Streiken til lærerne er uheldig.

Hvis skolelederne skal ha ansvaret for hvordan skolen drives og barnas læring, så må de også få ha det siste ordet i hvordan skolen ressurser blir brukt. Deriblant lærerne.

Skolen står overfor store utfordringer. De faglige resultatene er ikke gode nok. Frafallet er altfor høyt. Elevenes resultater påvirkes sterkt av familiebakgrunn og kjønn. Og kunnskapsløftet har ikke klart å utligne de sosiale ulikhetene i elevenes skoleresultater. Og nå er det stelt i stand krig mellom lærerne og skolelederne fordi skolelederne ønsker mer forutsigbarhet i hverdagen til å kunne planlegge hvordan å bruke skolens ressurser på en enda bedre måte. Er dette virkelig riktig måte å møte utfordringene på?

Konfrontasjonslinjen vi ser utvikle seg overfor de som er satt til å drive den brede, norske offentlige fellesskolen er foruroligende. Lærerne er ikke de eneste som fortjener tillit. Vi må ikke glemme at det er skolelederne som er satt til å drive og videreutvikle denne veldig viktige fellesarenaen, og at innsatsen deres kan heller ikke oversees. I stedet for en uforsonlig mistillit, og til tider krigersk retorikk, burde de mest aggressive lærerne begrave stridsøksen og innta en noe mer medgjørlig og mild tone og tilnærming overfor skolelederne.

Skoleledere må ha mulighet til å fordele oppgaver på en måte som gir best mulig læring på den enkelte skole. Hvilken skole er det vi vil ende opp med hvis de som er satt til å drive skolene ikke skal få lov til å ta avgjørelser som de mener at er nødvendige for ikke bare å skape en god skole, men videreutvikle den allerede gode skolen vi har i dag? Vi er i en veldig spesiell situasjon om de som er satt til å gjøre skolen enda bedre enn hva den er i dag ikke skal vises tillit nok til å ha myndighet til å ta nødvendige grep for å møte viktige utfordringer.

Er det egentlig noen egenart?

Jeg tror at det fortsatt er vanskelig for folk å forstå hva det er som skal være så veldig annerledes med læreryrket at det skal være utenkelig for dem å måtte sitte på skolen å rette prøver og forberede seg til undervisning. Det er greit nok at også læreryret har en egenart, det har de fleste yrker, men den er nok ikke større enn at også lærerne klarer å være på skolen i 7,5 time. Dessuten gir tilbudet fra partene fortsatt et stort rom for fleksibilitet. Det vil fremdeles være mulig for lærerne å jobbe mye én uke, og mindre en annen. Man blir ikke, slik enkelte frykter, «bundet» til pulten.

Om det ikke blir slik at skolelederne får gjennom ønsket om mer forutsigbarhet, samhandling og tilgjengelighet bør utfallet bli løsningen man har gått for i Oslo. Der har de valgt en mer skrittvis tilnærming for å finne et balansepunkt mellom frihet og forpliktelser for lærerne. Hvis lærerne i Oslo klarer det, så må også lærerne andresteder i landet klare det.

Førskolelærerne er de virkelige taperne.

Det er urimelig å kreve at førskolelærerne skal streike for arbeidstidsbestemmelser de selv bare kan se langt etter, for lærere som også har en lønn som førskolelærerne bare kan se langt etter. Langt over deres egen. I det aller minste bør førskolelærerne få lov til å slippe å bli tatt ut i streik. Særlig når det er slik at det betyr at de selv kommer dårligere ut økonomisk.

Det er lett å bli pinlig berørt når man hører lederen for Utdanningsforbundet si at de bevisst valgte ikke å føre oversikt over hva førskolelærerne stemte. Det spørs om førskolelærerne er så fornøyd med at ledelsen bevisst velger å se den andre veien mens deres egne medlemmer gir uttrykk for at de er fornøyd med forslaget til løsning, og ikke har lyst til å gå til streik for at de mye bedre betalte lærerne skal få enda mer.

Men ikke for det. Lederen for Utdanningsforbundet, Ragnhild Lied, har innrømmet at det er grunn til å tro at det blant førskolelærerne var flertall for meklers og partenes forslag til løsning.

Vet ikke profesjonsutøvere best?

Det er ikke til å skyve under teppet at de som utøver yrket har peiling på hva de snakker om. Men derfra til å overlate styringen av skolen til dem, er det en lang vei å gå. Og det er slett ikke opplagt at det er den rette veien gå heller. For, ja, de er profesjonsutøvere, og kan sakene sine. Men på samme måte som at du ikke vil inne deg i at gartneren bestemmer hvordan hagen sin skal se ut, eller at det er frisøren som skal bestemme hvordan du skal se klippe deg, så er det ikke lærerne som skal bestemme hvordan skolene skal styres. Vi har egne folk til det. De kalles «skoleledere». Og de styrer etter det mandatet de har fått fra de folkevalgte.

Lønn og status vil øke rekrutteringen.

Det er ikke arbeidstidsbestemmelser som først og fremst vil øke rekrutteringen til læreryrket, men lønn. Lønn er også det som mest vil rette opp den skjeve kjønnsbalansen i skolen. Skolen står overfor helt andre utfordringer enn upopulære arbeidstidsbestemmelser. Med penger følger status. Og med penger og status, samt klare kompetansekrav, kommer flere mannlige søkere. I det lengre løp ville det borget bedre for lærerne om de sloss for lønn og kompetanseheving, enn om de brukte tiden sin på å motarbeide skolelederne.

Lærerne vil dessuten få mye mer igjen for å kjempe for bedre arbeidsvilkår på arbeidsplassen, enn å sloss for å få lov til å tilbringe enda mer tid bort fra den. Det er få mannlige lærere, og de blir stadig færre. Frykten er at lærer yrket skal bli et rent kvinneyrke. Kampen for økt lønn og økt status er langt viktigere for læreryrket enn kampen mot å måtte være på jobb 7,5 t i uken.

Det er lett å forstå at lærerne fortsatt har lyst til å disponere store deler av arbeidsuken sin selv. Hvem har vel ikke lyst til det? For vanlig folk i annet arbeid hører det uvirkelig ut. Men det kan ikke gå på bekostning av hva man er satt til å gjøre. Det er lett å forstå lærernes frustrasjon, og det er lett å føle med dem når de nå kanskje må gi slipp på denne goden; men også de må tilpasse seg kravene arbeidet gir.

For mye administrasjon, internasjonal undersøkelse og faste rammer.

En internasjonal undersøkelse blant ungdomsskolelærerne gjengitt på Aftenpostens nettsider tidligere i sommer viste at norske lærere i ungdomsskolen bruker absolutt færrest timer i uken på undervisning i OECD-området. Undersøkelsen viste også at norske ungdomsskolelærere oppgir selv å jobbe tre timer mindre enn hva de blir betalt for, noe som kan være en indikasjon på at de faktisk trenger fastere rammer, slik skolelederne har tatt til ordet for. Undersøkelsen viser også at lærene ikke bruker like mye tid på administrasjon slik mange har vært opptatt av.

I disse VM-tider er det nærliggende å sammenligne lærerkorpset med spillere på et fotballag. Et stjernelag! Hvis man skal bli best i verden, må man sikte mot stjernene. Og da må spillerne på banen må ha tillit til at treneren gjør det som er best for dem. Det kan virke meningsløst for en fotballspiller som bare ønsker å score mål og vinne kamper å måtte løpe rundt med pulsklokke og GPS-sender som skal måle hvor og hvor langt han løper i løpet av hver fotballkamp. Men det er det som kreves for å bli best.

Skoleeiernes ønske om mer kontroll er ikke et uttrykk for mistillit, men et ønske om å levere en enda bedre skole enn det vi har i dag. Slik som spillerne på banen må ha tillit til treneren på benken, må lærerne i klasserommet har tillit til at skoleeierne gjør det de kan for å levere best mulig resultater til barna, foreldende og samfunnet som til syvende og sist skolen er for.

Er Ragnhild Lied riktig person?

Det er nok mange som vil mene at det er rart at det er samme person som anbefalte lærerne å gå for forslaget, og som sa at de ikke hadde noen ting å tjene på å streike, som nå skal lede lærerne gjennom en streik. Også blant lærerne er det nok mange som synes at det er rart. Selv sier hun at de nok undervurderte kraften i mistilliten blant lærerne. Men det er noe hun og de andre i ledelsen burde ha funnet ut av på forhånd.

Det spørs hvor god støtten til lærerne er når ferien er over og foreldre er nødt til å organisere barnepass. Hvor mye plunder i hverdagen kommer foreldrene til å tolerere? Det er lett å støtte steikende lærere så lenge at det ikke er for ubeleilig. De neste dagene fram mot skolestart vil vise hvor mye støtte lærerkorpset egentlig har i den norske befolkningen.

Reklamer