GMO for en bedre verden.

Det er synd å si det, men Europa lider av en GMO-fobi. En fobi som sier at dersom det vi spiser ikke vokser eller beiter fritt ute i naturen, slik som glorifiserte TV-reklamer gjerne vil ha oss til å tro at alt gjør, så er det ikke bra for oss. Enkelte vil til og med ha oss til å tro at GMO, denne laboratorieframstilte ondskapen, kun er et ensidig onde, skapt for å gjøre styrtrike konglomerater enda rikere.

Man kan si den del negative ting om GMO. Rett og slett fordi det ikke er et problemfritt tema. Men siden Yves Boutroue, med sitt innlegg i Dagsavisen den 15.07, har tatt for seg alle de negative sidene ved herligheten, og enda litt til, skal jeg forsøke å ta han på ordet der han etterspør en debatt, og prøve å belyse noen av de positive sidene ved teknologien som kan løfte den fattige verden ut av sultproblematikken. For det finnes også en del positive sider ved GMO, selv om enkelte vil ha oss til å tro det motsatte.

Først til befolkningsøkningen. Det er en rimelig moderat påstand at med den estimerte befolkningsøkningen på to milliarder mennesker innen 2050, så vil genteknologisk utvikling av verdens matvareproduksjon være noe som kommer til å tvinge seg frem, enten vi liker det eller ikke. Vi som bor i den rike delen av verden kan ikke bare sitte og se på mens det hver dag dør 25.000 mennesker av sult, 18.000 av dem barn, i den fattige delen av verden. Vi har et ansvar for å være en teknologisk fortropp som kan løse problemet.

Et annet punkt som det er nærliggende å trekke fram er GMO-ens utbredelse. For tolv år siden ble det ikke produsert noen soyabønner i Argentina. I dag brukes nesten halve landet, et areal på størrelse av Storbritannia, til soyaproduksjon. Over 60 prosent av all soya i verden har fått forandret sitt arvestoff ved hjelp av genteknologi. Og over dammen, i USA, der GMO vært tillatt i over ti år, har det allerede gått med 55 millioner hektar til produksjon av GMO-avlinger. På verdensbasis ble det i 2008 dyrket GMO på hele 1,25 millioner kvadratkilometer, noe som representerer det samlede landarealet til Tyskland og Frankrike. Ti prosent av verdens avlinger er i dag GMO.

Vår tids største utfordring, klimatrusselen, gjør heller ikke behovet for mer produktive avlinger mindre. Med global oppvarming kommer tørke, flom og monsuner og truer avlinger. Ørkenspredning og havstigning gjør at dyrkbar jord blir utilgjengelig. For å møte klimatrusselen, blir dessuten er og mer dyrket jord brukt til å produsere grønt drivstoff. Derfor er det tvingende nødvendig å skjerpe effektiviteten på de gjenværende jordbruksarealene. Og her er GMO en essensiell del av løsningen.

GMO-debatten er en viktig debatt som så langt har blitt forsømt i Norge. Men når vi diskuterer hvilke reguleringer vi bør ha rundt GMO her til lands, og hvilke reguleringer Norge bør arbeide for internasjonalt, er det viktig at vi også husker at vi har et ansvar overfor verdens fattigste. Tusenvis av mennesker dør hver eneste dag, og sult er en kilde til konflikt. Genmat kan ikke bare mette de sultne, men også fremme fred, som den grønne revolusjonens far, Norman Borlaug, fikk kreditt for i 1970, da han mottok Nobels Fredspris.

Her hjemme har Direktoratet for Naturforvaltning allerede åpnet for to sorter genmodifisert mais, til tross for vår veldig strenge lovgivning. Jeg håper å se enda mer, og en bevisstgjøring av opinionen. Genteknologi er ikke noe hokkos pokkus, men kun en forlengelse av hva vi allerede har gjort i tusenvis av år, gjennom forsiktig å selektere de beste egenskapene fra forskjellige organismer, og krysse dem med andre arter vi gjerne vil ha egenskaper fra. Den eneste forskjellen mellom hvordan vi går frem i dag, og hvordan vi har gjort siden den neolittiske revolusjonen, er at i dag kan gjøre det kjappere og mer presist. I et laboratorium.

Reklamer