Markeringen utenfor Stortinget.

Kampen mot ekstremisme er kampen mot utenforskap. Et samfunn som ikke tar utenforskap på alvor, tar heller ikke kampen mot ekstremisme på alvor.

Forrige mandag var det en som holdte appell utenfor Stortinget som nærmest antydet at man velger hat og ekstremisme. Hat og ekstremisme er ikke noe man velger. Det er noe man blir drevet til. Det er som å si at noen velger utenforskap. At noen velger å stå på utsiden av samfunnet, i stedet for å være en velfungerende, godt integrert, del av det, i harmoni med seg selv og til nytte for andre.

En ny minoritetsyndling.

Det ser ut til at Norge har fått seg en ny fremmedkulturell yndling. En ny, modig og sterk, ung muslim som skal tale den neste generasjonens sak. Etter at Louiza Louhibi dreit seg ut på Tjuvholmen, og Seher Aydar aldri levde opp til forventningene, og Aisha Shezadis aldri ville ta av seg niqaben, er det nå Faten Mahdi Al-Hussaini som skal i manesjen. Men hvem er så Faten Mahdi Al-Hussaini? Vel, etter at hun og fire andre arrangerte en markering utenfor Stortinget den 25. august, hvor det kom fem tusen mennesker for å ta avstand fra islamsk ekstremisme både her hjemme og i utlandet, har vi fått rikelig anledning til å bli kjent med henne. For mediene stiller som vanlig villig opp når de finner en ny yndling i minoritets-Norge.

På Dagsrevyen den 26. august, dagen etter at markeringen som samlet fem tusen utenfor Stortinget for å ta avstand fra ekstremisme fant sted, svarte hun, på spørsmål om hun føler frykt når hun mottar trusler og hatmeldinger på sosiale medier for å delta i det offentlige ordskiftet, at hvis man kjenner på frykt for å stå for det man brenner for, så betyr det at man må sitte hjemme og være redd. Man får bare anta at grunnen til at hun ikke ønsker å innrømme at også hun føler frykt når hun mottar trusler og hatmeldinger fra ekstremister som ikke liker at hun deltar i det offentlige ordskiftet, er at hun nok føler nederlag å skulle innrømme det offentlig. Og for alt vi vet føler hun at det ville gitt dem en eller annen form for seier, også, hvis hun skulle innrømmet det. Men hun føler nok frykt, hun, som alle andre.

På spørsmål i det samme intervjuet om hun tror at markeringen utenfor Stortinget kan bidra til at færre slutter seg til ekstreme grupper, svarte Faten Mahdi Al-Hussaini at hun ikke tror noen har lyst til å bli ekstreme etter dette, og får det på en underlig måte til å høres ut som at det å bli ekstrem er noe man velger, og ikke blir drevet til. Folk har begynt å våkne, fortsatte hun, og sett at ekstremisme ikke er riktig. Ekstreme grupper er farlige, og vi må passe på barna være.

Akkurat hva hun støtter seg på, når hun sier at dette kan bidra til at færre slutter seg til ekstreme grupper, er ikke godt vite. Men idealismen hennes er likevel prisverdig. Det er bare å samle et par tusen mennesker utenfor Stortinget, liksom, så vil de som hele tiden uansett har vært klar over at holdningene deres er veldig marginale i det norske samfunnet, og at folk flest ikke liker dem, komme til å tenke som alle andre, og problemet med ekstreme grupper vil være ferdig.

Var markeringen utenfor Stortinget et vendepunkt?

Men Faten Mahdi Al-Hussaini er ikke den eneste som ser ut til å tro at markeringen utenfor Stortinget er et vendepunkt. Det har vært flere som ser ut til å se på markeringen utenfor Stortinget som et slags vendepunkt i kampen mot ekstremisme. Blant dem er journalist og samfunnsdebattant, Shazia Sarwar, og politisk redaktør i Aftenposten, Trine Eilertsen. Sarwar skriver i sitt innlegg på VG sine nettsider at hun ikke tror folk forstår hvor stor markeringen er, og la veldig mye vekt på hvor godt det var å se, særlig Faten Mahdi Al-Hussaini, som en ung, muslimsk kvinne, uttale seg sterkt som moderate muslimer. Mens Eilertsen i et innlegg på Aftenposten sine nettsider skriver at Profetens Ummah og Ubaydullah Hussain sitt budskap ble revet i filler, og fortsatte med å si at ekstremistene ble parkert intellektuelt og religiøst.

Men tror de virkelig at Profetens Ummah og Ubaydullah Hussain lar seg affisere av at det samles fem tusen personer for å demonstrere utenfor Stortinget? Det finnes slett ingen garantier for at det som skjedde utenfor Stortinget, mandag, skal føre til at det blir mindre ekstremisme. Snarere tvert i mot.

Anders Todal Jenssen, professor i statsvitenskap ved NTNU, sier til NRK, tirsdag, at han tror markeringen utenfor Stortinget, med paroler som «Nei til ISIS» og «Ikke i islams navn», kan gjøre de ytterliggående islamistene i Norge enda mer ekstreme. Og jeg tror at han er inne på noe. Jeg tror han har veldig mye rett i det at slike demonstrasjoner kun bidrar til å gjøre de ekstreme, og de som eventuelt måtte ha sympatiser med dem, og befinne seg litt på vippen, enda mer tilbøyelig til å slutte seg til dem.

Svaret på spørsmålene om hva disse menneskene egentlig trenger, hva det er de egentlig ønsker, og hvorfor de er ekstreme, er jo selvsagt at de trenger å føle at de blir hørt, ønsker at innvendingene deres mot det norske samfunnet og vesten skal bli tatt på alvor, i stedet for avfeid som misforstått vås, og få vite at også deres meninger er like mye verdt som alle andres. Men jo mer establishmentet forteller dem at de tar feil, og stempler dem som idioter, for det er jo det mange gjør, om enn ikke alltid rett ut, jo høyere roper dem.

Det bør i hvert fall ikke overraske noen at de som ikke føler at de blir hørt, som ikke føler at de får noen forståelse i det norske samfunnet, i stadig større grad melder seg ut og trapper opp skytsene i takt med at de føler seg tråkket på.

La meg understreke at dette ikke er noe forsvar av hverken Profetens Ummah eller Ubaydullah Hussain. Men det skader ikke å forsøke å forstå dem man er uenig med. Særlig hvis man bærer rundt på et håp om at de noen gang skal komme til å se verden slik som resten. Hvis man virkelig mener alvor med kampen mot ekstremisme, så er det å søke forsoning og forståelse alt for viktig til å ta lett på. Alle som føler seg angrepet, noe Profetens Ummah og Ubaydullah Hussain nok føler seg etter mandagens markering utenfor Stortinget, vil skyte bust og innta forsvarsposisjon. Det må en langt mer forsonlig tone til for å avradikalisere ekstreme krefter.

Dessuten sier Faten Mahdi Al-Hussaini det veldig godt selv når hun sier at jo flere hatmeldinger hun får, jo sterkere vil hun stå for det hun mener, på TV2-Nyhetene, tirsdag. Det er ingenting som tyder på at Profetens Ummah tenker noe annerledes. Det er slik de fleste tenker når de møter motstand.

Tajik: «Demokratisk mobilisering».

Det er mange som har lagt skylden for økt radikalisering av unge, muslimske menn i Norge på retorikken og tonen i den norske debatten. Særlig Fremskrittspartiet. Men journalist, og forfatter av boka «Norsk Jihad» som er gitt ut Kagge Forlag, Lars Akerhaug, mener retorikken i det norske ordskiftet ikke bidrar til økt radikalisering. Fremskrittspartiet har sagt mye dumt oppgjennom årene, men å gi partiets språkbruk skyld blir for enkelt, sier han. Norske islamister skiller ikke mellom en Ap-politiker og en Frp-politiker, men ser Vesten i seg selv som en fiende av islam.

I forbindelse med et innslag på Dagsrevyen den 20. august, 2014, om unge, ekstreme islamister i Norge som støtter terrorhandlingene til ISIL, var Hadia Tajik gjest for å snakk om hva det er hun mener må gjøres for å møte den type holdninger i det norske samfunnet. Der sa hun at det som må til er det hun kaller for «demokratisk mobilisering», eller som hun sa da jeg fikk henne i tale på Twitter like etterpå «å ta til motmæle», hun mener er svaret.

Men blir egentlig unge, sinte, muslimske menn, som er i en sårbar og lettpåvirkelig fase i livet, mindre radikalisert av å bli fortalt at de tar feil? Eller er svaret som det alltid er, nemlig; sosial integrering? Det er når folk faller utenfor, når folk ikke lenger føler tilhørighet, ikke lenger føler seg hjemme i Norge, at man blir radikalisert. Det er bekymringsverdig at vi ikke ser Hadia Tajik engang ofre disse tingene en tanke. Du kan ta til motmæle så mye du vil. Men hvis du ikke «ser» mennesket, snakker du for døve ører.

Det som trengs i kampen mot ekstremisme.

Sure liv skaper sure holdninger. Det som trengs i kampen mot ekstremisme er sosial integrering. Ikke demonstrasjonstog og paroler om en bedre verden. Det å sende et klart og tydelig budskap om at man ikke tolererer ekstremisme er viktig. Men det hjelper ikke hvis de man forsøker å nå ikke er interessert i å lytte på hva man har å si. Skal man få noen til å lytte til hva man har å si, må man få de til å bry seg om deg. Og i tilfellet med ekstremistene så betyr det at man må få dem til å bry seg om det samfunnet som de er en del av.

Kampen for å forhindre at ekstremisme skal oppstå, er vel så viktig som kampen mot ekstremisme som allerede er der. Men her er jeg redd for at samfunnet, og de som deltar i det offentlige ordskiftet, har hatt for lite fokus. For det er nesten ingen som prater om hvor viktig det er med sosial integrering, og kampen mot utenforskap, i forhold til hvor mange det er som prater ekstremistene midt i mot. Kampen mot ekstremisme vinnes ikke fra noen talerstol utenfor Stortinget, i et debattinnlegg i lokalavisa, eller i et demonstrasjonstog i nabolaget. Det vinnes i det daglige møtet med de vi har rundt oss. Med venner, kolleger, naboer og studiekamerater. Jo mindre utenforskap, jo mer folk bryr seg om hverandre, og føler seg investert i samfunnet de er en del av, jo mindre grobunn for ekstremisme får vi.

Til tross for at de fleste vil hevde å ikke bry seg om hva andre tenker om dem, så er vi, til syvende og sist, skapninger som både ønsker og har behov for å passe inn i et sosialt fellesskap. Vi er programmer for avhengighet av hverandre. Sosial angst er egentlig bare en instinktiv frykt for sosial eksklusjon. Følelsen av ikke å bli akseptert av en gruppe gjør oss engstelig og deprimert. Og de som ikke takler disse følelsene, kan forsøke å slå de fra seg i sinne – mot samfunnet.