Skamløse låter og ekstreme overdrivelser.

Forventer vi at russen skal synge sanger om edruelig uskyld og lavmælt moro?

Du vet at du er i ferd med bli gammel (eller voksen) når du ikke lenger skjønner deg på russen. Den nåværende russetradisjonen har holdt det gående i 110 år, siden 1905, men har røtter tilbake til 1700-tallet. Men at du ikke lenger skjønner deg på hva russen driver med, betyr ikke dermed at det de driver med er galt. De hadde ikke mye forståelse for hva vi holdt på med, de som var bikket tretti år, da vi var russ heller.

Det er lett å sitte på en pidestall å kritisere russens musikk. Men russens kritikere framstår som et skinnhellig moralpoliti. De hører på rap og ser voldelige filmer på mandag, og hisser seg opp over russens musikk på torsdag. De som hører på rap, men kritiserer russens musikk, mangler troverdighet. Det er en selektiv harme som det er vanskelig å ta seriøst. Selv om man prøver.

Jeg ville ikke vært så høy og mørk om jeg var dem. Hva med alle de utallige filmene, bøkene eller kunsten med et kvinneundertrykkende eller til og med kriminelt budskap de selv konsumerer? Russen vil ha skamløse låter og ekstreme overdrivelser. Nittenåringer er drøye i språket. De har en annen språkdrakt. Det er normalt for dem å si ting til hverandre som voksne aldri ville funnet på å sagt. Det er derfor snodig at så mange reagerer som om de aldri har vært nitten år selv.

Vi kan ikke regulere hva slags musikk russen skal få lage eller hva de skal få høre på. Om det ikke er et moralpoliti, kan det i hvert fall minne om et smakspoliti. En jålete gjeng som har hevet seg over russen – på en pidestall – hvor de feller moralske smaksdommer over dem de mener selv at lever i en tarvelig pøl av lavkultur og lyriske banaliteter. Folk hvis musikksmak ikke holder de samme standardene de selv streber etter. Folk som ikke er på samme utviklingstrinn.

Hva er det kritikerne egentlig vil, annet enn å få fram at kvinnesynet i russetekstene er forferdelig? Hvilke tekster ville de selv ha laget? Sanger om edruelig uskyld og lavmælt moro? Eller ville de sluppet hemningene løs og sunget om hva de synes er gøy, selv om det kanskje kunne ha blitt oppfattet som utfordrende? Kanskje hadde de gjort ting bare for å provoserende, også? Ingen protesterte da Karpe Diem sang om å tenne på og brenne medlemmer av FpU. Da snakket man på Twitter om kunstnerisk frihet, og at man ikke kunne ta sånt bokstavelig.

Det er mange som ikke lenger finner seg i å være gjenstand for smålige antydninger om at man enten ikke bryr seg eller bevisst støtter opp om en kvinnefiendtlig voldtektskultur, bare fordi man ikke reagerer på sangtekstene. Særlig på sosiale medier, og særlig på Twitter, er det stinn av dem. Der står presteskapet klare til å arrestere enhver kjetter som avviker fra evangeliet om at det russen driver med er en form for moralsk dekadanse som man slås ned på. Det tenker jeg blir feil.

Jeg tenker at protagonisten ikke alltid trenger å være en «good guy». Av og til er det en kjeltring (som med Henry Hill i Goodfellas) som dreper, raner, bruker narkotika, slår kona og har elskerinner det handler om. En som er tøff, hensynsløs og gjør som han vil. Og vi elsker det. Det handler om høy gjenkjennelsesfaktor. Og om at alle har vi en mørk side det er viktig å ikke glemme. Men viktigste av alt så handler det om at vi er i stand til å skille mellom fiksjon og virkelighet. Og det samme gjelder russetekstene. Russetiden er en tid for moro.

Advertisements