Israels uproporsjonale krigføring.

Hamas forsvarer angrep på sivile, men har bare klart å drepe et fåtall israelere. Israel hevder at de forsøker å unngå angrep på sivile, men har hittil drept over tusen.

Israels hensynsløse bombardement skaper harme. Hva slags menneskesyn synes at det er greit å ta ut hele blogblokker for bare å ta 1 eller 2 Hamas-medlemmer? Åtte av ti drepte er uskyldige palestinere, i følge en FN-oversikt. «Demokratiet» Israel er langt mer dyktigere til å ta livet av kvinner, barn og eldre, enn de er til å ta livet av terrorister. Det er ikke godt nok fra landet som ynder å framstille seg selv som en vestens siste utpost mot ingenmannsland.

Hvordan ville verden reagert hvis man samlet 1.8 millioner jøder i et stort, åpent fengsel, og bombet dem uvilkårlig? Det skulle ikke mange flykanselleringer til før Israels «vi er under angrep!» ble endret til «alt er trygt her, bare kom!» under bombardementet av Gaza. Det er vanskelig å ha sympati for et folk som setter seg ned i campingstoler og applauderer palestinernes lidelse mens bombene faller i forgrunnen. Tragisk nok er det mye som tyder på at angrepene (fra begge sider) vil fortsette.

En uavhengig, internasjonal gransking må på plass.

Det synes opplagt at verdenssamfunnet burde granske Israels krigføring overfor palestinerne. Det kommer så mange motstridende meldinger at det ikke er opplagt hva som faktisk skjer ute på slagmarken. Israel har selvsagt sin versjon. Men internasjonale medier tilstede melder om noe annet. Da må det internasjonale samfunnet slippe til, slik at en kan komme til bunns i hva det er som faktisk har skjedd.

Israel burde som en hver annen nasjon stilles til ansvar for sine handlinger, dersom det viser seg at brutt på internasjonal lov har funnet sted. Tiden er over da verdenssamfunnet kan vise den type unnfallenhet overfor Israel landet har kunne nyte godt av lenge. Det samme gjelder selvsagt Hamas sine krigshandlinger. Hvis det viser seg at de faktisk bruker menneskelige skjold, tvinger mennesker – mot deres vilje – å gå i døden for dem, er dette noe som burde slås hardt ned på.

USA gjør ikke nok.

Det er nok mange som hadde forventet at Barack Obama hadde foretatt seg mer overfor Israel. Eller, «forventet» er kanskje ikke riktig ord, tatt amerikanernes linje overfor Israel i betraktning. Men det er nok mange som hadde håpet på at USAs president satte større press på Israel, for å få slutt på de meningsløse drapene. Én ting er å måtte forholde seg til en sterk, innenriks israelsk lobby. Noe annet er å måtte forholde seg til vissheten om at hundretalls døde, og at en faktisk kunne ha gjort noe for å unngå det.

Da israelske styrker begynte å skyte i stykker FN-skoler, og følgelig drepe flere av de sivile som hadde søkt tilflukt der pga de trodde det var trygt, var det eneste Obama-administrasjonen sa at de fordømte handlingene og at «volden understreker behovet for en ny våpenhvile.» Samtidig har den amerikanske regjeringen lovet å etterfylle Israels ammunisjonslagre.

Mange vil nok synes at det er spesielt at amerikanerne kritiserer Israel for dødstallene på Gaza, samtidig som at de lar dem kjøpe nye våpen og ammunisjon til å fortsette krigshandlingene. Og med god grunn. Hvis amerikanerne virkelig mener alvor med kritikken, og virkelig ønsker en slutt på lidelsene på Gaza, så vet de hva de må gjøre. Og det innebærer blant annet å slutte å selge våpen til Israel.

Knusende kritikk fra FN etter gjentatte angrep på FN-skoler.

Det er selvsagt forferdelig. Palestinerne inne på Gaza har ingen steder å flykte. Derfor søker mange av dem tilflukt i FN-skoler for å komme unna bombene. Sivile, uskyldige palestinere. Kvinner, barn og eldre. Familier. Men selv ikke der er de trygge. Bare de siste dagene har israelske styrker skutt mot slike bygg, og drept hopetalls. Av uskyldige mennesker.

Det Israels angrep på FN-skoler betyr er at det internasjonale samfunnet er nødt til å øke presset på landet for å få dem til å stoppe. Og stopper de ikke er det i det hele tatt på tide at det internasjonale samfunnet begynner å diskutere ulike typer sanksjoner som kan iverksettes for å få krigføringen til å opphøre.

FNs sjef for menneskerettigheter Navi Pillay har kommet med knusende kritikk av Israel. Pillay mener «Israel har bevisst trosset internasjonal lov under Gaza-konflikten». Hun påpeker også at det ikke er noe proporsjonalitet i de israelske reaksjonene på rakettangrepene. Angrepene på boliger, skoler, sykehus og FN-anlegg virker ikke tilfeldig, men som et bevisst brudd på folkeretten som Israel er pålagt å følge, sa Pillay under tale i Genève.

Angrepet mot den ene FN-skolen kostet 20 palestinere livet og over 100 personer skal ha blitt skadet. Fem av de drepte er UNRWA-ansatte og kolleger av Chris Gunness, FN-talsmannen for organisasjon for palestinske flyktninger som brøt sammen i gråt under et intervju med en internasjonal tv-kanal da han skulle fortelle om angrepene. Gunness har tidligere jobbet som BBC-journalisten, og har dekket krig og humanitære kriser blant annet i Myanmar og Syria.

Blokaden må oppheves.

Israel spiller en viktig rolle. I stedet for å nekte radiostasjoner å navngi barna som blir drept på Gaza hvor de bomber palestinerne sønder og sammen, angivelig i frykt for at den jevne israeler skal begynne å føle sympati for palestinerne når de får vite at også de gir barna sine navn, hver eneste en, kan de lette blokaden. Man kan ikke både hevde at blokaden holder Hamas i sjakk, og at Hamas er så aggressiv at Israel er tvunget til å bombe Gaza. Den tjener ingen annen hensikt enn å gjøre livene surt for dem som bor på Gaza. Det må det blir en slutt på.

Hamas sin aggresjon, og den brede folkelige oppslutningen om Hamas på Gaza, viser at blokaden er en fiasko.

Israelvennene og kokohøyre.

På nett florerer kommentarer fra Israel-venner og kokohøyre. Og de er ikke nødvendigvis alltid adskillelig. Egon Holstad kalte dem brønnpissere. Jeg har tradisjonelt bare kalt dem ankelbitere, fordi deres gnåling nede i kommentarfeltene kan minne om små, ildsinte bikkjer som av og til kan finne på å prøve å bite deg i ankelen. I den digitale hverdagen vår er de smålige og ekle mennesker som tråler nettet etter diskusjoner de kan forpeste. Ikke er de interessert i saklig debatt. Og ikke er de interessert i å vise hvem de er. De skjuler seg ofte bak falske profiler, eller profiler som helt eller delvis skjuler hvem de er, og de gjør alt de kan for å ødelegge for andre.

Egentlig så er det synd på dem. Som Ricky Gervais engang twitret: I know the real reason these people are upset, is that no one cares what they think. Det ligger mye mindreverdighetsfølelse bak raseriet disse velter ut på internett. Og det finnes flere studier (blant annet gjengitt på Psychology Today) som viser at grunnen til at noen oppfører seg slik på nett er for å erstatte manglende sosial kontakt i virkeligheten. Når jobben ikke er det store, og kassadama på nærbutikken er din eneste menneskelige kontakt om dagen, er det desto viktigere å få oppmerksomhet fra folk på internett. Selv om det er av den negative sorten.

Denne runden med bombardement på Gaza har selvsagt brakt dem fram igjen. Med lykt og lupe saumfarer de internett og leter etter noe å «ta» palestinerne på. Eller helt vanlige folk, for ikke å mene noe annet enn at Israels «forsvarskrig» overfor palestinerne er for drøy. For enkelte virker det visst klin umulig å fatte at det å fordømme Israels folkerettsbrudd, ikke er synonymt med å heie på Hamas. Selv den norske legen ved Shifa-sykehuset får gjennomgå av Israel-vennene. Man må tenke; hvem trenger fiender når man har venner som dette. Som om Israel ikke har nok pr-trøbbel i utgangspunktet, enn at de må bli assosiert med denne fargerike gjengen.

Og som Egon Holstad kommenterte, når de angriper den norske legen med spørsmål om hva han har gjort for barna i Syria, Libya eller Israel, så er det så latterlig enkelt å spørre tilbake; hva har dere bidratt med? Hvem har dere hjulpet? Men de vil ikke høre. De vil bare kritisere. Det er som å kritisere Frelsesarmeen eller Bymisjonen for at de ikke også har samlet inn penger til Amnesty og Røde Kors.

Dessuten unnslipper det dem hver eneste gang at Israel har gjort det samme før uten å lykkes. Men medfølelsen deres overfor sivile i Israel er ikke overførbar til sivile på Gaza. Selv om de har gjennomgått mye mer. Én god ting med Israel-konflikten er i hvert fall at den røyker ut alle de blant oss som ikke klarer å skjule at de godter seg over de personlige tragediene på Gaza.

Hva er løsningen?

Løsningen på konflikten mellom Israel og Palestina er så klart en tostatsløsning. En løsning der blokaden og okkupasjonen heves, hvor det ikke kommer flere bosettinger, hvor Hamas slutter å sende raketter mot Israel og respekterer Israels eksistens, og hvor palestinerne får leve i fred. Dette betyr at man må tilbake til grensene fra 1967. Men slik som polariseringen er mellom partene i dag, er det nok lenge til at noe vil skje.

Om dette viser seg vanskelig, og det har det jo, hvis ikke ville ikke konflikten vart så lenge, må amerikanerne komme sterkere på banen og begynne å utøve tydeligere press på israelerne. Det må i det hele tatt mindre prat og med handling til, om det noen gang skal bli fred mellom Israel og palestinerne.

Men enn så lenge etterfyller amerikanernes israelernes våpenlagre, og stemmer i mot Israel-kritiske resolusjoner i FNs Sikkerhetsråd. Slik som da man forsøkte å ta inn et avsnitt om at det måtte komme på plass en granskning slik at de som bombet FN-skolene på Gaza kunne stilles til ansvar ble foreslått. Amerikanerne er langt på vei medskyldige i det som skjer mot palestinerne.