Venstresidens unnlatenhetssynd.

Hat er ingen ny oppfinnelse. Det hjertet er fylt av, renner munnen over med. Høyreekstremisme og hatefulle kommentarer i kommentarfeltene har sin naturlige årsak.

Sosialistisk Venstreparti sier at vi må ta et «oppgjør» med høyreekstreme holdninger på Facebook-siden sin. Norsk Folkehjelp mener det er «uansvarlig» av norske myndigheter å gi «hatet» fritt spillerom på nettet. Det man tenker på her er den nylig opprettede Facebook-siden hvor det har blitt skrevet en del hatefulle ytringer. Men hva er det de selv foreslår at Norge skal gjøre?

Facebook-siden til myndighetene er grei. Hvis man ikke vil at det skal være mulig å legge igjen hatefulle kommentarer, så kan det løses med et tastetrykk. Det er bare å sku av muligheten for folk å legge igjen kommentarer. Men hvordan tar vi egentlig et «oppgjør» med høyreekstremisme? Og er det egentlig holdningene som er det reelle problemet?

Psykotiske nettroll har ikke oppstått i et vakuum. Hatet i kommentarfeltene er ingen ny oppfinnelse. Det har alltid vært der. Det er nå bare kommet i digitalt format. Grunnen til at vi fortsatt har høyreekstreme holdninger, er ikke fordi det ikke har slått noen på venstresiden (eller i samfunnet for øvrig) å ta et «oppgjør» med dem før nå. Grunnen til at det finnes høyreekstreme holdninger og hatefulle ytringer der ute er at ikke alles liv er en dans på roser. Det hjertet er fylt av, renner munnen over med. Også når det gjelder hat. Sure liv skaper sure holdninger, rett og slett.

Det virker som at norsk venstreside er preget av en idétørke rundt hva man skal gjøre for å møte hatefulle ytringer på nett og høyreekstremisme, mens løsningen egentlig er ganske opplagt. Det holder ikke bare å «si fra» som jeg vet at mange i Sosialistisk Venstreparti og Norsk Folkehjelp er tilhenger av. Hva nå enn det betyr. Si fra til hvem? Og hva skal de gjøre med det? Du kan alltids slette kommentarene, men du kan ikke slette holdningene. De vil fortsatt være der.

Sure liv skaper sure holdninger. Skal man noen gang få bukt med nettroll må man gå til roten, og gjøre noe med hvorfor folk blir hatefulle i utgangspunktet. Høyreekstreme og hatefulle ytringer på nett er et produkt av sosial elendighet. At de høyrepopulistiske partienes oppslutning i Europa stiger hver gang kontinentet opplever økonomiske kriser og økt arbeidsledighet er neppe tilfeldig. Når livet strammer seg til blir kampen om beinet hardere; bokstavelig talt.

Så hvor er engasjementet? Jeg har levd tett på venstresiden i Trondheim i mange år, men jeg har aldri sett noen gjøre koblingen mellom hatefulle kommentarer på internett og lav eller ingen sosial kapital. Og i hvert fall ikke omsatt det til handling. Det virker ikke å være noe interesse for hva som får en helt normal person til å begynne å skrive hatefulle ytringer på internett i utgangspunktet. Det er alltid kun «si fra» – igjen; hva nå enn det betyr – og «ta til motmæle» som gjelder. Som om såkalte nettroll noensinne har vært mottakelig for innspill. Og det synes jeg er trist. For det tyder på at norsk venstreside enten ikke evner eller ønsker å gjøre noe med det som egentlig er problemet.

Så lenge de kan krangle med høyrepopulister, og *snakke* om hvor viktig det er å gjøre noe med hatet i kommentarfeltet, er alle fornøyde.

En kar på Twitter – hvor sparker de egentlig?

En jeg pratet med på Twitter forleden om hvor ulik reaksjonen har vært på Hans Rotmo sine tekster og tekstene Carpe Diem har laget, mente at forskjellen lå i hvor tekstene sparket. Carpe Diem sparket oppover, mente han, mens Rotmo sparket nedover. Og det var uakseptabelt. Dette var i forbindelse med utgivelsen av «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din», men ble blant annet sett i lys av singelen «OK» fra 2008, hvor de rapper om å tenne på og brenne medlemmer av FpU. Ungdom som ikke har gjort noe annet enn å engasjere politisk og deltatt i demokratiet. I følge han handlet hatefulle ytringer på nettet om majoritetens hat mot minoriteten. Men da jeg spurte han om majoriteten virkelig hater minoritetene var svaret «nei». «Men haterne kommer fra majoriteten!».

Det så heller ikke ut som at han hadde reflektert noe særlig over hva slags posisjon «haterne» faktisk har i majoritetsbefolkningen. For de har absolutt ingen ledende posisjoner. Det er ingen som hører på dem. Og de nyter langt fra noen autoritet på noe som helst felt eller troverdighet i så måte. Og da er det et legitimt spørsmål om de som tilhører bunnsjiktet i majoritetsbefolkningen virkelig sparker «nedover» når de uttrykker seg hatefullt om minoriteter i kommentarfeltene. Særlig når de legger igjen kommentarer om velstående personer på toppen av kulturlivet som Carpe Diem.

Nei, hatefulle kommentarer på internett er ikke greit. Men det skader ikke å forsøke å forstå og se dette fenomenet i lys av hva som forårsaker det. Vi snakker ikke om ondskapsfulle mennesker her. Finnes det egentlig «ondskapsfulle» mennesker? Vi snakker ikke om fryktelige tyranner. Vi snakker om helt vanlige mennesker som av en eller annen grunn føler et behov for å la sinnet de bærer på komme til uttrykk på internett. Min påstand er at om gjør man noe med det sinnets utspring, så gjør man samtidig noe med hatet i kommentarfeltene.

Og *det* savner jeg fra Sosialistisk Venstreparti og Co.

Reklamer

Er det politisk korrekte godhetens tyranni?

Norsk debatt kan med fordel bli mindre nevrotisk i møte med mangfoldet utenfor avisspaltene.

Jeg liker ikke begrepet «PK-fascisme». Det er bare de med et psykotisk forhold til islam som bruker det. Og som skylder alt som går galt på staten, islam, innvandrere, kvinner, samer eller homofile. Vel, nesten. Robert Gustafsson brukte begrepet på Skavlan, hvor han sa at «Sverige lider av PK-fascisme.», fordi ingen lenger tør skrive et avisinnlegg, eller si noe på radio eller TV, uten at det kommer fram at de er med i Green Peace, løper Stockholm-maraton og deltar på Gay Pride-festivalen. Dropper du disse kravene blir du uthengt på sosiale medier inntil du sier «unnskyld», sa Gustafsson.

Og Sanna Sarromaa. Hun skrev 2. november i VG at nordmenn er iført PK-tvangstrøye. Mange skjønner ikke at upassende vitser kan skape samhold.

Hun forteller om en vits som ble fortalt et sted hun jobbet med åtte nasjonaliteter. Noen av dem «kullsvarte». Vitsen var: «Vet du hva som er forskjell på en afrikaner og en bøtte med dritt? Bøtta.» Nordmenn ler ikke av denne (upassende) vitsen. De tør ikke. Tvangstrøya nekter dem. Han som fortalte vitsen var serber. Bare hun selv, en bosnier og en somalier lo. Nordmenn holder seg til småslemme, men likevel politisk korrekte, vitser, gjerne om kvinner og gynekologer.

Her kjenner mange seg igjen. Det er stor forskjell på hva man kan vitse om f.eks. på sosiale medier, der PK-eliten står sterkt, og andre steder. Og det går ikke ubemerket. Det er lite samsvar mellom det vi kan kalle «PK-settinger» og uformelle settinger, hvor også sorte ler av negervitser. De forstår humoren. På samme måte som at vi nordmenn ikke bryr oss at «fiskebolle» er et vanlig uttrykk blant innvandrere om oss.

PK-eliten forstår ikke dette. Eller, kanskje de forstår det, men at det er som Raga Rockers sang, at det er deilig å ha noen å hate. Så når de har mulighet til å «slå noen flate», som teksten går, så klarer de ikke dy seg. Da må hatet frem. Det er bare sånn hakkeordenen går. Men for å avrunde på en gladnote, kan vi jo avslutte med noe Steve Hughes engang sa på Live At the Apollo om politisk korrekthet; «While health and safety has become the oppression of our physical movement so that we can’t do anything without permission from the state, political correctness is the oppression of our intellectual movement so that no one says anything anymore in case somebody else gets offended.».

Det er artigere når Steve Hughes sier det.

(Denne versjonen av «Er det politisk korrekte godhetens tyranni?» sto på trygg i Adresseavisen den 6. november, 2015.)

INSTA - Er det politisk korrekte godhetens tyranni

Er det politisk korrekte godhetens tyranni?

Det offentlige ordskiftet i Norge kan med fordel bli mindre nevrotisk i møte med mangfoldet utenfor utenfor avisspaltene.

Jeg liker ikke begrepet «PK-fascisme». Det er bare at det virker som at det bare er de som har et psykotisk forhold islam som bruker det. Og som skylder på alt som har gått galt i samfunnet på enten staten, islam, innvandrere, kvinner, samer eller homofile i nettavisenes kommentarfeil. Vel, nesten. Robert Gustafsson brukte det også da han gjestet Skavlan, hvor han sa at «Sverige lider av PK-fascisme.», fordi ingen lenger tør skrive et avisinnlegg i avisa, eller si noe på radio eller TV, uten at det samtidig kommer tydelig fram at de baker sitt eget brød om morgenen, at de kildesorterer, at de er med i Green Peace, at de er feminist, at de elsker barn, at de løper Stockholm-maraton og er med i Gay Pride-festivalen. Dropper du noen av disse kravene blir du hengt ut på sosiale medier inntil du kryper til korset og sier «unnskyld», sa Gustafsson.

Og Sanna Sarromaa. Hun skrev i VG den 2. november, 2015, at nordmenn er iført en politisk korrekt tvangstrøye når det kommer til humor og at mange ikke skjønner at det noen ønsker å kalle grove og upassende vitser kan skape samhold.

Sanna Sarromaa forteller i kommentaren sin på VG om en vits som ble fortalt på henne siste arbeidsplass. En svømmehall med åtte forskjellige nasjonaliteter. Noen av dem «kullsvarte», sier hun. Vitsen var som følger: «Vet du hva som er forskjell på en afrikaner og en bøtte med dritt? Bøtta.» Når du forteller denne (upassende) vitsen til nordmenn, ler de ikke. De tør ikke. Den politisk korrekte tvangstrøyen de har på seg er for trang. Den som fortalte rasevitsen var imidlertid en serber. Det var det bare hun (som for øvrig er finsk), en bosnier og en somalier som syntes dette var morsomt. Nordmennene holder seg som vanlig til småslemme og litt tvilsomme, men likevel politisk korrekte, vitser, gjerne om kvinner og gynekologer.

Her tror jeg at det er mange som kjenner seg igjen. Jeg kjenner meg i hvert fall igjen. Det er stor forskjell på hva man kan vitse om på sosiale medier, der PK-eliten er sterkt representert, og hva man kan vitse om blant venner eller stedene der jeg har arbeidet. Faktisk, alle stedene jeg har jobbet, gått på skole eller hvor jeg har vært blant venner. Og det har ikke gått ubemerket. Hverken av meg eller de jeg kjenner. Det er et veldig dårlig samsvar mellom det vi ser utspille seg i det offentlige rom (på TV, radio, i avisspaltene eller på sosiale medier) og i uformelle settinger. Der ler også sorte av negervitser. De forstår at det bare er morsomt. På samme måte som at vi nordmenn ikke har noe i mot at «fiskebolle» er et gjengs uttrykk for etnisk, hvit nordmann blant innvandrere.

PK-eliten forstår ikke dette. Eller, kanskje de forstår det. Kanskje det bare er som Raga Rockers sang, at de er deilig å ha noen å hate. Så når du har mulighet til å «slå noen flate», som teksten lyder, så klarer de ikke dy seg. Da må hatet frem mot de dem mener er underlegne seg selv. Det er bare sånn hakkeordenen går. Men for å avrunde på en gladnote, kan vi jo avslutte med noe lystigere Steve Hughes sa på Live At the Apollo engang om nettopp politisk korrekthet; «While health and safety has become the oppression of our physical movement so that we can’t do anything without permission from the state, political correctness is the oppression of our intellectual movement so that no one says anything anymore in case somebody else gets offended.».

Det høres morsommere ut når Steve Hughes sier det.

Skamløse låter og ekstreme overdrivelser.

Forventer vi at russen skal synge sanger om edruelig uskyld og lavmælt moro?

Du vet at du er i ferd med bli gammel (eller voksen) når du ikke lenger skjønner deg på russen. Den nåværende russetradisjonen har holdt det gående i 110 år, siden 1905, men har røtter tilbake til 1700-tallet. Men at du ikke lenger skjønner deg på hva russen driver med, betyr ikke dermed at det de driver med er galt. De hadde ikke mye forståelse for hva vi holdt på med, de som var bikket tretti år, da vi var russ heller.

Det er lett å sitte på en pidestall å kritisere russens musikk. Men russens kritikere framstår som et skinnhellig moralpoliti. De hører på rap og ser voldelige filmer på mandag, og hisser seg opp over russens musikk på torsdag. De som hører på rap, men kritiserer russens musikk, mangler troverdighet. Det er en selektiv harme som det er vanskelig å ta seriøst. Selv om man prøver.

Jeg ville ikke vært så høy og mørk om jeg var dem. Hva med alle de utallige filmene, bøkene eller kunsten med et kvinneundertrykkende eller til og med kriminelt budskap de selv konsumerer? Russen vil ha skamløse låter og ekstreme overdrivelser. Nittenåringer er drøye i språket. De har en annen språkdrakt. Det er normalt for dem å si ting til hverandre som voksne aldri ville funnet på å sagt. Det er derfor snodig at så mange reagerer som om de aldri har vært nitten år selv.

Vi kan ikke regulere hva slags musikk russen skal få lage eller hva de skal få høre på. Om det ikke er et moralpoliti, kan det i hvert fall minne om et smakspoliti. En jålete gjeng som har hevet seg over russen – på en pidestall – hvor de feller moralske smaksdommer over dem de mener selv at lever i en tarvelig pøl av lavkultur og lyriske banaliteter. Folk hvis musikksmak ikke holder de samme standardene de selv streber etter. Folk som ikke er på samme utviklingstrinn.

Hva er det kritikerne egentlig vil, annet enn å få fram at kvinnesynet i russetekstene er forferdelig? Hvilke tekster ville de selv ha laget? Sanger om edruelig uskyld og lavmælt moro? Eller ville de sluppet hemningene løs og sunget om hva de synes er gøy, selv om det kanskje kunne ha blitt oppfattet som utfordrende? Kanskje hadde de gjort ting bare for å provoserende, også? Ingen protesterte da Karpe Diem sang om å tenne på og brenne medlemmer av FpU. Da snakket man på Twitter om kunstnerisk frihet, og at man ikke kunne ta sånt bokstavelig.

Det er mange som ikke lenger finner seg i å være gjenstand for smålige antydninger om at man enten ikke bryr seg eller bevisst støtter opp om en kvinnefiendtlig voldtektskultur, bare fordi man ikke reagerer på sangtekstene. Særlig på sosiale medier, og særlig på Twitter, er det stinn av dem. Der står presteskapet klare til å arrestere enhver kjetter som avviker fra evangeliet om at det russen driver med er en form for moralsk dekadanse som man slås ned på. Det tenker jeg blir feil.

Jeg tenker at protagonisten ikke alltid trenger å være en «good guy». Av og til er det en kjeltring (som med Henry Hill i Goodfellas) som dreper, raner, bruker narkotika, slår kona og har elskerinner det handler om. En som er tøff, hensynsløs og gjør som han vil. Og vi elsker det. Det handler om høy gjenkjennelsesfaktor. Og om at alle har vi en mørk side det er viktig å ikke glemme. Men viktigste av alt så handler det om at vi er i stand til å skille mellom fiksjon og virkelighet. Og det samme gjelder russetekstene. Russetiden er en tid for moro.

Markeringen utenfor Stortinget.

Kampen mot ekstremisme er kampen mot utenforskap. Et samfunn som ikke tar utenforskap på alvor, tar heller ikke kampen mot ekstremisme på alvor.

Forrige mandag var det en som holdte appell utenfor Stortinget som nærmest antydet at man velger hat og ekstremisme. Hat og ekstremisme er ikke noe man velger. Det er noe man blir drevet til. Det er som å si at noen velger utenforskap. At noen velger å stå på utsiden av samfunnet, i stedet for å være en velfungerende, godt integrert, del av det, i harmoni med seg selv og til nytte for andre.

En ny minoritetsyndling.

Det ser ut til at Norge har fått seg en ny fremmedkulturell yndling. En ny, modig og sterk, ung muslim som skal tale den neste generasjonens sak. Etter at Louiza Louhibi dreit seg ut på Tjuvholmen, og Seher Aydar aldri levde opp til forventningene, og Aisha Shezadis aldri ville ta av seg niqaben, er det nå Faten Mahdi Al-Hussaini som skal i manesjen. Men hvem er så Faten Mahdi Al-Hussaini? Vel, etter at hun og fire andre arrangerte en markering utenfor Stortinget den 25. august, hvor det kom fem tusen mennesker for å ta avstand fra islamsk ekstremisme både her hjemme og i utlandet, har vi fått rikelig anledning til å bli kjent med henne. For mediene stiller som vanlig villig opp når de finner en ny yndling i minoritets-Norge.

På Dagsrevyen den 26. august, dagen etter at markeringen som samlet fem tusen utenfor Stortinget for å ta avstand fra ekstremisme fant sted, svarte hun, på spørsmål om hun føler frykt når hun mottar trusler og hatmeldinger på sosiale medier for å delta i det offentlige ordskiftet, at hvis man kjenner på frykt for å stå for det man brenner for, så betyr det at man må sitte hjemme og være redd. Man får bare anta at grunnen til at hun ikke ønsker å innrømme at også hun føler frykt når hun mottar trusler og hatmeldinger fra ekstremister som ikke liker at hun deltar i det offentlige ordskiftet, er at hun nok føler nederlag å skulle innrømme det offentlig. Og for alt vi vet føler hun at det ville gitt dem en eller annen form for seier, også, hvis hun skulle innrømmet det. Men hun føler nok frykt, hun, som alle andre.

På spørsmål i det samme intervjuet om hun tror at markeringen utenfor Stortinget kan bidra til at færre slutter seg til ekstreme grupper, svarte Faten Mahdi Al-Hussaini at hun ikke tror noen har lyst til å bli ekstreme etter dette, og får det på en underlig måte til å høres ut som at det å bli ekstrem er noe man velger, og ikke blir drevet til. Folk har begynt å våkne, fortsatte hun, og sett at ekstremisme ikke er riktig. Ekstreme grupper er farlige, og vi må passe på barna være.

Akkurat hva hun støtter seg på, når hun sier at dette kan bidra til at færre slutter seg til ekstreme grupper, er ikke godt vite. Men idealismen hennes er likevel prisverdig. Det er bare å samle et par tusen mennesker utenfor Stortinget, liksom, så vil de som hele tiden uansett har vært klar over at holdningene deres er veldig marginale i det norske samfunnet, og at folk flest ikke liker dem, komme til å tenke som alle andre, og problemet med ekstreme grupper vil være ferdig.

Var markeringen utenfor Stortinget et vendepunkt?

Men Faten Mahdi Al-Hussaini er ikke den eneste som ser ut til å tro at markeringen utenfor Stortinget er et vendepunkt. Det har vært flere som ser ut til å se på markeringen utenfor Stortinget som et slags vendepunkt i kampen mot ekstremisme. Blant dem er journalist og samfunnsdebattant, Shazia Sarwar, og politisk redaktør i Aftenposten, Trine Eilertsen. Sarwar skriver i sitt innlegg på VG sine nettsider at hun ikke tror folk forstår hvor stor markeringen er, og la veldig mye vekt på hvor godt det var å se, særlig Faten Mahdi Al-Hussaini, som en ung, muslimsk kvinne, uttale seg sterkt som moderate muslimer. Mens Eilertsen i et innlegg på Aftenposten sine nettsider skriver at Profetens Ummah og Ubaydullah Hussain sitt budskap ble revet i filler, og fortsatte med å si at ekstremistene ble parkert intellektuelt og religiøst.

Men tror de virkelig at Profetens Ummah og Ubaydullah Hussain lar seg affisere av at det samles fem tusen personer for å demonstrere utenfor Stortinget? Det finnes slett ingen garantier for at det som skjedde utenfor Stortinget, mandag, skal føre til at det blir mindre ekstremisme. Snarere tvert i mot.

Anders Todal Jenssen, professor i statsvitenskap ved NTNU, sier til NRK, tirsdag, at han tror markeringen utenfor Stortinget, med paroler som «Nei til ISIS» og «Ikke i islams navn», kan gjøre de ytterliggående islamistene i Norge enda mer ekstreme. Og jeg tror at han er inne på noe. Jeg tror han har veldig mye rett i det at slike demonstrasjoner kun bidrar til å gjøre de ekstreme, og de som eventuelt måtte ha sympatiser med dem, og befinne seg litt på vippen, enda mer tilbøyelig til å slutte seg til dem.

Svaret på spørsmålene om hva disse menneskene egentlig trenger, hva det er de egentlig ønsker, og hvorfor de er ekstreme, er jo selvsagt at de trenger å føle at de blir hørt, ønsker at innvendingene deres mot det norske samfunnet og vesten skal bli tatt på alvor, i stedet for avfeid som misforstått vås, og få vite at også deres meninger er like mye verdt som alle andres. Men jo mer establishmentet forteller dem at de tar feil, og stempler dem som idioter, for det er jo det mange gjør, om enn ikke alltid rett ut, jo høyere roper dem.

Det bør i hvert fall ikke overraske noen at de som ikke føler at de blir hørt, som ikke føler at de får noen forståelse i det norske samfunnet, i stadig større grad melder seg ut og trapper opp skytsene i takt med at de føler seg tråkket på.

La meg understreke at dette ikke er noe forsvar av hverken Profetens Ummah eller Ubaydullah Hussain. Men det skader ikke å forsøke å forstå dem man er uenig med. Særlig hvis man bærer rundt på et håp om at de noen gang skal komme til å se verden slik som resten. Hvis man virkelig mener alvor med kampen mot ekstremisme, så er det å søke forsoning og forståelse alt for viktig til å ta lett på. Alle som føler seg angrepet, noe Profetens Ummah og Ubaydullah Hussain nok føler seg etter mandagens markering utenfor Stortinget, vil skyte bust og innta forsvarsposisjon. Det må en langt mer forsonlig tone til for å avradikalisere ekstreme krefter.

Dessuten sier Faten Mahdi Al-Hussaini det veldig godt selv når hun sier at jo flere hatmeldinger hun får, jo sterkere vil hun stå for det hun mener, på TV2-Nyhetene, tirsdag. Det er ingenting som tyder på at Profetens Ummah tenker noe annerledes. Det er slik de fleste tenker når de møter motstand.

Tajik: «Demokratisk mobilisering».

Det er mange som har lagt skylden for økt radikalisering av unge, muslimske menn i Norge på retorikken og tonen i den norske debatten. Særlig Fremskrittspartiet. Men journalist, og forfatter av boka «Norsk Jihad» som er gitt ut Kagge Forlag, Lars Akerhaug, mener retorikken i det norske ordskiftet ikke bidrar til økt radikalisering. Fremskrittspartiet har sagt mye dumt oppgjennom årene, men å gi partiets språkbruk skyld blir for enkelt, sier han. Norske islamister skiller ikke mellom en Ap-politiker og en Frp-politiker, men ser Vesten i seg selv som en fiende av islam.

I forbindelse med et innslag på Dagsrevyen den 20. august, 2014, om unge, ekstreme islamister i Norge som støtter terrorhandlingene til ISIL, var Hadia Tajik gjest for å snakk om hva det er hun mener må gjøres for å møte den type holdninger i det norske samfunnet. Der sa hun at det som må til er det hun kaller for «demokratisk mobilisering», eller som hun sa da jeg fikk henne i tale på Twitter like etterpå «å ta til motmæle», hun mener er svaret.

Men blir egentlig unge, sinte, muslimske menn, som er i en sårbar og lettpåvirkelig fase i livet, mindre radikalisert av å bli fortalt at de tar feil? Eller er svaret som det alltid er, nemlig; sosial integrering? Det er når folk faller utenfor, når folk ikke lenger føler tilhørighet, ikke lenger føler seg hjemme i Norge, at man blir radikalisert. Det er bekymringsverdig at vi ikke ser Hadia Tajik engang ofre disse tingene en tanke. Du kan ta til motmæle så mye du vil. Men hvis du ikke «ser» mennesket, snakker du for døve ører.

Det som trengs i kampen mot ekstremisme.

Sure liv skaper sure holdninger. Det som trengs i kampen mot ekstremisme er sosial integrering. Ikke demonstrasjonstog og paroler om en bedre verden. Det å sende et klart og tydelig budskap om at man ikke tolererer ekstremisme er viktig. Men det hjelper ikke hvis de man forsøker å nå ikke er interessert i å lytte på hva man har å si. Skal man få noen til å lytte til hva man har å si, må man få de til å bry seg om deg. Og i tilfellet med ekstremistene så betyr det at man må få dem til å bry seg om det samfunnet som de er en del av.

Kampen for å forhindre at ekstremisme skal oppstå, er vel så viktig som kampen mot ekstremisme som allerede er der. Men her er jeg redd for at samfunnet, og de som deltar i det offentlige ordskiftet, har hatt for lite fokus. For det er nesten ingen som prater om hvor viktig det er med sosial integrering, og kampen mot utenforskap, i forhold til hvor mange det er som prater ekstremistene midt i mot. Kampen mot ekstremisme vinnes ikke fra noen talerstol utenfor Stortinget, i et debattinnlegg i lokalavisa, eller i et demonstrasjonstog i nabolaget. Det vinnes i det daglige møtet med de vi har rundt oss. Med venner, kolleger, naboer og studiekamerater. Jo mindre utenforskap, jo mer folk bryr seg om hverandre, og føler seg investert i samfunnet de er en del av, jo mindre grobunn for ekstremisme får vi.

Til tross for at de fleste vil hevde å ikke bry seg om hva andre tenker om dem, så er vi, til syvende og sist, skapninger som både ønsker og har behov for å passe inn i et sosialt fellesskap. Vi er programmer for avhengighet av hverandre. Sosial angst er egentlig bare en instinktiv frykt for sosial eksklusjon. Følelsen av ikke å bli akseptert av en gruppe gjør oss engstelig og deprimert. Og de som ikke takler disse følelsene, kan forsøke å slå de fra seg i sinne – mot samfunnet.

Streiken til lærerne er uheldig.

Hvis skolelederne skal ha ansvaret for hvordan skolen drives og barnas læring, så må de også få ha det siste ordet i hvordan skolen ressurser blir brukt. Deriblant lærerne.

Skolen står overfor store utfordringer. De faglige resultatene er ikke gode nok. Frafallet er altfor høyt. Elevenes resultater påvirkes sterkt av familiebakgrunn og kjønn. Og kunnskapsløftet har ikke klart å utligne de sosiale ulikhetene i elevenes skoleresultater. Og nå er det stelt i stand krig mellom lærerne og skolelederne fordi skolelederne ønsker mer forutsigbarhet i hverdagen til å kunne planlegge hvordan å bruke skolens ressurser på en enda bedre måte. Er dette virkelig riktig måte å møte utfordringene på?

Konfrontasjonslinjen vi ser utvikle seg overfor de som er satt til å drive den brede, norske offentlige fellesskolen er foruroligende. Lærerne er ikke de eneste som fortjener tillit. Vi må ikke glemme at det er skolelederne som er satt til å drive og videreutvikle denne veldig viktige fellesarenaen, og at innsatsen deres kan heller ikke oversees. I stedet for en uforsonlig mistillit, og til tider krigersk retorikk, burde de mest aggressive lærerne begrave stridsøksen og innta en noe mer medgjørlig og mild tone og tilnærming overfor skolelederne.

Skoleledere må ha mulighet til å fordele oppgaver på en måte som gir best mulig læring på den enkelte skole. Hvilken skole er det vi vil ende opp med hvis de som er satt til å drive skolene ikke skal få lov til å ta avgjørelser som de mener at er nødvendige for ikke bare å skape en god skole, men videreutvikle den allerede gode skolen vi har i dag? Vi er i en veldig spesiell situasjon om de som er satt til å gjøre skolen enda bedre enn hva den er i dag ikke skal vises tillit nok til å ha myndighet til å ta nødvendige grep for å møte viktige utfordringer.

Er det egentlig noen egenart?

Jeg tror at det fortsatt er vanskelig for folk å forstå hva det er som skal være så veldig annerledes med læreryrket at det skal være utenkelig for dem å måtte sitte på skolen å rette prøver og forberede seg til undervisning. Det er greit nok at også læreryret har en egenart, det har de fleste yrker, men den er nok ikke større enn at også lærerne klarer å være på skolen i 7,5 time. Dessuten gir tilbudet fra partene fortsatt et stort rom for fleksibilitet. Det vil fremdeles være mulig for lærerne å jobbe mye én uke, og mindre en annen. Man blir ikke, slik enkelte frykter, «bundet» til pulten.

Om det ikke blir slik at skolelederne får gjennom ønsket om mer forutsigbarhet, samhandling og tilgjengelighet bør utfallet bli løsningen man har gått for i Oslo. Der har de valgt en mer skrittvis tilnærming for å finne et balansepunkt mellom frihet og forpliktelser for lærerne. Hvis lærerne i Oslo klarer det, så må også lærerne andresteder i landet klare det.

Førskolelærerne er de virkelige taperne.

Det er urimelig å kreve at førskolelærerne skal streike for arbeidstidsbestemmelser de selv bare kan se langt etter, for lærere som også har en lønn som førskolelærerne bare kan se langt etter. Langt over deres egen. I det aller minste bør førskolelærerne få lov til å slippe å bli tatt ut i streik. Særlig når det er slik at det betyr at de selv kommer dårligere ut økonomisk.

Det er lett å bli pinlig berørt når man hører lederen for Utdanningsforbundet si at de bevisst valgte ikke å føre oversikt over hva førskolelærerne stemte. Det spørs om førskolelærerne er så fornøyd med at ledelsen bevisst velger å se den andre veien mens deres egne medlemmer gir uttrykk for at de er fornøyd med forslaget til løsning, og ikke har lyst til å gå til streik for at de mye bedre betalte lærerne skal få enda mer.

Men ikke for det. Lederen for Utdanningsforbundet, Ragnhild Lied, har innrømmet at det er grunn til å tro at det blant førskolelærerne var flertall for meklers og partenes forslag til løsning.

Vet ikke profesjonsutøvere best?

Det er ikke til å skyve under teppet at de som utøver yrket har peiling på hva de snakker om. Men derfra til å overlate styringen av skolen til dem, er det en lang vei å gå. Og det er slett ikke opplagt at det er den rette veien gå heller. For, ja, de er profesjonsutøvere, og kan sakene sine. Men på samme måte som at du ikke vil inne deg i at gartneren bestemmer hvordan hagen sin skal se ut, eller at det er frisøren som skal bestemme hvordan du skal se klippe deg, så er det ikke lærerne som skal bestemme hvordan skolene skal styres. Vi har egne folk til det. De kalles «skoleledere». Og de styrer etter det mandatet de har fått fra de folkevalgte.

Lønn og status vil øke rekrutteringen.

Det er ikke arbeidstidsbestemmelser som først og fremst vil øke rekrutteringen til læreryrket, men lønn. Lønn er også det som mest vil rette opp den skjeve kjønnsbalansen i skolen. Skolen står overfor helt andre utfordringer enn upopulære arbeidstidsbestemmelser. Med penger følger status. Og med penger og status, samt klare kompetansekrav, kommer flere mannlige søkere. I det lengre løp ville det borget bedre for lærerne om de sloss for lønn og kompetanseheving, enn om de brukte tiden sin på å motarbeide skolelederne.

Lærerne vil dessuten få mye mer igjen for å kjempe for bedre arbeidsvilkår på arbeidsplassen, enn å sloss for å få lov til å tilbringe enda mer tid bort fra den. Det er få mannlige lærere, og de blir stadig færre. Frykten er at lærer yrket skal bli et rent kvinneyrke. Kampen for økt lønn og økt status er langt viktigere for læreryrket enn kampen mot å måtte være på jobb 7,5 t i uken.

Det er lett å forstå at lærerne fortsatt har lyst til å disponere store deler av arbeidsuken sin selv. Hvem har vel ikke lyst til det? For vanlig folk i annet arbeid hører det uvirkelig ut. Men det kan ikke gå på bekostning av hva man er satt til å gjøre. Det er lett å forstå lærernes frustrasjon, og det er lett å føle med dem når de nå kanskje må gi slipp på denne goden; men også de må tilpasse seg kravene arbeidet gir.

For mye administrasjon, internasjonal undersøkelse og faste rammer.

En internasjonal undersøkelse blant ungdomsskolelærerne gjengitt på Aftenpostens nettsider tidligere i sommer viste at norske lærere i ungdomsskolen bruker absolutt færrest timer i uken på undervisning i OECD-området. Undersøkelsen viste også at norske ungdomsskolelærere oppgir selv å jobbe tre timer mindre enn hva de blir betalt for, noe som kan være en indikasjon på at de faktisk trenger fastere rammer, slik skolelederne har tatt til ordet for. Undersøkelsen viser også at lærene ikke bruker like mye tid på administrasjon slik mange har vært opptatt av.

I disse VM-tider er det nærliggende å sammenligne lærerkorpset med spillere på et fotballag. Et stjernelag! Hvis man skal bli best i verden, må man sikte mot stjernene. Og da må spillerne på banen må ha tillit til at treneren gjør det som er best for dem. Det kan virke meningsløst for en fotballspiller som bare ønsker å score mål og vinne kamper å måtte løpe rundt med pulsklokke og GPS-sender som skal måle hvor og hvor langt han løper i løpet av hver fotballkamp. Men det er det som kreves for å bli best.

Skoleeiernes ønske om mer kontroll er ikke et uttrykk for mistillit, men et ønske om å levere en enda bedre skole enn det vi har i dag. Slik som spillerne på banen må ha tillit til treneren på benken, må lærerne i klasserommet har tillit til at skoleeierne gjør det de kan for å levere best mulig resultater til barna, foreldende og samfunnet som til syvende og sist skolen er for.

Er Ragnhild Lied riktig person?

Det er nok mange som vil mene at det er rart at det er samme person som anbefalte lærerne å gå for forslaget, og som sa at de ikke hadde noen ting å tjene på å streike, som nå skal lede lærerne gjennom en streik. Også blant lærerne er det nok mange som synes at det er rart. Selv sier hun at de nok undervurderte kraften i mistilliten blant lærerne. Men det er noe hun og de andre i ledelsen burde ha funnet ut av på forhånd.

Det spørs hvor god støtten til lærerne er når ferien er over og foreldre er nødt til å organisere barnepass. Hvor mye plunder i hverdagen kommer foreldrene til å tolerere? Det er lett å støtte steikende lærere så lenge at det ikke er for ubeleilig. De neste dagene fram mot skolestart vil vise hvor mye støtte lærerkorpset egentlig har i den norske befolkningen.

Israels uproporsjonale krigføring.

Hamas forsvarer angrep på sivile, men har bare klart å drepe et fåtall israelere. Israel hevder at de forsøker å unngå angrep på sivile, men har hittil drept over tusen.

Israels hensynsløse bombardement skaper harme. Hva slags menneskesyn synes at det er greit å ta ut hele blogblokker for bare å ta 1 eller 2 Hamas-medlemmer? Åtte av ti drepte er uskyldige palestinere, i følge en FN-oversikt. «Demokratiet» Israel er langt mer dyktigere til å ta livet av kvinner, barn og eldre, enn de er til å ta livet av terrorister. Det er ikke godt nok fra landet som ynder å framstille seg selv som en vestens siste utpost mot ingenmannsland.

Hvordan ville verden reagert hvis man samlet 1.8 millioner jøder i et stort, åpent fengsel, og bombet dem uvilkårlig? Det skulle ikke mange flykanselleringer til før Israels «vi er under angrep!» ble endret til «alt er trygt her, bare kom!» under bombardementet av Gaza. Det er vanskelig å ha sympati for et folk som setter seg ned i campingstoler og applauderer palestinernes lidelse mens bombene faller i forgrunnen. Tragisk nok er det mye som tyder på at angrepene (fra begge sider) vil fortsette.

En uavhengig, internasjonal gransking må på plass.

Det synes opplagt at verdenssamfunnet burde granske Israels krigføring overfor palestinerne. Det kommer så mange motstridende meldinger at det ikke er opplagt hva som faktisk skjer ute på slagmarken. Israel har selvsagt sin versjon. Men internasjonale medier tilstede melder om noe annet. Da må det internasjonale samfunnet slippe til, slik at en kan komme til bunns i hva det er som faktisk har skjedd.

Israel burde som en hver annen nasjon stilles til ansvar for sine handlinger, dersom det viser seg at brutt på internasjonal lov har funnet sted. Tiden er over da verdenssamfunnet kan vise den type unnfallenhet overfor Israel landet har kunne nyte godt av lenge. Det samme gjelder selvsagt Hamas sine krigshandlinger. Hvis det viser seg at de faktisk bruker menneskelige skjold, tvinger mennesker – mot deres vilje – å gå i døden for dem, er dette noe som burde slås hardt ned på.

USA gjør ikke nok.

Det er nok mange som hadde forventet at Barack Obama hadde foretatt seg mer overfor Israel. Eller, «forventet» er kanskje ikke riktig ord, tatt amerikanernes linje overfor Israel i betraktning. Men det er nok mange som hadde håpet på at USAs president satte større press på Israel, for å få slutt på de meningsløse drapene. Én ting er å måtte forholde seg til en sterk, innenriks israelsk lobby. Noe annet er å måtte forholde seg til vissheten om at hundretalls døde, og at en faktisk kunne ha gjort noe for å unngå det.

Da israelske styrker begynte å skyte i stykker FN-skoler, og følgelig drepe flere av de sivile som hadde søkt tilflukt der pga de trodde det var trygt, var det eneste Obama-administrasjonen sa at de fordømte handlingene og at «volden understreker behovet for en ny våpenhvile.» Samtidig har den amerikanske regjeringen lovet å etterfylle Israels ammunisjonslagre.

Mange vil nok synes at det er spesielt at amerikanerne kritiserer Israel for dødstallene på Gaza, samtidig som at de lar dem kjøpe nye våpen og ammunisjon til å fortsette krigshandlingene. Og med god grunn. Hvis amerikanerne virkelig mener alvor med kritikken, og virkelig ønsker en slutt på lidelsene på Gaza, så vet de hva de må gjøre. Og det innebærer blant annet å slutte å selge våpen til Israel.

Knusende kritikk fra FN etter gjentatte angrep på FN-skoler.

Det er selvsagt forferdelig. Palestinerne inne på Gaza har ingen steder å flykte. Derfor søker mange av dem tilflukt i FN-skoler for å komme unna bombene. Sivile, uskyldige palestinere. Kvinner, barn og eldre. Familier. Men selv ikke der er de trygge. Bare de siste dagene har israelske styrker skutt mot slike bygg, og drept hopetalls. Av uskyldige mennesker.

Det Israels angrep på FN-skoler betyr er at det internasjonale samfunnet er nødt til å øke presset på landet for å få dem til å stoppe. Og stopper de ikke er det i det hele tatt på tide at det internasjonale samfunnet begynner å diskutere ulike typer sanksjoner som kan iverksettes for å få krigføringen til å opphøre.

FNs sjef for menneskerettigheter Navi Pillay har kommet med knusende kritikk av Israel. Pillay mener «Israel har bevisst trosset internasjonal lov under Gaza-konflikten». Hun påpeker også at det ikke er noe proporsjonalitet i de israelske reaksjonene på rakettangrepene. Angrepene på boliger, skoler, sykehus og FN-anlegg virker ikke tilfeldig, men som et bevisst brudd på folkeretten som Israel er pålagt å følge, sa Pillay under tale i Genève.

Angrepet mot den ene FN-skolen kostet 20 palestinere livet og over 100 personer skal ha blitt skadet. Fem av de drepte er UNRWA-ansatte og kolleger av Chris Gunness, FN-talsmannen for organisasjon for palestinske flyktninger som brøt sammen i gråt under et intervju med en internasjonal tv-kanal da han skulle fortelle om angrepene. Gunness har tidligere jobbet som BBC-journalisten, og har dekket krig og humanitære kriser blant annet i Myanmar og Syria.

Blokaden må oppheves.

Israel spiller en viktig rolle. I stedet for å nekte radiostasjoner å navngi barna som blir drept på Gaza hvor de bomber palestinerne sønder og sammen, angivelig i frykt for at den jevne israeler skal begynne å føle sympati for palestinerne når de får vite at også de gir barna sine navn, hver eneste en, kan de lette blokaden. Man kan ikke både hevde at blokaden holder Hamas i sjakk, og at Hamas er så aggressiv at Israel er tvunget til å bombe Gaza. Den tjener ingen annen hensikt enn å gjøre livene surt for dem som bor på Gaza. Det må det blir en slutt på.

Hamas sin aggresjon, og den brede folkelige oppslutningen om Hamas på Gaza, viser at blokaden er en fiasko.

Israelvennene og kokohøyre.

På nett florerer kommentarer fra Israel-venner og kokohøyre. Og de er ikke nødvendigvis alltid adskillelig. Egon Holstad kalte dem brønnpissere. Jeg har tradisjonelt bare kalt dem ankelbitere, fordi deres gnåling nede i kommentarfeltene kan minne om små, ildsinte bikkjer som av og til kan finne på å prøve å bite deg i ankelen. I den digitale hverdagen vår er de smålige og ekle mennesker som tråler nettet etter diskusjoner de kan forpeste. Ikke er de interessert i saklig debatt. Og ikke er de interessert i å vise hvem de er. De skjuler seg ofte bak falske profiler, eller profiler som helt eller delvis skjuler hvem de er, og de gjør alt de kan for å ødelegge for andre.

Egentlig så er det synd på dem. Som Ricky Gervais engang twitret: I know the real reason these people are upset, is that no one cares what they think. Det ligger mye mindreverdighetsfølelse bak raseriet disse velter ut på internett. Og det finnes flere studier (blant annet gjengitt på Psychology Today) som viser at grunnen til at noen oppfører seg slik på nett er for å erstatte manglende sosial kontakt i virkeligheten. Når jobben ikke er det store, og kassadama på nærbutikken er din eneste menneskelige kontakt om dagen, er det desto viktigere å få oppmerksomhet fra folk på internett. Selv om det er av den negative sorten.

Denne runden med bombardement på Gaza har selvsagt brakt dem fram igjen. Med lykt og lupe saumfarer de internett og leter etter noe å «ta» palestinerne på. Eller helt vanlige folk, for ikke å mene noe annet enn at Israels «forsvarskrig» overfor palestinerne er for drøy. For enkelte virker det visst klin umulig å fatte at det å fordømme Israels folkerettsbrudd, ikke er synonymt med å heie på Hamas. Selv den norske legen ved Shifa-sykehuset får gjennomgå av Israel-vennene. Man må tenke; hvem trenger fiender når man har venner som dette. Som om Israel ikke har nok pr-trøbbel i utgangspunktet, enn at de må bli assosiert med denne fargerike gjengen.

Og som Egon Holstad kommenterte, når de angriper den norske legen med spørsmål om hva han har gjort for barna i Syria, Libya eller Israel, så er det så latterlig enkelt å spørre tilbake; hva har dere bidratt med? Hvem har dere hjulpet? Men de vil ikke høre. De vil bare kritisere. Det er som å kritisere Frelsesarmeen eller Bymisjonen for at de ikke også har samlet inn penger til Amnesty og Røde Kors.

Dessuten unnslipper det dem hver eneste gang at Israel har gjort det samme før uten å lykkes. Men medfølelsen deres overfor sivile i Israel er ikke overførbar til sivile på Gaza. Selv om de har gjennomgått mye mer. Én god ting med Israel-konflikten er i hvert fall at den røyker ut alle de blant oss som ikke klarer å skjule at de godter seg over de personlige tragediene på Gaza.

Hva er løsningen?

Løsningen på konflikten mellom Israel og Palestina er så klart en tostatsløsning. En løsning der blokaden og okkupasjonen heves, hvor det ikke kommer flere bosettinger, hvor Hamas slutter å sende raketter mot Israel og respekterer Israels eksistens, og hvor palestinerne får leve i fred. Dette betyr at man må tilbake til grensene fra 1967. Men slik som polariseringen er mellom partene i dag, er det nok lenge til at noe vil skje.

Om dette viser seg vanskelig, og det har det jo, hvis ikke ville ikke konflikten vart så lenge, må amerikanerne komme sterkere på banen og begynne å utøve tydeligere press på israelerne. Det må i det hele tatt mindre prat og med handling til, om det noen gang skal bli fred mellom Israel og palestinerne.

Men enn så lenge etterfyller amerikanernes israelernes våpenlagre, og stemmer i mot Israel-kritiske resolusjoner i FNs Sikkerhetsråd. Slik som da man forsøkte å ta inn et avsnitt om at det måtte komme på plass en granskning slik at de som bombet FN-skolene på Gaza kunne stilles til ansvar ble foreslått. Amerikanerne er langt på vei medskyldige i det som skjer mot palestinerne.