Kronprinsparets skolevalg.

Kronprinsparet har selvsagt lov til å bestemme hvilken skole barna deres skal gå på. Men da må de også ta konsekvensene det medfører, nemlig at de distanserer seg fra folket.

Når de som skal være et samlende symbol for nasjonen vår velger å melde barna sine ut av den viktigeste fellesskapsarenaen vi har, er det vel verd en diskusjon. Det er klart at kronprinsparet har lov til å ta barna sine ut av den offentlige skolen, dersom de føler at det er det beste for sine barn. Men da må de også ta konsekvensene det medfører. Når kronprinsparet tar barna sine ut av den brede, norske offentlige skolen, distanserer de seg samtidig fra det norske folk.

Skader prinsessen.

Prinsessen har godt av å gå på en skole sammen med barn fra alle samfunnslag. Hvis hun blir nødt til å tilbringe resten av skoleårene sine på en skole hvor hun kun kommer borti mennesker fra en knøttliten elite, nemlig de som har råd til å sende barna sine på svindyre eliteskoler, sier det seg selv at grunnlaget hennes blir for snevert, og at det vil kunne ha konsekvenser for hvordan hun forstår samfunnet senere i livet.

Dette er særlig problematisk for henne, siden hun skal vokse opp og bli et nasjonalt samlende symbol. Hvordan kan vi forvente at et barn som aldri har hatt noe med den vanlige mannen i gata skal kunne leve opp til denne rollen, hvis hun aldri har hatt noe med han å gjøre? Kronprinsparets vil nok datteren sin vel. Men hun overlever ikke som kongelig hos det norske folk kun ved å klippe snorer og vinke fra slottsbalkongen.

Hvilken skole du går på som barn er selvsagt med på å forme deg som voksen. Hvis du går på en skole hvor du kommer borti folk fra alle samfunnslag, hvor fattige møter rike, troende møter folk som ikke tror, er dette noe du vil kunne ta med deg og dra nytte av resten av livet.

Skader monarkiet.

Oppslutningen om monarkiet er ikke selvsagt. Det krever tillit. Tillit til de kongelige er en av oss. Og gjenkjennelsesfaktor. At det er mulig for folk flest å kunne kjenne seg igjen i de kongeliges liv. Selv om det er en liten selvmotsigelse. De er kongelige, tross alt. De kongelige har selvsagt lov til å ta barna sine ut av den brede, norske fellesskolen og plassere dem i en svindyr eliteskole. Men da må de også ta konsekvensene det medfører, nemlig at de distanserer seg fra det norske folk.

Skader fellesskolen.

Jeg tror at de kronprinsparets valg om å ta barna sine ut av den brede, norske skolen skader fellesskolen. Det har liksom alltid vært et kvalitetsstempel at de kongelige har latt sine barn gå i den samme skolen som befolkningen for øvrig. De er som et fyrtårn for mange. Når de kongelige handler, følger mange etter. De kongelige er på mange måter pussig nok trendsettere i sitt eget element. Og når de trekker barna sine ut, er det grunn til å tro at flere dessverre vil følge etter.

En dårlig begrunnelse.

Begrunnelsen de kongelige har brukt for hvorfor de har valgt å sende barna sine i private skoler, er en dårlig en. Engelskferdigheter er en dårlig begrunnelse. Hvis engelskferdigheter er grunnen til at kronprinsparet har valgt å sende prinsessen til Oslo International School, fordi hun der skal lære seg å «snakke og tenke» engelsk, burde hun i stedet sendes til en skole der undervisningen går på fransk eller tysk. Det ville vært en langt mer praktisk tilnærming til prinsessens framtid.

Noen annen begrunnelse er ikke blitt gitt for hvorfor kronprinsparet har valgt å ta sin unge datter ut av den brede, norske offentlige skolen, og sende henne til en privatskole. Dagens generasjon unge snakker dessuten mye bedre engelsk enn Stoltenberg-generasjonen. Så det er vanskelig å se at det skal være noe hold i akkurat den begrunnelsen.

Ikke at jeg tror at de lyver. Det er nok ingen vikarierende argumenter og alternative motiver her. Ikke som jeg mistenker dem for i hvert fall. Med mindre jeg undervurderer dem. Jeg har enn så lenge såpass høye tanker om kronprinsparet at jeg tror de er ærlige med oss når de sier at det er på grunn av at de ønsker å lære prinsessen å «snakke og tenke» engelsk. Jeg mener bare at de har et for lemfeldig forhold til viktigheten av at også deres barn går i den offentlige skolen, og at de overvurderer gevinsten av at prinsessen deres går på en eliteskole.

En norsk myte? Det norske monarkiets framtid.

Hvis det er slik at folkeligheten til de norske kongelige er en myte, slik mange har hevdet i denne debatten, er det på sin plass å spørre om det er riktig å holde oss med kongehuset. Jeg er ingen republikaner. Er veldig stor fan av det norske kongehuset, og jeg har stor tro på at de gjør et veldig godt arbeid for oss. De er et fantastisk symbol utad, og de samler oss som nasjon. Men hvis det er folkeligheten deres vi liker, og den er en myte, er det likevel på sin plass å spørre hvilken framtid kongehuset har i Norge.

Litt etter litt chipper kronprinsparet løs på fundamentet som bærer dem. Det er bare et spørsmål om tid før folket vender dem ryggen, dersom de fortsetter ned den samme veien som nå.

Bloggkollektivet FraüLei sensurerer.

Siden bloggkollektivet Fraülei ikke ønsker å publisere kommentaren jeg la igjen under «Pornokultur – hva gjør det med oss?» publiserer jeg i stedet kommentaren min her.

Den 3. juni publiserte bloggkollektivet FraüLei et innlegg kalt «Pornokultur – hva gjør det med oss?» på bloggen sin. I ettertid har dette innlegget blitt lagt ut på VG Nett sin forside, som har skapt en del oppmerksomhet, og hvor mange har deltatt i diskusjonen. Siden bloggkollektivet Fraülei ikke ønsker å publisere kommentaren jeg la igjen under innlegget deres publiserer jeg i stedet kommentaren min her.

Fraülei - pornokultur

Hvem er FraüLei?

FraüLei er et bloggkollektiv drevet av Margrethe Øien Guldvog, Guro Torget og Mari Groven Holmboe. Deres ønske er å bidra med hver deres innfallsvinkel på hva feminisme er, og reflektere over spørsmål de selv synes er problematiske i dagens likestillingsdebatt, med det for øyet å bevisstgjøre seg selv og andre. Ifølge dem selv jobber de alle tre ut fra følende grunndefinisjon: «Feminisme er opprøret mot ideen om at kvinnen og det kvinnelige skulle være underlegen mannen og det mannlige.»

Et paradoks.

Når det er de tre jentene som står bak bloggkollektivet FraüLei selv som inviterer til debatt, er det et paradoks at holder tilbake innsendte tekster. Formodentlig av ingen annen grunn enn at de er uenig i innholdet. Om det er noen som burde se verdien av, og ikke minst behovet for, en fri og åpen debatt, så må det være den nye generasjonen samfunnsbevisste ungdommer. En fri og åpen debatt må også kunne finne sted ute på ytterste venstre.

Ja, innlegget var litt krast. Men noen spissformuleringer har aldri skadet noen. Og det er viktig at budskapet hos FraüLei blir nyansert. Særlig når de bruker lite troverdige kilder som Gail Dines. Og særlig når det er langt fra sikkert at pornografi faktisk er så skadelig som bloggkollektivet skal ha det til. Man kan problematisere porno – som alt annet – herfra til evigheten. Men det er ikke dermed sagt at det er smart Hvis porno er skadelig, er det mye som tyder på at det ikke mer skadelig noe annet vi eksponeres for i hverdagen.

Fører pornografi til mindre hjerne?

Selv om det er mye som tyder på at det er en sammenheng mellom hjernestørrelse og konsum av pornografisk materiale, er det også mye som tyder på at jentene som står bak bloggkollektivet FraüLei og deres meningsfeller har vært for raske til å konkludere om dens skadevirkninger.

En studie i det prestisjetunge og fagfellevurderte medisinske tidsskriftet JAMA Psychiatry viste at det var en sammenheng mellom hjernestørrelse og konsum av pornografisk materiale. Men de som av den grunn fremmer påstander om at pornografi fører til hjernekrymping er nok forhastet i sine konklusjoner. Ja, det er en sammenheng mellom mye konsum av pornografi og den delen av hjernen som har med belønning å gjøre. Men om dette hjerneområdet blir mindre av at man ser pornografi, eller om det er så enkelt som at mennesker med mindre volum i dette området i utgangspunktet oppsøker pornografi oftere, derimot, vet vi ingenting om.

Det er også uklart om folk med mindre striatum (som da er navnet på dette hjerneområdet) har større tilbøyelighet for å overdrive når de blir spurt om hvor mye pornografi de konsumerer.

Tar unge skade av porno?

Hvorvidt unge tar skade av porno, er sannelig ikke godt for meg å vite. Men mye kan tyde på at de ikke gjør det. VG stilte nylig samme spørsmål, og ingen av de norske fagfolkene som VG hadde snakket med ville si at porno var skadelig for barn.

Elisabeth Staksrud var en av de som ble intervjuet. Hun er førsteamanuensis ved universitet i Oslo, og har forsket på barns bruk av pornografi. Og hun sier hun at de fleste barn opplever pornografi som helt uproblematisk, og at nyhetsrelatert informasjon som terror, katastrofer og krigshandlinger på internett representerer et langt større problem. Barn tar altså større skade av VG, Aftenposten og Dagsavisen, tre helt alminnelige norske nettaviser, enn nettsider som leverer pornografisk materiale.

Og en rekke andre fagpersoner er enig. Barn tar ikke skade av pornografi. Om pornokulturen skader samfunnet vårt, skader det i hvert fall ikke barna våre. I en undersøkelse utført av Medietilsynet sier seks av ti i denne unge mellom 13 og 16 år at de har vært inne og sett på pornografiske nettsider. 34 prosent sier at de jevnlig benytter dem. Om lag 2000 unge deltok.

Også spesialist i klinisk sexologi og voksenpsykologi, Anders Lindskog, selv om han understreker at det er viktig at foreldre prater med barna om sex fra de er fire, fem år gamle, det er gjerne da de spør om sex, likevel, vil nødig nekte barn i å oppsøke pornografisk innhold på internett, og sier at moteblader og Disney-filmer er mer skadelig for barn enn pornografi, fordi disse sender et urealistisk bilde av kropp og utseende.

I porno-filmer finnes det alle typer damer og menn. Man kan være tykk, ha stor nese, og det spiller ingen rolle hvilken hudfarge man har. Mens i Disney-filmene skal jentene være tynne, pene og hvite, det samme gjelder moteblader. Det er slike ting, og ikke pornoen, som får barn og unge til å få et urealistisk bilde av kropp og utseende, sier han.

Så da kan det i det hele tatt se ut som at pornografi ikke er særlig skadelig i det hele tatt. Hverken for barn eller for voksne. Nå problematiserer riktignok jentene som står bak bloggkollektivet FraüLei mer enn bare barns utvikling, men innvirkningen pornografien har på samfunnet i sin helhet. Men dem om det. Leser man litt rundt på bloggen deres ser man at de også problematiserer kvinnesynet som kommer fram i en del sangtekster. De har kanskje et poeng. Men blir folk egentlig noe mer kvinnehatere av å høre på disse sangtekstene, enn de blir bankranere og voldsmenn av å se actionfilmer? Det tror jeg ikke.

Så, hvorfor har vi likevel problemer med barn, unge og sex? Jeg tror at vi har problemer med det fordi det tvinger oss til å erkjenne at også barn har en seksualitet. Vi er seksuelle vesener. Og selv om barn skal skånes for noe og trenger veiledning, er det viktig at vi ikke projiserer våre kjepphester over på dem. De er uskyldige i dette, og gjør det som er naturlig for dem. Liker de ikke hva de ser, legger de det fra seg.

Sannheten er at unge flest ikke bryr seg og er likegyldige til pornografi.

Kvinners frihet.

De tre jentene som står bak bloggkollektivet FraüLei har nok en annen sosiokulturell tilhørighet enn de jentene som velger å gå inn i pornoindustrien. Så det kan være vanskelig for dem å sette seg inn i hvordan andre tenker. Men det betyr ikke at de jentene som likevel velger å gå inn i pornoindustrien gjør noe galt. Eller at de er ofre for det beryktede «mannssamfunnet». Kvinner må få lov til å velge annerledes, uten å bli møtt med stakkarsliggjøring fra feminister som mener at de ikke vet sitt eget beste. Og menn (og kvinner) må få konsumere pornografi, uten å hele tiden måtte forsvare seg mot angrep fra de samme feministene.

Blogginnlegget denne kommentaren refererer til kan leses her: Pornokultur – hva gjør det med oss?

Tolken Faizullah Muradi

Faizullah Muradi er heldig som har såpass mange, og til dels sterke, støttespillere bak seg. I motsetning til andre som søker om å få bli i Norge er han i en privilegert posisjon.

Saken med Faizullah Muradi er vanskelig, og det er ikke opplagt hva som er riktig. Spørsmålet er om mennesker som har utført arbeid for norske troppebidrag i NATO-operasjoner skal ha egne rettigheter som andre mennesker på flukt ikke har. Det er ingen som sier at Muradi ikke kan få et ordentlig godt liv også i Italia. Så lenge han har det godt, og kan skape seg et nytt liv, burde alle som har engasjert seg for at hans velvære prise seg lykkelige over utfallet.

Faizullah Muradi ser ut som verdens mest sympatiske, unge mann. Og det er helt sikkert all mulig grunn til å ønske han et godt liv. Han ser ut som en ordentlig fin fyr. Og med hans innsats for de norske troppebidragene i Afghanistan, er det all mulig grunn for det norske folk å være han takknemlig for den jobben. Hans bidrag har vært med å gjøre det mulig for Norge å møte sine internasjonale forpliktelser, og gjøre det slik at norske soldater har kunnet gjøre jobben sin.

Selv sier han at det eneste han ønsker nå, er at enten Norge eller Italia skal gi han opphold.

Hans tilfelle er annerledes.

Det er lett å synes synd på Faizullah Muradi. Han er en hyggelig og sympatisk ung mann det er lett å få sans for. Men Erna Solberg har et poeng hvis Muradis innsats for Norge fant sted før ordningen om å gi afghanere som setter sitt liv i fare i Afghanistan for å hjelpe i Norge trådte i kraft. Muradi søkte ikke engang om asyl i Norge fra Afghanistan, slik ordningen tilsier, men fra Italia, etter å ha vært der i to år etter at han kom fra Afghanistan.

Faizullah Muradi kommer altså til kort på ikke mindre enn to punkter med tanke på ordningen som ble innført i 2012 for å gi afghanere som har satt sitt liv i fare i hjemlandet for å ha hjulpet Norge mulighet til å søke asyl; ikke arbeidet han for norske styrker i perioden ordningen gjelder, og ikke søkte han om asyl i til Norge fra Afghanistan slik ordningen krever.

Flyktningkonvensjonen sier dessuten at personer som har behov for beskyttelse plikter å søke om asyl i det første landet de kommer til. I Muradi sitt tilfelle, som i november 2011 kom til havnebyen Otranto som illegal innvandrer med hjelp av menneskesmuglere, er det Italia.

Uprofesjonelt av politimannen.

Mange vil nok mene at det var veldig uprofesjonelt av politimannen som pågrep Muradi å gi uttrykk for sine personlige meninger i embetet. Det er lett å være enig i det politimannen hadde å si, men de som jobber i politiet skal helst ikke la sine personlige meninger komme til uttrykk. I uniform representerer de statsmakten – og til syvende og sist fellesskapet – og selv om det denne gang ikke hadde noen betydning, skal helst ikke politiet gjøre noe som undergraver embetet.

Men så gikk også Politiets Fellesforbund ut og sa at det var en glipp. Informasjonsrådgiver i Politiets Fellesforbund, Gry Jorunn Holen, sier til NRK at politifolk ikke skal ytre seg personlig i saker.

Reaksjonene på sosiale medier.

Vi har sett det før. Reaksjonene er alltid sterke i enkeltsaker i asylpolitikk. Og dramaturgien som det blir lagt opp til i mediene gjør alt bare enda verre. Selv om mange nok syntes at det var galt av politimannen å uttrykke seg personlig i pågripelsen av Muradi, var det flere på sosiale medier som syntes at det var bra at han uttrykte seg.

«Bra. Politimann med anstendighet», skriver Oddveig Storstad fra Trondheim på Twitter. Som om politimannen hadde opptrådt mindre anstendig om han «bare» hadde gjort jobben sin. Anne Holt skriver politimannen var «tøff» og viste «integritet».

Faizullah Muradi er ikke den eneste som har skapt reaksjoner. Det har vært flere ung asylsøkere som har engasjert det norske folk. Maria Amelie Satte Norge på hodet da hennes sak var i media.

Ser vi et «Pretty Person»-syndrom? Det er mulig at jeg er kynisk; men stemmer det likevel ikke? Viser vi som samfunn slitne, middelaldrende mennesker samme omsorg? Vekker de det samme engasjementet i oss? Svaret er et rugende «nei». Det har både før og etter blitt sendt ut masse mennesker ingen bryr seg om. Barn og unge, attraktive mennesker i av tjueårene, derimot, vekker alltid masse engasjement.

Billige poeng for opposisjonen.

Det er billige poeng for opposisjonen å tjene på kaste seg inn i kampen for Faizullah Muradi. De sier at han kjempet for Norge. Og det er selvsagt rett. Men ikke innenfor perioden som ordningen for afghanere som har satt sitt liv i fare i hjemlandet for å hjelpe Norge gjelder. Er det sannsynlig at opposisjonslederne på Stortinget ville inntatt samme standpunkt hvis de selv satt i regjering? Erfaringsmessig er det ingenting som tilsier det.

Opposisjonens oppgave å kritisere regjeringen. Men det er veldig lett å stå indignert på utsiden og hamre over ting man mener at ikke er bra nok. Noe helt annet er det å måtte ta ansvar. Er det riktig av statsministeren å blande seg inn i enkeltsaker? Hva skjer neste gang en tilsvarende sak er oppe? Skal Erna Solberg detaljstyre den også? Det er kanskje levelig, men det er ingen tvil om at det vil være strevsomt i lengden. Statsministeren skal konsentrere seg om systemer og større linjer, ikke blandet seg opp i enkeltsaker man allerede har regler for hvordan man skal håndtere.

Sterke støttespillere.

Faizullah Muradi er heldig som har såpass mange, og til dels sterke, støttespillere. I motsetning til veldig mange andre som søker om å få bli i Norge er han i en veldig privilegert posisjon. Alles øyne er på han. Alt han foretar seg havner i mediene. Og bak han står tusenvis av velgjørere. Som norske Afghanistan-veteraner som sier at Norge bare kunne pakket sammen og reist hjem om ikke det hadde vært for Muradis innsats i Afghanistan.