Nei, njet, non niqab.

Niqab er både sterkt kvinneundertrykkende og meget kjønnssegregerende. Den kvelende kulturrelativismen som forsøker å legitimere bruk av niqab i skolen, er alt annet enn tiltalende.

Da opplæringskomiteen i Østfold fylkeskommune forleden valgte å legge ned et forbud mot niqab i den videregående skolen, kom det som en stor overraskelse på mange. De fleste har helt riktig applaudert vedtaket. Enkelte har ristet oppgitt på hodet.

Jeg er blant dem som synes at opplæringskomiteens vedtak er et fornuftig vedtak. Det finnes mange grunner til at niqab ikke burde være tillat i den videregående skolen. Men blant de viktigste er likevel at lærerne skal kunne se elevenes ansiktsuttrykk og reaksjoner i klasserommet, og at elevene skal kunne identifiseres.

Det er en god tanke at i undervisningen bør elever og lærere kunne stå ansikt til ansikt, uten at det er noe som kommer i veien og forstyrrer, eller på noen andre måter hindrer den åpne kommunikasjonen mellom dem. Det er ikke tilfeldig at Stortinget har understreket lærernes rett til å kunne se ansiktet til den man underviser.

Noen mener at det er å operere med doble standarder å forby niqab i den videregående skolen, fordi man på den ene siden er for religionsfrihet, mens man på den andre velger å forby et plagg noen anser som et religiøst pålegg. Men spørsmålet opplæringskomiteen er nødt til å ta stilling til er hva som gir best læring.

Dersom man mener at det som gir best læring er at elever og lærere kan kommunisere ufortrødent med hverandre, gjennom blikk, tale og kroppsspråk, uten at det er noe som kommer i veien, eller på annen måte skaper hindringer for dette, er man nødt til å ha mot nok til å fatte det riktige vedtaket, og kaste niqaben ut av klasserommet.

Opplæringskomiteen i Østfold fylkeskommune har ikke bare et ansvar for å komme opp med fornuftige og hensiktsmessige tiltak for å skape best mulig vilkår for læring i den videregående skolen, komiteen har også et ansvar overfor elevene for å se til at disse blir iverksatt, slik at elevene til enhver tid har de beste forutsetningene til å møte morgendagens utfordringer.

Et niqab-forbud er både riktig og viktig, ikke bare i den videregående skolen, men også ellers i samfunnet. Plagget er både sterkt kvinneundertrykkende og meget kjønnssegregerende, og det ville vært uforsvarlig å bare sitte stille og se på mens kvinner tvinges til å gå med et plagg som effektivt utestenger dem fra resten av samfunnet.

At niqab skal være noe frihetsprosjekt blant unge kvinner, slik enkelte vil ha det til, er til å le av. At kvinner flere steder i verden er påbudt, tvunget eller presset til å gå slik kledd, er derimot til å grine av. Den kvelende kulturrelativismen som forsøker å legitimere bruk av niqab i skolen, er alt annet enn tiltalende.

Det er viktig å påpeke at de muslimske kvinnene som faktisk ønsker å gå med niqab, som f.eks. Leyla Hasic, som også har vært ute i media og sagt at et niqab-forbud vil ødelegge hennes muligheter for å ta videregående utdanning, jo har et annet tilbud fra det offentlige, dersom ønsket om å gå med heldekkende plagg er større enn ønsket om å gå på alminnelig skole, nemlig privatistordningen.

I et inkluderende fellesskap hvor vi skaper trygghet og velferd for hverandre, kan vi ikke tillate oss å skape et a-lag og et b-lag i skolen, hvor elever uten niqab får et større læringsutbytte enn elever med. Det vil forringe de elevene som bruker niqab sine videre muligheter, i forhold til hvilke forutsetninger medelevene deres uten niqab får, og holde dem tilbake. Det fortjener dem ikke.

Et forbud mot niqab i videregående utdanning vil nødvendigvis bety at de som ønsker å bruke plagget ikke vil få anledning til det. Men det viktigste sett fra opplæringskomiteen i Østfold fylkeskommune sin side er hva som gir best opplæringsvilkår. Da er niqaben nødt til å vike.

Vi kan ikke ha elever i den norske skolen som, på grunn av hva de (eller noen i deres nærmeste familie) anser som religiøse pålegg, står igjen med et mindre læringsutbytte, enn andre elever.

Forskjellsbehandlingen av far.

Hvordan kan norske feminister leve med at det bare er når det er vesentlige mangler ved mors omsorgsevne, at far har en sjanse til å vinne en barnefordelingssak?

Jeg liker ikke floskelen «vi må gjøre det som er barnets beste» i debatten om Barneloven. Og det gjør jeg ikke fordi den stort sett brukes av de som ynder etter å holde Barneloven slik den er i dag. Og i dag er det slik at det bare er når det er vesentlige mangler ved mors omsorgsevne, at far har en sjanse til å vinne en barnefordelingssak. Barneloven må endres slik at det er omsorgsdeling som er utgangspunktet ved samlivsbrudd.

Når foreldrene ikke er enige om fordeling av barn, sier Barneloven at retten skal bestemme hvem av foreldrene barnet skal bo hos. Bare unntaksvis kan den likestille og idømme delt bosted. Det er her forskjellsbehandlingen begynner, og den blir legitimert med hensynet til barnets beste. Men er det virkelig til barnets beste å bo hos én av to foreldre som skiller lag?

Det er fortsatt slik at barn bare bor med far, når far bor med mor. Dersom far og mor ikke bor sammen, bor barna med mor. Så sent som i fjor hadde 83 prosent av barna som har én forelder, adresse hos mor. Hvor mye de reelt er hos hver av foreldrene, finnes det ikke tall på.

Det som er ekstra forstemmende er at såkalte feminister tilsynelatende ikke ser ut til å bry seg. Hvis det hadde vært motsatt, at 9 av 10 saker hadde endt opp med at far fikk omsorgen, kan man banne på at det ville blitt bråk. Nok et eksempel på hvordan samfunnet systematisk undertrykker kvinnene, hadde de ropt da, mens de taktfast marsjerte i sirkel utenfor Stortinget, med krasse bannere og utstuderte kamprop.

Far taper kampen om barna fordi han er mann, sier advokat Øivind Østberg til Aftenposten. I mange saker er det ingen annen forklaring. Til tross for at vitner og uttalelser sier det motsatte, ser vi ofte – i 2012 – at det er umulig å få dommere og sakkyndige til å innse at far kan være en like god omsorgsperson som mor, fortsetter han.

Det er blitt sagt at mens mennene gikk ut og erobret arbeidsplassen, forble kvinnene værende igjen hjemme, hvor de erobret resten. Skal far noen gang bli likeverdig mor i omsorgsrollen, er jeg redd det må en lovendring til, som tar utgangspunkt i omsorgsdeling ved samlivsbrudd.

«Enhver kan bli far. Men det krever noe spesielt å være pappa.»
– Anne Geddes.