Da er Fremskrittspartiets årlige landsmøtesirkus ferdig for denne gang. Debatter er blitt hatt. Tårer er blitt felt. Og folk er blitt valgt inn i styrer og stell. Men alt er ikke det samme som før, skal vi tro partiskaper Carl I. Hagen. I en avisartikkel på den siste landsmøtedagen går han ut og etterlyser et tøffere FrP. Et parti som, i følge hans egne ord, er flinkere til å spille på folks følelser, når de er ute og skal formidle politikken.
Det kan kanskje høres litt rart ut for de øvrige partiene. Men for FrP er det denne strategien som fungerer best. De er ikke som de andre partiene. Og velgerne deres er ikke som andre velgere. I hvert fall ikke i det at de ønsker mer av det samme. FrPs velgere ønsker virkelig en annen retning. De ønsker å bli hørt, fordi det føler de ikke at de har blitt av øvrigheta. Og de ønsker å protestere. Det er oss mot resten, sier Carl I. Hagen, til de lydhøre landsmøtedelegatene.
Og det kan stemme. Fordi FrP var noe annet under Carl I. Hagen. Det var et enkeltmannsparti, båret fram på en bølge av misnøye fra dem som følte seg misligholdt og glemt. De som ikke fikk være med på utdanningsrevolusjonen og velferdsbølgen de andre hadde. Og som måtte nøye seg med sliterjobbene, og ulike uløste levekårsproblemer. Partiet har, selv om det ikke er der riktig ennå, blitt mer alminnelig. Mavericken er død. Død og begravd.
Hvorvidt partiet velger å følge seniorens råd og gå tilbake til det protestpartiet det en gang var, gjenstår derimot å se. Fordi det høres ikke spesielt kompatibelt med den «… vi holder alle dører åpne»-linja om moderasjon partiledelsen har ført de siste årene. Altså det som fikk Høyre til å i det minste underholde tanken om et eventuelt regjeringssamarbeid med høyrepopulistene.
En kan kanskje legge litt av ansvaret for at de to høyrepartiene ikke står nærmere hverandre på Høyre, som har utstedt garantier mot stort sett det meste av Fremskrittspartiets politikk. Noe som var vanskelig å få de to partiene til å innrømme at var et problem under valgkampen. I hvert fall offentlig. Men som umulig kan ha unngått velgerne.
Fremskrittspartiet står gangske enkelt ved et skille, der de er nødt til å velge om de skal rendyrke den opprinnelige alenegangen som fikk de der de er i dag. Eller om partiet skal gå for den mer forsonlige linja, men ende opp med å opphøre som en den folkebevegelsen de alltid har vært. Fremskrittspartistemmen er en kraftig stemme, sies det, fordi om du forteller folk at du stemmer på Fremskrittspartiet, så forteller du at du har taggene ute, og er lei av systemet slik det er i dag. Du er klar til kamp. Men hvor konformt er ikke egentlig Høyre? Av enkelte kalt «det andre ansvarlighetspartiet», nest etter Arbeiderpartiet.
Det tåler ikke FrP.Partiet som like fullt kunne vært omdøpt «Den Norske Protestbevegelse».
kagjerde 