker seg hatefullt om minoriteter i kommentarfeltene. Særlig når de legger igjen kommentarer om velstående personer på toppen av kulturlivet som Carpe Diem.

Nei, hatefulle kommentarer på internett er ikke greit. Men det skader ikke å forsøke å forstå og se dette fenomenet i lys av hva som forårsaker det. Vi snakker ikke om ondskapsfulle mennesker her. Finnes det egentlig «ondskapsfulle» mennesker? Vi snakker ikke om fryktelige tyranner. Vi snakker om helt vanlige mennesker som av en eller annen grunn føler et behov for å la sinnet de bærer på komme til uttrykk på internett. Min påstand er at om gjør man noe med det sinnets utspring, så gjør man samtidig noe med hatet i kommentarfeltene.

Og *det* savner jeg fra Sosialistisk Venstreparti og Co.

Reklamer

Er det politisk korrekte godhetens tyranni?

Norsk debatt kan med fordel bli mindre nevrotisk i møte med mangfoldet utenfor avisspaltene.

Jeg liker ikke begrepet «PK-fascisme». Det er bare de med et psykotisk forhold til islam som bruker det. Og som skylder alt som går galt på staten, islam, innvandrere, kvinner, samer eller homofile. Vel, nesten. Robert Gustafsson brukte begrepet på Skavlan, hvor han sa at «Sverige lider av PK-fascisme.», fordi ingen lenger tør skrive et avisinnlegg, eller si noe på radio eller TV, uten at det kommer fram at de er med i Green Peace, løper Stockholm-maraton og deltar på Gay Pride-festivalen. Dropper du disse kravene blir du uthengt på sosiale medier inntil du sier «unnskyld», sa Gustafsson.

Og Sanna Sarromaa. Hun skrev 2. november i VG at nordmenn er iført PK-tvangstrøye. Mange skjønner ikke at upassende vitser kan skape samhold.

Hun forteller om en vits som ble fortalt et sted hun jobbet med åtte nasjonaliteter. Noen av dem «kullsvarte». Vitsen var: «Vet du hva som er forskjell på en afrikaner og en bøtte med dritt? Bøtta.» Nordmenn ler ikke av denne (upassende) vitsen. De tør ikke. Tvangstrøya nekter dem. Han som fortalte vitsen var serber. Bare hun selv, en bosnier og en somalier lo. Nordmenn holder seg til småslemme, men likevel politisk korrekte, vitser, gjerne om kvinner og gynekologer.

Her kjenner mange seg igjen. Det er stor forskjell på hva man kan vitse om f.eks. på sosiale medier, der PK-eliten står sterkt, og andre steder. Og det går ikke ubemerket. Det er lite samsvar mellom det vi kan kalle «PK-settinger» og uformelle settinger, hvor også sorte ler av negervitser. De forstår humoren. På samme måte som at vi nordmenn ikke bryr oss at «fiskebolle» er et vanlig uttrykk blant innvandrere om oss.

PK-eliten forstår ikke dette. Eller, kanskje de forstår det, men at det er som Raga Rockers sang, at det er deilig å ha noen å hate. Så når de har mulighet til å «slå noen flate», som teksten går, så klarer de ikke dy seg. Da må hatet frem. Det er bare sånn hakkeordenen går. Men for å avrunde på en gladnote, kan vi jo avslutte med noe Steve Hughes engang sa på Live At the Apollo om politisk korrekthet; «While health and safety has become the oppression of our physical movement so that we can’t do anything without permission from the state, political correctness is the oppression of our intellectual movement so that no one says anything anymore in case somebody else gets offended.».

Det er artigere når Steve Hughes sier det.

(Denne versjonen av «Er det politisk korrekte godhetens tyranni?» sto på trygg i Adresseavisen den 6. november, 2015.)

INSTA - Er det politisk korrekte godhetens tyranni

Er det politisk korrekte godhetens tyranni?

Det offentlige ordskiftet i Norge kan med fordel bli mindre nevrotisk i møte med mangfoldet utenfor utenfor avisspaltene.

Jeg liker ikke begrepet «PK-fascisme». Det er bare at det virker som at det bare er de som har et psykotisk forhold islam som bruker det. Og som skylder på alt som har gått galt i samfunnet på enten staten, islam, innvandrere, kvinner, samer eller homofile i nettavisenes kommentarfeil. Vel, nesten. Robert Gustafsson brukte det også da han gjestet Skavlan, hvor han sa at «Sverige lider av PK-fascisme.», fordi ingen lenger tør skrive et avisinnlegg i avisa, eller si noe på radio eller TV, uten at det samtidig kommer tydelig fram at de baker sitt eget brød om morgenen, at de kildesorterer, at de er med i Green Peace, at de er feminist, at de elsker barn, at de løper Stockholm-maraton og er med i Gay Pride-festivalen. Dropper du noen av disse kravene blir du hengt ut på sosiale medier inntil du kryper til korset og sier «unnskyld», sa Gustafsson.

Og Sanna Sarromaa. Hun skrev i VG den 2. november, 2015, at nordmenn er iført en politisk korrekt tvangstrøye når det kommer til humor og at mange ikke skjønner at det noen ønsker å kalle grove og upassende vitser kan skape samhold.

Sanna Sarromaa forteller i kommentaren sin på VG om en vits som ble fortalt på henne siste arbeidsplass. En svømmehall med åtte forskjellige nasjonaliteter. Noen av dem «kullsvarte», sier hun. Vitsen var som følger: «Vet du hva som er forskjell på en afrikaner og en bøtte med dritt? Bøtta.» Når du forteller denne (upassende) vitsen til nordmenn, ler de ikke. De tør ikke. Den politisk korrekte tvangstrøyen de har på seg er for trang. Den som fortalte rasevitsen var imidlertid en serber. Det var det bare hun (som for øvrig er finsk), en bosnier og en somalier som syntes dette var morsomt. Nordmennene holder seg som vanlig til småslemme og litt tvilsomme, men likevel politisk korrekte, vitser, gjerne om kvinner og gynekologer.

Her tror jeg at det er mange som kjenner seg igjen. Jeg kjenner meg i hvert fall igjen. Det er stor forskjell på hva man kan vitse om på sosiale medier, der PK-eliten er sterkt representert, og hva man kan vitse om blant venner eller stedene der jeg har arbeidet. Faktisk, alle stedene jeg har jobbet, gått på skole eller hvor jeg har vært blant venner. Og det har ikke gått ubemerket. Hverken av meg eller de jeg kjenner. Det er et veldig dårlig samsvar mellom det vi ser utspille seg i det offentlige rom (på TV, radio, i avisspaltene eller på sosiale medier) og i uformelle settinger. Der ler også sorte av negervitser. De forstår at det bare er morsomt. På samme måte som at vi nordmenn ikke har noe i mot at «fiskebolle» er et gjengs uttrykk for etnisk, hvit nordmann blant innvandrere.

PK-eliten forstår ikke dette. Eller, kanskje de forstår det. Kanskje det bare er som Raga Rockers sang, at de er deilig å ha noen å hate. Så når du har mulighet til å «slå noen flate», som teksten lyder, så klarer de ikke dy seg. Da må hatet frem mot de dem mener er underlegne seg selv. Det er bare sånn hakkeordenen går. Men for å avrunde på en gladnote, kan vi jo avslutte med noe lystigere Steve Hughes sa på Live At the Apollo engang om nettopp politisk korrekthet; «While health and safety has become the oppression of our physical movement so that we can’t do anything without permission from the state, political correctness is the oppression of our intellectual movement so that no one says anything anymore in case somebody else gets offended.».

Det høres morsommere ut når Steve Hughes sier det.