En falmende troverdighet.

Karpe Diem har gjort mye for Norge etter 22. juli. Men troverdigheten deres har fått en ripe i lakken. Hvordan kan Norges fremste rap-duo fronte inkludering, toleranse og respekt når de har tekster som skildrer drap og tortur på meningsmotstandere?

Karpe Diem sin troverdighet er i ferd med å falme. Såpass at mye kan tyde på at de er best tjent med å komme på banen og ta avstand fra noen av sine tidligere tekster. Vi kan ikke leve med at landets fremste antirasistiske rap-duo har tekster som oppfordrer til tortur og drap, dersom de fortsatt skal være ambassadører for verdier som respekt, mangfold og toleranse.

La det være sagt med engang; jeg kan kontrollere begeistringen min for FpU, jeg også. Enhver organisasjon som tar til orde for å straffe arbeidstakerne for å bli syke, gjennom å innføre karensdager og redusert lønn ved lengre sykdom, eller tvinge studentene ut på det private lånemarkedet, gjennom å fjerne ordningen med Statens Lånekasse, fortjener all motstand den kan få.

Men jeg har i det minste anstendighet nok til å reagere og heve stemmen når det blir laget sanger om å ta livet av dem. Karpe Diem er ikke særlig gode ambassadører for inkludering og toleranse dersom de lager sanger om å tenne på og brenne dem de er politisk uenig med. Hvilke reaksjoner ville det skapt dersom Karpe Diem, istedenfor å være en ikke-norsketnisk rap-duo, men to hvite menn fra Kløfta, sang om å tenne på og brenne hijabkledde jenter?

En kan lure på hvor de var alle de som krevde Hans Rotmo sitt hode på en tallerken tidligere i år, og som i en moralsk overlegen forargelse proklamerte overfor omverdenen at «aldri mer!» skulle de spille platene hans, da Karpe Diem utga låta «OK». Dersom vi er kommet dit hen at det ikke lenger er «hva» men «hvem» du synger om som bestemmer hvorvidt en tekst går over grensen, så er jeg ikke lenger like stolt av å være en del av venstresiden, som jeg engang var. En trenger ikke å like alle, men en må likebehandle.

Det burde ikke være noe problem å være enig med Christer Kjølstad når han sier at det ikke er spesielt heldig at Karpe Diem får opptre på en 22. juli-minnekonsert, når de selv har oppfordret til drap og tortur. De hadde ingenting der å gjøre. Det eneste som kom ut av at de fikk opptre under minnekonserten, var at man fikk et forklaringsproblem når rap-duoens tidligere tekster kom til overflaten. Og det er ikke bare et problem for dem, men også for hele det antirasistiske Norge som fronter ikkevold.

An error doesn’t become a mistake until you refuse to correct it, var det noen som sa. O. A. Battista, en kjent kanadisk kjemiker og forfatter, for å være mer presis. Det hadde vært i alle sin interesse dersom Karpe Diem gikk ut og tok avstand fra sine tidligere tekster. Spesielt sett i lys med hva som skjedde den 22. juli, men også med tanke på hvilken rolle rap-duoen har fått i kjølvannet.

Tekstene «OK» og «Kunsten å være inder» eier ingen verdighet.

Det legger på ingen måte tøyler på ekstremhøyres syn på vold som et legitimt virkemiddel, at venstresidens toleranserappere bidrar med skildringer i sangene sine som er minst like ille. Om noe bekrefter det bare ekstremhøyres virkelighetsbilde, og nødvendigheten av vold som middel for å oppnå politiske resultater. Etter 22. juli er vi alle blitt kjent med hvor farlig det kan være.