Du kan bedre enn dette, Guri.

Dette er ment som et svar til Guri Borch, etter at hun fikk publisert dette innlegget på Dagbladets nettsider 16. november, 2016.

Guri Borch er en sånn typisk raddis som ikke kjenner noen grenser for hvem eller hvor mange hun ønsker å slippe inn. Selv ikke FN ønsker at land i vår del av verden skal ta i mot disse guttene, siden et lenger arbeid fra deres side (FN, altså) har avdekket at guttene blir sendt på den farefulle ferden til Europa i samråd med storfamilien for å sende penger tilbake til dem straks de er fremme i Europa og har begynt å motta stønad.

Hvis du synes det høres fordomsfullt ut, Guri, og mistenker at jeg nok må være en sånn type som hater innvandrere, islam og asylsøkere, så vil jeg anbefale deg å sjekke det ut selv etterpå, for NRK Dagsrevyen hadde en lenger sak om akkurat dette på samme tid i fjor omtrent, så det skulle være mulig å finne igjen innslaget på NRKs nettsider hvis du faktisk er interessert.

Videre skriver du at «selv ikke et barns sårbarhet og behov for vern betyr noe når Listhaug går for nye klikk». Det synes jeg er fryktelig sagt. For det første så er det selvsagt ikke «likes» og «delinger» på Facebook som driver hennes arbeid på asylfeltet. Og det vet du så inderlig godt. Hun gjør en fantastisk god jobb og fortjener bedre enn å få slike nedrige beskyldninger slengt i trynet. Og for det andre så er Listhaug satt til å gjennomføre en jobb, så hvis du har problemer med hva det er hun gjør i denne jobben, så er det kanskje det borgerlige samarbeidet du egentlig burde adressere, ikke Listhaug personlig for å gjøre det som er jobben hennes, nemlig å effektuere det de fire borgerlige partiene er kommet frem til å samarbeidserklæringen dem i mellom.

Forøvrig er det jo også veldig betimelig å minne om at Listhaug scorer veldig godt på de to målingene som er blitt gjort på henne etter at hun tok jobben. Folket støtter henne i begge, og på den siste målingen svarte hele 55 prosent av befolkningen (en måling fra mai i år) at de syntes Listhaug gjør en god jobb. Bare 38 prosent svarte at de syntes hun gjør en dårlig jobb. Det burde sette dine innvendinger mot henne i et pussig lys. For fullt så ille som du beskriver henne kan det nok ikke være. Og det tror jeg skjønner.

Så, ja. Ta av deg den ideologiske tvangstrøyen din. Ta av deg skylappene. Kom deg deg vekk fra det ideologiske tunnelsynet. Og forsøk å se verden for hvordan den virkelig er. Jeg synes du har en veldig fordomsfull og forutinntatt holdning til både Listhaug og regjeringen. Jeg skjønner at du er SV-er. Men du kan bedre enn dette.

Likhet for norske trygdeordninger.

Overskriften sier vel egentlig det meste. Vi kan ikke ha særordninger for de få.

Når det er slik at folk som er født og oppvokst i Norge ikke får stønad fra det offentlige hvis det er slik at de har egne penger, altså en formue, er det bare rimelig at disse reglene også skal gjelde de som kommer til Norge som flyktninger og asylsøkere. At mange av dem ikke har formue er irrelevant. Det har ikke mange av de som søker sosialhjelp av dem som er født og oppvokst her heller. Og de som har egne penger får heller ikke hjelp. Det er det som heter behovsprøving. Vi kan ikke ha mer lukrative ordninger for de som kommer utenfra, enn for de som er født og oppvokst her. Det finnes det ikke forståelse for i befolkningen.

Men likevel er det ganske mange som synes at det er ugreit at flyktninger og asylsøkere som kommer hit til landet med penger, la oss si en formue på 15.000 til 20.000 kroner, blir bedt om å bruke av sine egne penger før de tar i mot fra det offentlige. Det synes jeg er veldig rart. De kaller det «uverdig». Men er det virkelig noe mer uverdig enn å be det samme av en som er født og oppvokst her? Jeg synes ikke det. Hvis de som kommer til Norge virkelig har et ønske om å bli her, og hvis de virkelig mener alvor om at de ønsker å bli norske, så får de ta konsekvensene av det, og følge de samme kravene som blir satt til de som allerede bor her.

Det er virkelig ikke noe mer uverdig å be en nyankommen om å bruke av sine egne penger før de tar i mot stønad fra staten, enn det er å be noen som er født og oppvokst her om det samme. Hjelp får de jo uansett. Flyktningene blir bosatt, og asylsøkerne får søknadene sine behandlet. Ingen grunn til forskjellsbehandling her. Og er det riktig at flyktninger og folk som søker om asyl skal ha rett til full alderspensjon og andre trygderettigheter uten noen som helst form for opptjeningstid? Jeg synes ikke det. Ikke full alderspensjon, nei, noe som andre har jobbet et helt liv og bidratt til det offentlige for å få til. Det er ikke rimelig, og gjør noe med tilliten til systemet blant dem som føler at dette er urettferdig overfor resten.

Det handler om å være empatisk overfor dem som er drevet på flukt av krig og terror, sier de som forsvarer favoriseringen av flyktninger og asylsøkere. Men særlig med empati overfor en alenemor med to barn i en trygdeblokk på Grorud, for eksempel, det har de ikke. Nordmenn i tilsvarende fortvilte situasjoner blir oversett. Nei, de er ikke blitt jaget vekk fra hjemmene sine med kuler og krutt og har ikke måttet flykte i nattens ly og mørke i frykt for livene sine. Men de burde de heller ikke være nødt til for at andre skal kunne skjønne at også deres situasjon er kan være vanskelig å bære.

Deres eneste lovbrudd er at de er hvite i huden og at de er født og oppvokst i stille og rolige Norge. Det burde ikke være nok til at de ikke skal få like gode trygdeordninger som de som kommer til Norge som flyktning eller asylsøker. Enn om å bli ufør automatisk skulle medføre rett til full alderspensjon? Hva tenker de som favoriserer flyktninger og asylsøkere om det? Hadde det vært greit?

Regjeringen la mandag fram et forslag om å legge om på velferdsgodene for flyktninger og asylsøkere slik at de som kommer til landet ikke lenger skal få bedre ordninger enn det helt vanlige nordmenn får, f.eks. full alderspensjon og andre ytelser uten opptjeningstid, fra dag én. Kritikken har allerde kommet. Og Sosialistisk Venstreparti mener selvsagt at det å fjerne særfordelene fra denne gruppen vil svekke integreringen og gjøre det vanskeligere for dem å komme inn på arbeidsmarkedet. Selv om vi her snakker om å skape økonomiske insentiver for å gjøre en ekstra innsats selv for å nå dette målet.

Og, som om ikke det var nok, så satt det altså en representant fra Sosialistisk Venstreparti på Dagsnytt 18 den 4. juli og forsvarte særrettighetene flyktninger og asylsøkere får over andre med at det var så mye mer synd på dem. Det handlet om klasseforskjeller, måtte vi vite, og integreringen ville ikke gå like bra om de fikk de samme ordningene som resten. Jeg mener, ærlig talt. Om du ikke har hatt lyst til å slå til en politiker før da, så fikk du i hvert fall lyst til å gjøre det da. Forstå meg rett. Jeg er ikke i mot at flyktninger og asylsøkere skal ha disse rettighetene. Men skal de ha dem, så må alle andre også få dem. Det er særbehandlingen jeg er i mot. Hvis ikke så kan flyktningene og asylsøkerne kysse dem farvel.

Det som er viktig at de som kommer til landet får de pengene de trenger for å klare seg. Noe de også får med forslaget til regjeringen. Samtidig som at de som kommer ikke får noe bedre vilkår enn de som er født og oppvokst her. Eller at vi ikke holder oss med velferdsordninger som nærmest fungerer som økonomiske insentiver for folk i fattige land til å legge ut på reise fra elendighet og kummerlige forhold for å forsøke å få et bedre liv her. Såkalte økonomiske flyktninger. Disse som ikke eksisterer for de som ikke kjenner noen grenser for hvor mange de ønsker å ta inn. Derfor gir forslaget fra regjeringen mening. Dette vil de få en slutt på.

Zane Khan sitt snurrige univers.

I et fyrverkeri av anklager mot høyresiden mislykkes «komiker og samfunnsdebattant» Zane Khan å nagle selv de enkleste meningsmotstandere til veggen. Hans kamp mot egne stråmenn er kostelig.

Zane Khan spør i et innlegg i Dagbladet den 4. desember om det ikke er på tide å ta avstand fra dem som «skaper splid» i samfunnet vårt, og sikter til FrP og andre han mener ikke bidrar til å inkludere etniske minoriteter i det norske samfunnet. Men hva han selv? Skaper han ikke selv splid? Skal det ikke lenger være lov å gi uttrykk for egne meninger? Mener han at vi alle fra nå av skal være enige om alt? Er det i det hele tatt oppnåelig? Selvsagt ikke. Khans anmodning reiser flere spørsmål enn svar. Blant spørsmålene som dukker opp er om en person som tilkjennegir en følelse av å ha blitt fremmedgjort i sitt eget nabolag skaper splid. Eller om man skaper splid om man mener at matkuponger kan være en idé, fordi det viser seg at unge afghanske asylsøkere har et press på seg for å sende penger hjem, slik vi så et innslag om på Dagsrevyen den 25. november.

Dessuten, tar ikke de som er uenige om dette allerede avstand fra dette? Eller er det folket som holder disse meningene Zane Khan mener at vi må ta avstand fra – ikke meningene? Jeg ville vært forsiktig med å redusere FrP til de aller verste utspillene deres de tre siste tiårene. De er tross alt ikke så ille, og vi som er uenige med dem, vi kan bedre enn som så.

De færreste vil påstå at en person er et dårlig menneske, et menneske vi andre må ta avstand fra, bare for å føle seg fremmedgjort og skeptisk til å ta i mot flere innvandrere. Eller at en person er et dårlig menneske, et menneske vi andre må ta avstand fra, bare for å mene at for de pengene det koster å ta i mot 8.000 syrere til Norge, så kunne vi hjulpet 250.000 mennesker som lever i nød i nærområdene. Hva med Hadia Tajik? Er hun et dårlig menneske som skaper splid vi andre må ta avstand fra når hun sier at vi trenger å innføre et forbud mot hijab i barneskolen? Neppe.

Disse menneskene skaper ikke noe mer splid i samfunnet vårt, Khan, enn de som brennmerker folk som kjenner seg utrygge ute om kvelden etter at det har blitt mørkt som rasister, de som mener at det bare er hatefulle mennesker som stemmer på FrP, de som mener at folk som snakker om «pk-fascisme», slik Robert Gustafsson gjorde på Skavlan i oktober, er reaksjonære, de som går rundt på Grünerløkka og ser ned på f.eks. amcar-entusiaster fra Fredrikstad, eller de som går i strupen på folk som blir bekymret for hvilke konsekvenser det har for integreringen når de hører at over halvparten av ungdommene i Oslo med innvandrerbakgrunn nesten utelukkende bare har venner som også har innvandrerbakgrunn.

At det Khan kaller «unyanserte, generaliserende og direkte støtende» kommentarer fra FrP-folk sjeldent har andre politiske konsekvenser enn høyere oppslutning må da bare bety at partiet er inne på noe, og at de rører ved både tanker og følelser mange allerede går rundt med. Khan trenger selvsagt ikke like det. Men sannheten er at partiet i stor grad bare videreformidler strømninger, tanker og idéer som allerede finnes i befolkningen, og at de i veldig liten grad er med på å skape dem selv. Du kan se på det sånn, Khan. FrP er en politisk sammenslutning av disse menneskene. Det er jo gjerne sånn demokratiet fungerer. At folk med sammenfallende meninger, idéer og verdier går sammen for å påvirke samfunnet.

Videre skriver Zane Khan at media og venstresiden i Norge forholder seg stille når det ikke er «politisk lønnsomt». Er slutningen man kan trekke fra dette at Khan mener at media og venstresiden kun agerer når det er politisk lønnsomt? Når det er i deres egeninteresse? Har de ingen integritet? Har de ingen selvstendighet? Har de ingen visjoner for samfunnet vårt, ingen følelse av samfunnsoppdrag? Går det virkelig an å bli så kynisk? En kan si og mene mye om media og venstresiden i Norge. Men ikke engang ihuga FrP-ere bruker å være så sort-hvit og brutal i sin beskrivelse av dem.

Det hadde vært interessant å vite hvilke ytringer FrP har kommet med Zane Khan mener er «hatefulle», for han kommer nemlig ikke med noen eksempler. En får bare anta at det finnes begrensinger for hvor hatefulle de er, siden han også sier at det så å si er «allmenn aksept» for dem hos befolkningen for øvrig. Med mindre han mener at hatefulle ytringer er allment akseptert hos det norske folk. Og det tror jeg ikke det finnes dekning for å si. Det norske folk et jevnt over et ganske varmt og inkluderende folk, som har lav toleranse for fremmedfiendtlighet. Hvor ellers reviderer man barnebøker og luker vekk ord som kan virke støtende, som Astrid Lindgrens «negekonge» og Thorbjørn Egners «hottentott», egentlig?

Jeg er sosialdemokrat, har vært aktiv og medlem av både AUF og Arbeiderpartiet, men har flere venner og slektninger som stemmer på FrP. Er dette folk Khan mener at jeg må ta avstand fra? Er dette dårlige mennesker? Mennesker som bare tenker på lommeboka og seg selv, og ingen andre? Jeg mener på ingen måte å være en våpendrager for FrP. Jeg mener bare at om man skal kritisere partiet – og det skal man, der kritikk hører hjemme – så får man se å gjøre det ordentlig, og ikke skyte fra hofta slik Zane Khan gjør. Hvordan har det seg at en person som er såpass på vakt mot fordommer, selv har så mange fordommer mot FrP og velgerne deres? Zane Khan er en vandrende selvmotsigelse.

Status og kroppspress blant unge.

Overgangen fra kroppsidealer til kroppspress kom ikke med sosiale medier. Det minste man kan gjøre er å anerkjenne at Harald Eia har noen poeng. Er vi blitt for følsomme?

Dette er svaret mitt på Kari Mogstad sitt innlegg til Harald Eia som hun hadde på Ytring den 30. november, 2015. Kari Mogstad sitt svar til Harald Eia kan leses her: «Eias sleivete diskoskasting».

Hvilke holdninger er det du snakker om, Mogstad? Du kan ikke skylde på Harald Eia for at en del barn og unge kjenner på et kroppspress. Hvorfor gjør du det? Og hva var det som var så hånlig og nedlatende med Eias beskrivelse av kroppspress, egentlig? Det minste du kan gjøre er å anerkjenne at han i det minste har et poeng når han sier at fortidens idealer er blitt samtidens press, og at empati er utilstrekkelig når vi i stedet burde fokusere på å sette barn og unge i stand til å møte det. Skal vi fortelle dem at de er uskyldige ofre for et kynisk skjønnhetspress, noen som er blitt utsatt for noe, og at idealene ikke er noe å strekke seg etter? Eller skal vi tenke annerledes og slutte å sykeliggjøre dem?

Veien å gå for å hjelpe barn og unge i møte med samfunnets skjønnhetsidealer er ikke å fortelle dem at slike ting ikke er viktig og at det ikke er noe de trenger å bry seg om. Sannheten er at det foregår en knallhard konkurranse mellom folk – på alt fra hvem som har det beste utseende, det peneste huset, den fineste kjæresten, den tykkeste lommeboka, de flotteste klærne, de hviteste tennene og den aller mest interessante jobben etc., som igjen er med på å bestemme hvordan folk opplever deg, og følgelig behandler deg, og hvilke muligheter du får i livet – og at denne konkurransen alltid har vært der. Alt fra hvilken jobb og venner man får, til hvordan man skal leve og bo, og hvem eller om man treffer noen, står på spill.

Det er ikke noe galt med å ha idealer. Til og med skjønnhetsidealer. Og det er ikke noe galt med å ønske å ta seg bra ut og være flid med sitt eget utseende eller strekke seg etter idealer utover de nobleste som å vise solidaritet, gavmildhet og takknemlighet. Av og til må man dyrke seg selv. Og det er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Det handler om å ha selvrespekt, om en annerkjennelses av at ingenting i livet som er verdt å ha kommer gratis, og om å ta kontroll over eget liv og ikke skylde på at andre (i dette tilfellet Harald Eia) er med på å opprettholde et samfunn det kan være vanskelig å være en del av. Sosial status vil alltid være viktig. Og idealer vil alltid være sunt. Selv idealer som tilsynelatende er både overfladiske og selvsentrerte.

Men dette handler om mer enn bare kroppspress og skjønnhetsidealer. Dette handler også om hvordan vi overbeskytter barn og unge i dag fra de er små, og skjermer dem for hvert minste lille ubehag, til de ikke lenger blir i stand til å takle enkle hverdagsutfordringer når de blir voksne. Peter Gray skrev godt om dette i september på Psychology Today, hvor han (som Harald Eia) kaster et blikk bort på måten vi som samfunn «duller» for mye med barna – det er for mye håndholding! – og hvordan dette holder barna fra å vokse og klare seg selv. Det er et viktig innlegg i debatten om hvordan vi står ved barn og unges side i det de går inn i voksenverdenen. Og jeg anbefaler alle som har den minst interesse av å forsøke å forstå hvordan vi er i ferd med å dulle i hjel barna å lese innlegget hans.

Ingen sier uoppnåelige idealer ikke har sine negative konsekvenser. Men ingen sier at noe godt kommer ut av sykeliggjøring av de som kjenner dette presset på kroppen heller. Det eneste vi kan gjøre er å gi barna tro på seg selv, slik at de blir i stand til å møte sånt press på sin egen måte. Dessuten begynte maset om kroppspress lenge før noen visste Snapchat og Instagram var, så hvis Kari Mogstad mener overgangen kom fra idealer til press kom med sosiale medier bør hun tenke seg om en gang til. Det begynte lenge før. Kanskje rundt da sekstiåtterne begynte å sette barn til verden, og det begynte å bli viktigere å føle enn å prestere.

Venstresidens unnlatenhetssynd.

Hat er ingen ny oppfinnelse. Det hjertet er fylt av, renner munnen over med. Høyreekstremisme og hatefulle kommentarer i kommentarfeltene har sin naturlige årsak.

Sosialistisk Venstreparti sier at vi må ta et «oppgjør» med høyreekstreme holdninger på Facebook-siden sin. Norsk Folkehjelp mener det er «uansvarlig» av norske myndigheter å gi «hatet» fritt spillerom på nettet. Det man tenker på her er den nylig opprettede Facebook-siden hvor det har blitt skrevet en del hatefulle ytringer. Men hva er det de selv foreslår at Norge skal gjøre?

Facebook-siden til myndighetene er grei. Hvis man ikke vil at det skal være mulig å legge igjen hatefulle kommentarer, så kan det løses med et tastetrykk. Det er bare å sku av muligheten for folk å legge igjen kommentarer. Men hvordan tar vi egentlig et «oppgjør» med høyreekstremisme? Og er det egentlig holdningene som er det reelle problemet?

Psykotiske nettroll har ikke oppstått i et vakuum. Hatet i kommentarfeltene er ingen ny oppfinnelse. Det har alltid vært der. Det er nå bare kommet i digitalt format. Grunnen til at vi fortsatt har høyreekstreme holdninger, er ikke fordi det ikke har slått noen på venstresiden (eller i samfunnet for øvrig) å ta et «oppgjør» med dem før nå. Grunnen til at det finnes høyreekstreme holdninger og hatefulle ytringer der ute er at ikke alles liv er en dans på roser. Det hjertet er fylt av, renner munnen over med. Også når det gjelder hat. Sure liv skaper sure holdninger, rett og slett.

Det virker som at norsk venstreside er preget av en idétørke rundt hva man skal gjøre for å møte hatefulle ytringer på nett og høyreekstremisme, mens løsningen egentlig er ganske opplagt. Det holder ikke bare å «si fra» som jeg vet at mange i Sosialistisk Venstreparti og Norsk Folkehjelp er tilhenger av. Hva nå enn det betyr. Si fra til hvem? Og hva skal de gjøre med det? Du kan alltids slette kommentarene, men du kan ikke slette holdningene. De vil fortsatt være der.

Sure liv skaper sure holdninger. Skal man noen gang få bukt med nettroll må man gå til roten, og gjøre noe med hvorfor folk blir hatefulle i utgangspunktet. Høyreekstreme og hatefulle ytringer på nett er et produkt av sosial elendighet. At de høyrepopulistiske partienes oppslutning i Europa stiger hver gang kontinentet opplever økonomiske kriser og økt arbeidsledighet er neppe tilfeldig. Når livet strammer seg til blir kampen om beinet hardere; bokstavelig talt.

Så hvor er engasjementet? Jeg har levd tett på venstresiden i Trondheim i mange år, men jeg har aldri sett noen gjøre koblingen mellom hatefulle kommentarer på internett og lav eller ingen sosial kapital. Og i hvert fall ikke omsatt det til handling. Det virker ikke å være noe interesse for hva som får en helt normal person til å begynne å skrive hatefulle ytringer på internett i utgangspunktet. Det er alltid kun «si fra» – igjen; hva nå enn det betyr – og «ta til motmæle» som gjelder. Som om såkalte nettroll noensinne har vært mottakelig for innspill. Og det synes jeg er trist. For det tyder på at norsk venstreside enten ikke evner eller ønsker å gjøre noe med det som egentlig er problemet.

Så lenge de kan krangle med høyrepopulister, og *snakke* om hvor viktig det er å gjøre noe med hatet i kommentarfeltet, er alle fornøyde.

En kar på Twitter – hvor sparker de egentlig?

En jeg pratet med på Twitter forleden om hvor ulik reaksjonen har vært på Hans Rotmo sine tekster og tekstene Carpe Diem har laget, mente at forskjellen lå i hvor tekstene sparket. Carpe Diem sparket oppover, mente han, mens Rotmo sparket nedover. Og det var uakseptabelt. Dette var i forbindelse med utgivelsen av «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din», men ble blant annet sett i lys av singelen «OK» fra 2008, hvor de rapper om å tenne på og brenne medlemmer av FpU. Ungdom som ikke har gjort noe annet enn å engasjere politisk og deltatt i demokratiet. I følge han handlet hatefulle ytringer på nettet om majoritetens hat mot minoriteten. Men da jeg spurte han om majoriteten virkelig hater minoritetene var svaret «nei». «Men haterne kommer fra majoriteten!».

Det så heller ikke ut som at han hadde reflektert noe særlig over hva slags posisjon «haterne» faktisk har i majoritetsbefolkningen. For de har absolutt ingen ledende posisjoner. Det er ingen som hører på dem. Og de nyter langt fra noen autoritet på noe som helst felt eller troverdighet i så måte. Og da er det et legitimt spørsmål om de som tilhører bunnsjiktet i majoritetsbefolkningen virkelig sparker «nedover» når de uttrykker seg hatefullt om minoriteter i kommentarfeltene. Særlig når de legger igjen kommentarer om velstående personer på toppen av kulturlivet som Carpe Diem.

Nei, hatefulle kommentarer på internett er ikke greit. Men det skader ikke å forsøke å forstå og se dette fenomenet i lys av hva som forårsaker det. Vi snakker ikke om ondskapsfulle mennesker her. Finnes det egentlig «ondskapsfulle» mennesker? Vi snakker ikke om fryktelige tyranner. Vi snakker om helt vanlige mennesker som av en eller annen grunn føler et behov for å la sinnet de bærer på komme til uttrykk på internett. Min påstand er at om gjør man noe med det sinnets utspring, så gjør man samtidig noe med hatet i kommentarfeltene.

Og *det* savner jeg fra Sosialistisk Venstreparti og Co.

Er det politisk korrekte godhetens tyranni?

Norsk debatt kan med fordel bli mindre nevrotisk i møte med mangfoldet utenfor avisspaltene.

Jeg liker ikke begrepet «PK-fascisme». Det er bare de med et psykotisk forhold til islam som bruker det. Og som skylder alt som går galt på staten, islam, innvandrere, kvinner, samer eller homofile. Vel, nesten. Robert Gustafsson brukte begrepet på Skavlan, hvor han sa at «Sverige lider av PK-fascisme.», fordi ingen lenger tør skrive et avisinnlegg, eller si noe på radio eller TV, uten at det kommer fram at de er med i Green Peace, løper Stockholm-maraton og deltar på Gay Pride-festivalen. Dropper du disse kravene blir du uthengt på sosiale medier inntil du sier «unnskyld», sa Gustafsson.

Og Sanna Sarromaa. Hun skrev 2. november i VG at nordmenn er iført PK-tvangstrøye. Mange skjønner ikke at upassende vitser kan skape samhold.

Hun forteller om en vits som ble fortalt et sted hun jobbet med åtte nasjonaliteter. Noen av dem «kullsvarte». Vitsen var: «Vet du hva som er forskjell på en afrikaner og en bøtte med dritt? Bøtta.» Nordmenn ler ikke av denne (upassende) vitsen. De tør ikke. Tvangstrøya nekter dem. Han som fortalte vitsen var serber. Bare hun selv, en bosnier og en somalier lo. Nordmenn holder seg til småslemme, men likevel politisk korrekte, vitser, gjerne om kvinner og gynekologer.

Her kjenner mange seg igjen. Det er stor forskjell på hva man kan vitse om f.eks. på sosiale medier, der PK-eliten står sterkt, og andre steder. Og det går ikke ubemerket. Det er lite samsvar mellom det vi kan kalle «PK-settinger» og uformelle settinger, hvor også sorte ler av negervitser. De forstår humoren. På samme måte som at vi nordmenn ikke bryr oss at «fiskebolle» er et vanlig uttrykk blant innvandrere om oss.

PK-eliten forstår ikke dette. Eller, kanskje de forstår det, men at det er som Raga Rockers sang, at det er deilig å ha noen å hate. Så når de har mulighet til å «slå noen flate», som teksten går, så klarer de ikke dy seg. Da må hatet frem. Det er bare sånn hakkeordenen går. Men for å avrunde på en gladnote, kan vi jo avslutte med noe Steve Hughes engang sa på Live At the Apollo om politisk korrekthet; «While health and safety has become the oppression of our physical movement so that we can’t do anything without permission from the state, political correctness is the oppression of our intellectual movement so that no one says anything anymore in case somebody else gets offended.».

Det er artigere når Steve Hughes sier det.

(Denne versjonen av «Er det politisk korrekte godhetens tyranni?» sto på trygg i Adresseavisen den 6. november, 2015.)

INSTA - Er det politisk korrekte godhetens tyranni

Er det politisk korrekte godhetens tyranni?

Det offentlige ordskiftet i Norge kan med fordel bli mindre nevrotisk i møte med mangfoldet utenfor utenfor avisspaltene.

Jeg liker ikke begrepet «PK-fascisme». Det er bare at det virker som at det bare er de som har et psykotisk forhold islam som bruker det. Og som skylder på alt som har gått galt i samfunnet på enten staten, islam, innvandrere, kvinner, samer eller homofile i nettavisenes kommentarfeil. Vel, nesten. Robert Gustafsson brukte det også da han gjestet Skavlan, hvor han sa at «Sverige lider av PK-fascisme.», fordi ingen lenger tør skrive et avisinnlegg i avisa, eller si noe på radio eller TV, uten at det samtidig kommer tydelig fram at de baker sitt eget brød om morgenen, at de kildesorterer, at de er med i Green Peace, at de er feminist, at de elsker barn, at de løper Stockholm-maraton og er med i Gay Pride-festivalen. Dropper du noen av disse kravene blir du hengt ut på sosiale medier inntil du kryper til korset og sier «unnskyld», sa Gustafsson.

Og Sanna Sarromaa. Hun skrev i VG den 2. november, 2015, at nordmenn er iført en politisk korrekt tvangstrøye når det kommer til humor og at mange ikke skjønner at det noen ønsker å kalle grove og upassende vitser kan skape samhold.

Sanna Sarromaa forteller i kommentaren sin på VG om en vits som ble fortalt på henne siste arbeidsplass. En svømmehall med åtte forskjellige nasjonaliteter. Noen av dem «kullsvarte», sier hun. Vitsen var som følger: «Vet du hva som er forskjell på en afrikaner og en bøtte med dritt? Bøtta.» Når du forteller denne (upassende) vitsen til nordmenn, ler de ikke. De tør ikke. Den politisk korrekte tvangstrøyen de har på seg er for trang. Den som fortalte rasevitsen var imidlertid en serber. Det var det bare hun (som for øvrig er finsk), en bosnier og en somalier som syntes dette var morsomt. Nordmennene holder seg som vanlig til småslemme og litt tvilsomme, men likevel politisk korrekte, vitser, gjerne om kvinner og gynekologer.

Her tror jeg at det er mange som kjenner seg igjen. Jeg kjenner meg i hvert fall igjen. Det er stor forskjell på hva man kan vitse om på sosiale medier, der PK-eliten er sterkt representert, og hva man kan vitse om blant venner eller stedene der jeg har arbeidet. Faktisk, alle stedene jeg har jobbet, gått på skole eller hvor jeg har vært blant venner. Og det har ikke gått ubemerket. Hverken av meg eller de jeg kjenner. Det er et veldig dårlig samsvar mellom det vi ser utspille seg i det offentlige rom (på TV, radio, i avisspaltene eller på sosiale medier) og i uformelle settinger. Der ler også sorte av negervitser. De forstår at det bare er morsomt. På samme måte som at vi nordmenn ikke har noe i mot at «fiskebolle» er et gjengs uttrykk for etnisk, hvit nordmann blant innvandrere.

PK-eliten forstår ikke dette. Eller, kanskje de forstår det. Kanskje det bare er som Raga Rockers sang, at de er deilig å ha noen å hate. Så når du har mulighet til å «slå noen flate», som teksten lyder, så klarer de ikke dy seg. Da må hatet frem mot de dem mener er underlegne seg selv. Det er bare sånn hakkeordenen går. Men for å avrunde på en gladnote, kan vi jo avslutte med noe lystigere Steve Hughes sa på Live At the Apollo engang om nettopp politisk korrekthet; «While health and safety has become the oppression of our physical movement so that we can’t do anything without permission from the state, political correctness is the oppression of our intellectual movement so that no one says anything anymore in case somebody else gets offended.».

Det høres morsommere ut når Steve Hughes sier det.