Skamløse låter og ekstreme overdrivelser.

Forventer vi at russen skal synge sanger om edruelig uskyld og lavmælt moro?

Du vet at du er i ferd med bli gammel (eller voksen) når du ikke lenger skjønner deg på russen. Den nåværende russetradisjonen har holdt det gående i 110 år, siden 1905, men har røtter tilbake til 1700-tallet. Men at du ikke lenger skjønner deg på hva russen driver med, betyr ikke dermed at det de driver med er galt. De hadde ikke mye forståelse for hva vi holdt på med, de som var bikket tretti år, da vi var russ heller.

Det er lett å sitte på en pidestall å kritisere russens musikk. Men russens kritikere framstår som et skinnhellig moralpoliti. De hører på rap og ser voldelige filmer på mandag, og hisser seg opp over russens musikk på torsdag. De som hører på rap, men kritiserer russens musikk, mangler troverdighet. Det er en selektiv harme som det er vanskelig å ta seriøst. Selv om man prøver.

Jeg ville ikke vært så høy og mørk om jeg var dem. Hva med alle de utallige filmene, bøkene eller kunsten med et kvinneundertrykkende eller til og med kriminelt budskap de selv konsumerer? Russen vil ha skamløse låter og ekstreme overdrivelser. Nittenåringer er drøye i språket. De har en annen språkdrakt. Det er normalt for dem å si ting til hverandre som voksne aldri ville funnet på å sagt. Det er derfor snodig at så mange reagerer som om de aldri har vært nitten år selv.

Vi kan ikke regulere hva slags musikk russen skal få lage eller hva de skal få høre på. Om det ikke er et moralpoliti, kan det i hvert fall minne om et smakspoliti. En jålete gjeng som har hevet seg over russen – på en pidestall – hvor de feller moralske smaksdommer over dem de mener selv at lever i en tarvelig pøl av lavkultur og lyriske banaliteter. Folk hvis musikksmak ikke holder de samme standardene de selv streber etter. Folk som ikke er på samme utviklingstrinn.

Hva er det kritikerne egentlig vil, annet enn å få fram at kvinnesynet i russetekstene er forferdelig? Hvilke tekster ville de selv ha laget? Sanger om edruelig uskyld og lavmælt moro? Eller ville de sluppet hemningene løs og sunget om hva de synes er gøy, selv om det kanskje kunne ha blitt oppfattet som utfordrende? Kanskje hadde de gjort ting bare for å provoserende, også? Ingen protesterte da Karpe Diem sang om å tenne på og brenne medlemmer av FpU. Da snakket man på Twitter om kunstnerisk frihet, og at man ikke kunne ta sånt bokstavelig.

Det er mange som ikke lenger finner seg i å være gjenstand for smålige antydninger om at man enten ikke bryr seg eller bevisst støtter opp om en kvinnefiendtlig voldtektskultur, bare fordi man ikke reagerer på sangtekstene. Særlig på sosiale medier, og særlig på Twitter, er det stinn av dem. Der står presteskapet klare til å arrestere enhver kjetter som avviker fra evangeliet om at det russen driver med er en form for moralsk dekadanse som man slås ned på. Det tenker jeg blir feil.

Jeg tenker at protagonisten ikke alltid trenger å være en «good guy». Av og til er det en kjeltring (som med Henry Hill i Goodfellas) som dreper, raner, bruker narkotika, slår kona og har elskerinner det handler om. En som er tøff, hensynsløs og gjør som han vil. Og vi elsker det. Det handler om høy gjenkjennelsesfaktor. Og om at alle har vi en mørk side det er viktig å ikke glemme. Men viktigste av alt så handler det om at vi er i stand til å skille mellom fiksjon og virkelighet. Og det samme gjelder russetekstene. Russetiden er en tid for moro.

Advertisements

Markeringen utenfor Stortinget.

Kampen mot ekstremisme er kampen mot utenforskap. Et samfunn som ikke tar utenforskap på alvor, tar heller ikke kampen mot ekstremisme på alvor.

Forrige mandag var det en som holdte appell utenfor Stortinget som nærmest antydet at man velger hat og ekstremisme. Hat og ekstremisme er ikke noe man velger. Det er noe man blir drevet til. Det er som å si at noen velger utenforskap. At noen velger å stå på utsiden av samfunnet, i stedet for å være en velfungerende, godt integrert, del av det, i harmoni med seg selv og til nytte for andre.

En ny minoritetsyndling.

Det ser ut til at Norge har fått seg en ny fremmedkulturell yndling. En ny, modig og sterk, ung muslim som skal tale den neste generasjonens sak. Etter at Louiza Louhibi dreit seg ut på Tjuvholmen, og Seher Aydar aldri levde opp til forventningene, og Aisha Shezadis aldri ville ta av seg niqaben, er det nå Faten Mahdi Al-Hussaini som skal i manesjen. Men hvem er så Faten Mahdi Al-Hussaini? Vel, etter at hun og fire andre arrangerte en markering utenfor Stortinget den 25. august, hvor det kom fem tusen mennesker for å ta avstand fra islamsk ekstremisme både her hjemme og i utlandet, har vi fått rikelig anledning til å bli kjent med henne. For mediene stiller som vanlig villig opp når de finner en ny yndling i minoritets-Norge.

På Dagsrevyen den 26. august, dagen etter at markeringen som samlet fem tusen utenfor Stortinget for å ta avstand fra ekstremisme fant sted, svarte hun, på spørsmål om hun føler frykt når hun mottar trusler og hatmeldinger på sosiale medier for å delta i det offentlige ordskiftet, at hvis man kjenner på frykt for å stå for det man brenner for, så betyr det at man må sitte hjemme og være redd. Man får bare anta at grunnen til at hun ikke ønsker å innrømme at også hun føler frykt når hun mottar trusler og hatmeldinger fra ekstremister som ikke liker at hun deltar i det offentlige ordskiftet, er at hun nok føler nederlag å skulle innrømme det offentlig. Og for alt vi vet føler hun at det ville gitt dem en eller annen form for seier, også, hvis hun skulle innrømmet det. Men hun føler nok frykt, hun, som alle andre.

På spørsmål i det samme intervjuet om hun tror at markeringen utenfor Stortinget kan bidra til at færre slutter seg til ekstreme grupper, svarte Faten Mahdi Al-Hussaini at hun ikke tror noen har lyst til å bli ekstreme etter dette, og får det på en underlig måte til å høres ut som at det å bli ekstrem er noe man velger, og ikke blir drevet til. Folk har begynt å våkne, fortsatte hun, og sett at ekstremisme ikke er riktig. Ekstreme grupper er farlige, og vi må passe på barna være.

Akkurat hva hun støtter seg på, når hun sier at dette kan bidra til at færre slutter seg til ekstreme grupper, er ikke godt vite. Men idealismen hennes er likevel prisverdig. Det er bare å samle et par tusen mennesker utenfor Stortinget, liksom, så vil de som hele tiden uansett har vært klar over at holdningene deres er veldig marginale i det norske samfunnet, og at folk flest ikke liker dem, komme til å tenke som alle andre, og problemet med ekstreme grupper vil være ferdig.

Var markeringen utenfor Stortinget et vendepunkt?

Men Faten Mahdi Al-Hussaini er ikke den eneste som ser ut til å tro at markeringen utenfor Stortinget er et vendepunkt. Det har vært flere som ser ut til å se på markeringen utenfor Stortinget som et slags vendepunkt i kampen mot ekstremisme. Blant dem er journalist og samfunnsdebattant, Shazia Sarwar, og politisk redaktør i Aftenposten, Trine Eilertsen. Sarwar skriver i sitt innlegg på VG sine nettsider at hun ikke tror folk forstår hvor stor markeringen er, og la veldig mye vekt på hvor godt det var å se, særlig Faten Mahdi Al-Hussaini, som en ung, muslimsk kvinne, uttale seg sterkt som moderate muslimer. Mens Eilertsen i et innlegg på Aftenposten sine nettsider skriver at Profetens Ummah og Ubaydullah Hussain sitt budskap ble revet i filler, og fortsatte med å si at ekstremistene ble parkert intellektuelt og religiøst.

Men tror de virkelig at Profetens Ummah og Ubaydullah Hussain lar seg affisere av at det samles fem tusen personer for å demonstrere utenfor Stortinget? Det finnes slett ingen garantier for at det som skjedde utenfor Stortinget, mandag, skal føre til at det blir mindre ekstremisme. Snarere tvert i mot.

Anders Todal Jenssen, professor i statsvitenskap ved NTNU, sier til NRK, tirsdag, at han tror markeringen utenfor Stortinget, med paroler som «Nei til ISIS» og «Ikke i islams navn», kan gjøre de ytterliggående islamistene i Norge enda mer ekstreme. Og jeg tror at han er inne på noe. Jeg tror han har veldig mye rett i det at slike demonstrasjoner kun bidrar til å gjøre de ekstreme, og de som eventuelt måtte ha sympatiser med dem, og befinne seg litt på vippen, enda mer tilbøyelig til å slutte seg til dem.

Svaret på spørsmålene om hva disse menneskene egentlig trenger, hva det er de egentlig ønsker, og hvorfor de er ekstreme, er jo selvsagt at de trenger å føle at de blir hørt, ønsker at innvendingene deres mot det norske samfunnet og vesten skal bli tatt på alvor, i stedet for avfeid som misforstått vås, og få vite at også deres meninger er like mye verdt som alle andres. Men jo mer establishmentet forteller dem at de tar feil, og stempler dem som idioter, for det er jo det mange gjør, om enn ikke alltid rett ut, jo høyere roper dem.

Det bør i hvert fall ikke overraske noen at de som ikke føler at de blir hørt, som ikke føler at de får noen forståelse i det norske samfunnet, i stadig større grad melder seg ut og trapper opp skytsene i takt med at de føler seg tråkket på.

La meg understreke at dette ikke er noe forsvar av hverken Profetens Ummah eller Ubaydullah Hussain. Men det skader ikke å forsøke å forstå dem man er uenig med. Særlig hvis man bærer rundt på et håp om at de noen gang skal komme til å se verden slik som resten. Hvis man virkelig mener alvor med kampen mot ekstremisme, så er det å søke forsoning og forståelse alt for viktig til å ta lett på. Alle som føler seg angrepet, noe Profetens Ummah og Ubaydullah Hussain nok føler seg etter mandagens markering utenfor Stortinget, vil skyte bust og innta forsvarsposisjon. Det må en langt mer forsonlig tone til for å avradikalisere ekstreme krefter.

Dessuten sier Faten Mahdi Al-Hussaini det veldig godt selv når hun sier at jo flere hatmeldinger hun får, jo sterkere vil hun stå for det hun mener, på TV2-Nyhetene, tirsdag. Det er ingenting som tyder på at Profetens Ummah tenker noe annerledes. Det er slik de fleste tenker når de møter motstand.

Tajik: «Demokratisk mobilisering».

Det er mange som har lagt skylden for økt radikalisering av unge, muslimske menn i Norge på retorikken og tonen i den norske debatten. Særlig Fremskrittspartiet. Men journalist, og forfatter av boka «Norsk Jihad» som er gitt ut Kagge Forlag, Lars Akerhaug, mener retorikken i det norske ordskiftet ikke bidrar til økt radikalisering. Fremskrittspartiet har sagt mye dumt oppgjennom årene, men å gi partiets språkbruk skyld blir for enkelt, sier han. Norske islamister skiller ikke mellom en Ap-politiker og en Frp-politiker, men ser Vesten i seg selv som en fiende av islam.

I forbindelse med et innslag på Dagsrevyen den 20. august, 2014, om unge, ekstreme islamister i Norge som støtter terrorhandlingene til ISIL, var Hadia Tajik gjest for å snakk om hva det er hun mener må gjøres for å møte den type holdninger i det norske samfunnet. Der sa hun at det som må til er det hun kaller for «demokratisk mobilisering», eller som hun sa da jeg fikk henne i tale på Twitter like etterpå «å ta til motmæle», hun mener er svaret.

Men blir egentlig unge, sinte, muslimske menn, som er i en sårbar og lettpåvirkelig fase i livet, mindre radikalisert av å bli fortalt at de tar feil? Eller er svaret som det alltid er, nemlig; sosial integrering? Det er når folk faller utenfor, når folk ikke lenger føler tilhørighet, ikke lenger føler seg hjemme i Norge, at man blir radikalisert. Det er bekymringsverdig at vi ikke ser Hadia Tajik engang ofre disse tingene en tanke. Du kan ta til motmæle så mye du vil. Men hvis du ikke «ser» mennesket, snakker du for døve ører.

Det som trengs i kampen mot ekstremisme.

Sure liv skaper sure holdninger. Det som trengs i kampen mot ekstremisme er sosial integrering. Ikke demonstrasjonstog og paroler om en bedre verden. Det å sende et klart og tydelig budskap om at man ikke tolererer ekstremisme er viktig. Men det hjelper ikke hvis de man forsøker å nå ikke er interessert i å lytte på hva man har å si. Skal man få noen til å lytte til hva man har å si, må man få de til å bry seg om deg. Og i tilfellet med ekstremistene så betyr det at man må få dem til å bry seg om det samfunnet som de er en del av.

Kampen for å forhindre at ekstremisme skal oppstå, er vel så viktig som kampen mot ekstremisme som allerede er der. Men her er jeg redd for at samfunnet, og de som deltar i det offentlige ordskiftet, har hatt for lite fokus. For det er nesten ingen som prater om hvor viktig det er med sosial integrering, og kampen mot utenforskap, i forhold til hvor mange det er som prater ekstremistene midt i mot. Kampen mot ekstremisme vinnes ikke fra noen talerstol utenfor Stortinget, i et debattinnlegg i lokalavisa, eller i et demonstrasjonstog i nabolaget. Det vinnes i det daglige møtet med de vi har rundt oss. Med venner, kolleger, naboer og studiekamerater. Jo mindre utenforskap, jo mer folk bryr seg om hverandre, og føler seg investert i samfunnet de er en del av, jo mindre grobunn for ekstremisme får vi.

Til tross for at de fleste vil hevde å ikke bry seg om hva andre tenker om dem, så er vi, til syvende og sist, skapninger som både ønsker og har behov for å passe inn i et sosialt fellesskap. Vi er programmer for avhengighet av hverandre. Sosial angst er egentlig bare en instinktiv frykt for sosial eksklusjon. Følelsen av ikke å bli akseptert av en gruppe gjør oss engstelig og deprimert. Og de som ikke takler disse følelsene, kan forsøke å slå de fra seg i sinne – mot samfunnet.

Streiken til lærerne er uheldig.

Hvis skolelederne skal ha ansvaret for hvordan skolen drives og barnas læring, så må de også få ha det siste ordet i hvordan skolen ressurser blir brukt. Deriblant lærerne.

Skolen står overfor store utfordringer. De faglige resultatene er ikke gode nok. Frafallet er altfor høyt. Elevenes resultater påvirkes sterkt av familiebakgrunn og kjønn. Og kunnskapsløftet har ikke klart å utligne de sosiale ulikhetene i elevenes skoleresultater. Og nå er det stelt i stand krig mellom lærerne og skolelederne fordi skolelederne ønsker mer forutsigbarhet i hverdagen til å kunne planlegge hvordan å bruke skolens ressurser på en enda bedre måte. Er dette virkelig riktig måte å møte utfordringene på?

Konfrontasjonslinjen vi ser utvikle seg overfor de som er satt til å drive den brede, norske offentlige fellesskolen er foruroligende. Lærerne er ikke de eneste som fortjener tillit. Vi må ikke glemme at det er skolelederne som er satt til å drive og videreutvikle denne veldig viktige fellesarenaen, og at innsatsen deres kan heller ikke oversees. I stedet for en uforsonlig mistillit, og til tider krigersk retorikk, burde de mest aggressive lærerne begrave stridsøksen og innta en noe mer medgjørlig og mild tone og tilnærming overfor skolelederne.

Skoleledere må ha mulighet til å fordele oppgaver på en måte som gir best mulig læring på den enkelte skole. Hvilken skole er det vi vil ende opp med hvis de som er satt til å drive skolene ikke skal få lov til å ta avgjørelser som de mener at er nødvendige for ikke bare å skape en god skole, men videreutvikle den allerede gode skolen vi har i dag? Vi er i en veldig spesiell situasjon om de som er satt til å gjøre skolen enda bedre enn hva den er i dag ikke skal vises tillit nok til å ha myndighet til å ta nødvendige grep for å møte viktige utfordringer.

Er det egentlig noen egenart?

Jeg tror at det fortsatt er vanskelig for folk å forstå hva det er som skal være så veldig annerledes med læreryrket at det skal være utenkelig for dem å måtte sitte på skolen å rette prøver og forberede seg til undervisning. Det er greit nok at også læreryret har en egenart, det har de fleste yrker, men den er nok ikke større enn at også lærerne klarer å være på skolen i 7,5 time. Dessuten gir tilbudet fra partene fortsatt et stort rom for fleksibilitet. Det vil fremdeles være mulig for lærerne å jobbe mye én uke, og mindre en annen. Man blir ikke, slik enkelte frykter, «bundet» til pulten.

Om det ikke blir slik at skolelederne får gjennom ønsket om mer forutsigbarhet, samhandling og tilgjengelighet bør utfallet bli løsningen man har gått for i Oslo. Der har de valgt en mer skrittvis tilnærming for å finne et balansepunkt mellom frihet og forpliktelser for lærerne. Hvis lærerne i Oslo klarer det, så må også lærerne andresteder i landet klare det.

Førskolelærerne er de virkelige taperne.

Det er urimelig å kreve at førskolelærerne skal streike for arbeidstidsbestemmelser de selv bare kan se langt etter, for lærere som også har en lønn som førskolelærerne bare kan se langt etter. Langt over deres egen. I det aller minste bør førskolelærerne få lov til å slippe å bli tatt ut i streik. Særlig når det er slik at det betyr at de selv kommer dårligere ut økonomisk.

Det er lett å bli pinlig berørt når man hører lederen for Utdanningsforbundet si at de bevisst valgte ikke å føre oversikt over hva førskolelærerne stemte. Det spørs om førskolelærerne er så fornøyd med at ledelsen bevisst velger å se den andre veien mens deres egne medlemmer gir uttrykk for at de er fornøyd med forslaget til løsning, og ikke har lyst til å gå til streik for at de mye bedre betalte lærerne skal få enda mer.

Men ikke for det. Lederen for Utdanningsforbundet, Ragnhild Lied, har innrømmet at det er grunn til å tro at det blant førskolelærerne var flertall for meklers og partenes forslag til løsning.

Vet ikke profesjonsutøvere best?

Det er ikke til å skyve under teppet at de som utøver yrket har peiling på hva de snakker om. Men derfra til å overlate styringen av skolen til dem, er det en lang vei å gå. Og det er slett ikke opplagt at det er den rette veien gå heller. For, ja, de er profesjonsutøvere, og kan sakene sine. Men på samme måte som at du ikke vil inne deg i at gartneren bestemmer hvordan hagen sin skal se ut, eller at det er frisøren som skal bestemme hvordan du skal se klippe deg, så er det ikke lærerne som skal bestemme hvordan skolene skal styres. Vi har egne folk til det. De kalles «skoleledere». Og de styrer etter det mandatet de har fått fra de folkevalgte.

Lønn og status vil øke rekrutteringen.

Det er ikke arbeidstidsbestemmelser som først og fremst vil øke rekrutteringen til læreryrket, men lønn. Lønn er også det som mest vil rette opp den skjeve kjønnsbalansen i skolen. Skolen står overfor helt andre utfordringer enn upopulære arbeidstidsbestemmelser. Med penger følger status. Og med penger og status, samt klare kompetansekrav, kommer flere mannlige søkere. I det lengre løp ville det borget bedre for lærerne om de sloss for lønn og kompetanseheving, enn om de brukte tiden sin på å motarbeide skolelederne.

Lærerne vil dessuten få mye mer igjen for å kjempe for bedre arbeidsvilkår på arbeidsplassen, enn å sloss for å få lov til å tilbringe enda mer tid bort fra den. Det er få mannlige lærere, og de blir stadig færre. Frykten er at lærer yrket skal bli et rent kvinneyrke. Kampen for økt lønn og økt status er langt viktigere for læreryrket enn kampen mot å måtte være på jobb 7,5 t i uken.

Det er lett å forstå at lærerne fortsatt har lyst til å disponere store deler av arbeidsuken sin selv. Hvem har vel ikke lyst til det? For vanlig folk i annet arbeid hører det uvirkelig ut. Men det kan ikke gå på bekostning av hva man er satt til å gjøre. Det er lett å forstå lærernes frustrasjon, og det er lett å føle med dem når de nå kanskje må gi slipp på denne goden; men også de må tilpasse seg kravene arbeidet gir.

For mye administrasjon, internasjonal undersøkelse og faste rammer.

En internasjonal undersøkelse blant ungdomsskolelærerne gjengitt på Aftenpostens nettsider tidligere i sommer viste at norske lærere i ungdomsskolen bruker absolutt færrest timer i uken på undervisning i OECD-området. Undersøkelsen viste også at norske ungdomsskolelærere oppgir selv å jobbe tre timer mindre enn hva de blir betalt for, noe som kan være en indikasjon på at de faktisk trenger fastere rammer, slik skolelederne har tatt til ordet for. Undersøkelsen viser også at lærene ikke bruker like mye tid på administrasjon slik mange har vært opptatt av.

I disse VM-tider er det nærliggende å sammenligne lærerkorpset med spillere på et fotballag. Et stjernelag! Hvis man skal bli best i verden, må man sikte mot stjernene. Og da må spillerne på banen må ha tillit til at treneren gjør det som er best for dem. Det kan virke meningsløst for en fotballspiller som bare ønsker å score mål og vinne kamper å måtte løpe rundt med pulsklokke og GPS-sender som skal måle hvor og hvor langt han løper i løpet av hver fotballkamp. Men det er det som kreves for å bli best.

Skoleeiernes ønske om mer kontroll er ikke et uttrykk for mistillit, men et ønske om å levere en enda bedre skole enn det vi har i dag. Slik som spillerne på banen må ha tillit til treneren på benken, må lærerne i klasserommet har tillit til at skoleeierne gjør det de kan for å levere best mulig resultater til barna, foreldende og samfunnet som til syvende og sist skolen er for.

Er Ragnhild Lied riktig person?

Det er nok mange som vil mene at det er rart at det er samme person som anbefalte lærerne å gå for forslaget, og som sa at de ikke hadde noen ting å tjene på å streike, som nå skal lede lærerne gjennom en streik. Også blant lærerne er det nok mange som synes at det er rart. Selv sier hun at de nok undervurderte kraften i mistilliten blant lærerne. Men det er noe hun og de andre i ledelsen burde ha funnet ut av på forhånd.

Det spørs hvor god støtten til lærerne er når ferien er over og foreldre er nødt til å organisere barnepass. Hvor mye plunder i hverdagen kommer foreldrene til å tolerere? Det er lett å støtte steikende lærere så lenge at det ikke er for ubeleilig. De neste dagene fram mot skolestart vil vise hvor mye støtte lærerkorpset egentlig har i den norske befolkningen.

Israels uproporsjonale krigføring.

Hamas forsvarer angrep på sivile, men har bare klart å drepe et fåtall israelere. Israel hevder at de forsøker å unngå angrep på sivile, men har hittil drept over tusen.

Israels hensynsløse bombardement skaper harme. Hva slags menneskesyn synes at det er greit å ta ut hele blogblokker for bare å ta 1 eller 2 Hamas-medlemmer? Åtte av ti drepte er uskyldige palestinere, i følge en FN-oversikt. «Demokratiet» Israel er langt mer dyktigere til å ta livet av kvinner, barn og eldre, enn de er til å ta livet av terrorister. Det er ikke godt nok fra landet som ynder å framstille seg selv som en vestens siste utpost mot ingenmannsland.

Hvordan ville verden reagert hvis man samlet 1.8 millioner jøder i et stort, åpent fengsel, og bombet dem uvilkårlig? Det skulle ikke mange flykanselleringer til før Israels «vi er under angrep!» ble endret til «alt er trygt her, bare kom!» under bombardementet av Gaza. Det er vanskelig å ha sympati for et folk som setter seg ned i campingstoler og applauderer palestinernes lidelse mens bombene faller i forgrunnen. Tragisk nok er det mye som tyder på at angrepene (fra begge sider) vil fortsette.

En uavhengig, internasjonal gransking må på plass.

Det synes opplagt at verdenssamfunnet burde granske Israels krigføring overfor palestinerne. Det kommer så mange motstridende meldinger at det ikke er opplagt hva som faktisk skjer ute på slagmarken. Israel har selvsagt sin versjon. Men internasjonale medier tilstede melder om noe annet. Da må det internasjonale samfunnet slippe til, slik at en kan komme til bunns i hva det er som faktisk har skjedd.

Israel burde som en hver annen nasjon stilles til ansvar for sine handlinger, dersom det viser seg at brutt på internasjonal lov har funnet sted. Tiden er over da verdenssamfunnet kan vise den type unnfallenhet overfor Israel landet har kunne nyte godt av lenge. Det samme gjelder selvsagt Hamas sine krigshandlinger. Hvis det viser seg at de faktisk bruker menneskelige skjold, tvinger mennesker – mot deres vilje – å gå i døden for dem, er dette noe som burde slås hardt ned på.

USA gjør ikke nok.

Det er nok mange som hadde forventet at Barack Obama hadde foretatt seg mer overfor Israel. Eller, «forventet» er kanskje ikke riktig ord, tatt amerikanernes linje overfor Israel i betraktning. Men det er nok mange som hadde håpet på at USAs president satte større press på Israel, for å få slutt på de meningsløse drapene. Én ting er å måtte forholde seg til en sterk, innenriks israelsk lobby. Noe annet er å måtte forholde seg til vissheten om at hundretalls døde, og at en faktisk kunne ha gjort noe for å unngå det.

Da israelske styrker begynte å skyte i stykker FN-skoler, og følgelig drepe flere av de sivile som hadde søkt tilflukt der pga de trodde det var trygt, var det eneste Obama-administrasjonen sa at de fordømte handlingene og at «volden understreker behovet for en ny våpenhvile.» Samtidig har den amerikanske regjeringen lovet å etterfylle Israels ammunisjonslagre.

Mange vil nok synes at det er spesielt at amerikanerne kritiserer Israel for dødstallene på Gaza, samtidig som at de lar dem kjøpe nye våpen og ammunisjon til å fortsette krigshandlingene. Og med god grunn. Hvis amerikanerne virkelig mener alvor med kritikken, og virkelig ønsker en slutt på lidelsene på Gaza, så vet de hva de må gjøre. Og det innebærer blant annet å slutte å selge våpen til Israel.

Knusende kritikk fra FN etter gjentatte angrep på FN-skoler.

Det er selvsagt forferdelig. Palestinerne inne på Gaza har ingen steder å flykte. Derfor søker mange av dem tilflukt i FN-skoler for å komme unna bombene. Sivile, uskyldige palestinere. Kvinner, barn og eldre. Familier. Men selv ikke der er de trygge. Bare de siste dagene har israelske styrker skutt mot slike bygg, og drept hopetalls. Av uskyldige mennesker.

Det Israels angrep på FN-skoler betyr er at det internasjonale samfunnet er nødt til å øke presset på landet for å få dem til å stoppe. Og stopper de ikke er det i det hele tatt på tide at det internasjonale samfunnet begynner å diskutere ulike typer sanksjoner som kan iverksettes for å få krigføringen til å opphøre.

FNs sjef for menneskerettigheter Navi Pillay har kommet med knusende kritikk av Israel. Pillay mener «Israel har bevisst trosset internasjonal lov under Gaza-konflikten». Hun påpeker også at det ikke er noe proporsjonalitet i de israelske reaksjonene på rakettangrepene. Angrepene på boliger, skoler, sykehus og FN-anlegg virker ikke tilfeldig, men som et bevisst brudd på folkeretten som Israel er pålagt å følge, sa Pillay under tale i Genève.

Angrepet mot den ene FN-skolen kostet 20 palestinere livet og over 100 personer skal ha blitt skadet. Fem av de drepte er UNRWA-ansatte og kolleger av Chris Gunness, FN-talsmannen for organisasjon for palestinske flyktninger som brøt sammen i gråt under et intervju med en internasjonal tv-kanal da han skulle fortelle om angrepene. Gunness har tidligere jobbet som BBC-journalisten, og har dekket krig og humanitære kriser blant annet i Myanmar og Syria.

Blokaden må oppheves.

Israel spiller en viktig rolle. I stedet for å nekte radiostasjoner å navngi barna som blir drept på Gaza hvor de bomber palestinerne sønder og sammen, angivelig i frykt for at den jevne israeler skal begynne å føle sympati for palestinerne når de får vite at også de gir barna sine navn, hver eneste en, kan de lette blokaden. Man kan ikke både hevde at blokaden holder Hamas i sjakk, og at Hamas er så aggressiv at Israel er tvunget til å bombe Gaza. Den tjener ingen annen hensikt enn å gjøre livene surt for dem som bor på Gaza. Det må det blir en slutt på.

Hamas sin aggresjon, og den brede folkelige oppslutningen om Hamas på Gaza, viser at blokaden er en fiasko.

Israelvennene og kokohøyre.

På nett florerer kommentarer fra Israel-venner og kokohøyre. Og de er ikke nødvendigvis alltid adskillelig. Egon Holstad kalte dem brønnpissere. Jeg har tradisjonelt bare kalt dem ankelbitere, fordi deres gnåling nede i kommentarfeltene kan minne om små, ildsinte bikkjer som av og til kan finne på å prøve å bite deg i ankelen. I den digitale hverdagen vår er de smålige og ekle mennesker som tråler nettet etter diskusjoner de kan forpeste. Ikke er de interessert i saklig debatt. Og ikke er de interessert i å vise hvem de er. De skjuler seg ofte bak falske profiler, eller profiler som helt eller delvis skjuler hvem de er, og de gjør alt de kan for å ødelegge for andre.

Egentlig så er det synd på dem. Som Ricky Gervais engang twitret: I know the real reason these people are upset, is that no one cares what they think. Det ligger mye mindreverdighetsfølelse bak raseriet disse velter ut på internett. Og det finnes flere studier (blant annet gjengitt på Psychology Today) som viser at grunnen til at noen oppfører seg slik på nett er for å erstatte manglende sosial kontakt i virkeligheten. Når jobben ikke er det store, og kassadama på nærbutikken er din eneste menneskelige kontakt om dagen, er det desto viktigere å få oppmerksomhet fra folk på internett. Selv om det er av den negative sorten.

Denne runden med bombardement på Gaza har selvsagt brakt dem fram igjen. Med lykt og lupe saumfarer de internett og leter etter noe å «ta» palestinerne på. Eller helt vanlige folk, for ikke å mene noe annet enn at Israels «forsvarskrig» overfor palestinerne er for drøy. For enkelte virker det visst klin umulig å fatte at det å fordømme Israels folkerettsbrudd, ikke er synonymt med å heie på Hamas. Selv den norske legen ved Shifa-sykehuset får gjennomgå av Israel-vennene. Man må tenke; hvem trenger fiender når man har venner som dette. Som om Israel ikke har nok pr-trøbbel i utgangspunktet, enn at de må bli assosiert med denne fargerike gjengen.

Og som Egon Holstad kommenterte, når de angriper den norske legen med spørsmål om hva han har gjort for barna i Syria, Libya eller Israel, så er det så latterlig enkelt å spørre tilbake; hva har dere bidratt med? Hvem har dere hjulpet? Men de vil ikke høre. De vil bare kritisere. Det er som å kritisere Frelsesarmeen eller Bymisjonen for at de ikke også har samlet inn penger til Amnesty og Røde Kors.

Dessuten unnslipper det dem hver eneste gang at Israel har gjort det samme før uten å lykkes. Men medfølelsen deres overfor sivile i Israel er ikke overførbar til sivile på Gaza. Selv om de har gjennomgått mye mer. Én god ting med Israel-konflikten er i hvert fall at den røyker ut alle de blant oss som ikke klarer å skjule at de godter seg over de personlige tragediene på Gaza.

Hva er løsningen?

Løsningen på konflikten mellom Israel og Palestina er så klart en tostatsløsning. En løsning der blokaden og okkupasjonen heves, hvor det ikke kommer flere bosettinger, hvor Hamas slutter å sende raketter mot Israel og respekterer Israels eksistens, og hvor palestinerne får leve i fred. Dette betyr at man må tilbake til grensene fra 1967. Men slik som polariseringen er mellom partene i dag, er det nok lenge til at noe vil skje.

Om dette viser seg vanskelig, og det har det jo, hvis ikke ville ikke konflikten vart så lenge, må amerikanerne komme sterkere på banen og begynne å utøve tydeligere press på israelerne. Det må i det hele tatt mindre prat og med handling til, om det noen gang skal bli fred mellom Israel og palestinerne.

Men enn så lenge etterfyller amerikanernes israelernes våpenlagre, og stemmer i mot Israel-kritiske resolusjoner i FNs Sikkerhetsråd. Slik som da man forsøkte å ta inn et avsnitt om at det måtte komme på plass en granskning slik at de som bombet FN-skolene på Gaza kunne stilles til ansvar ble foreslått. Amerikanerne er langt på vei medskyldige i det som skjer mot palestinerne.

Kronprinsparets skolevalg.

Kronprinsparet har selvsagt lov til å bestemme hvilken skole barna deres skal gå på. Men da må de også ta konsekvensene det medfører, nemlig at de distanserer seg fra folket.

Når de som skal være et samlende symbol for nasjonen vår velger å melde barna sine ut av den viktigeste fellesskapsarenaen vi har, er det vel verd en diskusjon. Det er klart at kronprinsparet har lov til å ta barna sine ut av den offentlige skolen, dersom de føler at det er det beste for sine barn. Men da må de også ta konsekvensene det medfører. Når kronprinsparet tar barna sine ut av den brede, norske offentlige skolen, distanserer de seg samtidig fra det norske folk.

Skader prinsessen.

Prinsessen har godt av å gå på en skole sammen med barn fra alle samfunnslag. Hvis hun blir nødt til å tilbringe resten av skoleårene sine på en skole hvor hun kun kommer borti mennesker fra en knøttliten elite, nemlig de som har råd til å sende barna sine på svindyre eliteskoler, sier det seg selv at grunnlaget hennes blir for snevert, og at det vil kunne ha konsekvenser for hvordan hun forstår samfunnet senere i livet.

Dette er særlig problematisk for henne, siden hun skal vokse opp og bli et nasjonalt samlende symbol. Hvordan kan vi forvente at et barn som aldri har hatt noe med den vanlige mannen i gata skal kunne leve opp til denne rollen, hvis hun aldri har hatt noe med han å gjøre? Kronprinsparets vil nok datteren sin vel. Men hun overlever ikke som kongelig hos det norske folk kun ved å klippe snorer og vinke fra slottsbalkongen.

Hvilken skole du går på som barn er selvsagt med på å forme deg som voksen. Hvis du går på en skole hvor du kommer borti folk fra alle samfunnslag, hvor fattige møter rike, troende møter folk som ikke tror, er dette noe du vil kunne ta med deg og dra nytte av resten av livet.

Skader monarkiet.

Oppslutningen om monarkiet er ikke selvsagt. Det krever tillit. Tillit til de kongelige er en av oss. Og gjenkjennelsesfaktor. At det er mulig for folk flest å kunne kjenne seg igjen i de kongeliges liv. Selv om det er en liten selvmotsigelse. De er kongelige, tross alt. De kongelige har selvsagt lov til å ta barna sine ut av den brede, norske fellesskolen og plassere dem i en svindyr eliteskole. Men da må de også ta konsekvensene det medfører, nemlig at de distanserer seg fra det norske folk.

Skader fellesskolen.

Jeg tror at de kronprinsparets valg om å ta barna sine ut av den brede, norske skolen skader fellesskolen. Det har liksom alltid vært et kvalitetsstempel at de kongelige har latt sine barn gå i den samme skolen som befolkningen for øvrig. De er som et fyrtårn for mange. Når de kongelige handler, følger mange etter. De kongelige er på mange måter pussig nok trendsettere i sitt eget element. Og når de trekker barna sine ut, er det grunn til å tro at flere dessverre vil følge etter.

En dårlig begrunnelse.

Begrunnelsen de kongelige har brukt for hvorfor de har valgt å sende barna sine i private skoler, er en dårlig en. Engelskferdigheter er en dårlig begrunnelse. Hvis engelskferdigheter er grunnen til at kronprinsparet har valgt å sende prinsessen til Oslo International School, fordi hun der skal lære seg å «snakke og tenke» engelsk, burde hun i stedet sendes til en skole der undervisningen går på fransk eller tysk. Det ville vært en langt mer praktisk tilnærming til prinsessens framtid.

Noen annen begrunnelse er ikke blitt gitt for hvorfor kronprinsparet har valgt å ta sin unge datter ut av den brede, norske offentlige skolen, og sende henne til en privatskole. Dagens generasjon unge snakker dessuten mye bedre engelsk enn Stoltenberg-generasjonen. Så det er vanskelig å se at det skal være noe hold i akkurat den begrunnelsen.

Ikke at jeg tror at de lyver. Det er nok ingen vikarierende argumenter og alternative motiver her. Ikke som jeg mistenker dem for i hvert fall. Med mindre jeg undervurderer dem. Jeg har enn så lenge såpass høye tanker om kronprinsparet at jeg tror de er ærlige med oss når de sier at det er på grunn av at de ønsker å lære prinsessen å «snakke og tenke» engelsk. Jeg mener bare at de har et for lemfeldig forhold til viktigheten av at også deres barn går i den offentlige skolen, og at de overvurderer gevinsten av at prinsessen deres går på en eliteskole.

En norsk myte? Det norske monarkiets framtid.

Hvis det er slik at folkeligheten til de norske kongelige er en myte, slik mange har hevdet i denne debatten, er det på sin plass å spørre om det er riktig å holde oss med kongehuset. Jeg er ingen republikaner. Er veldig stor fan av det norske kongehuset, og jeg har stor tro på at de gjør et veldig godt arbeid for oss. De er et fantastisk symbol utad, og de samler oss som nasjon. Men hvis det er folkeligheten deres vi liker, og den er en myte, er det likevel på sin plass å spørre hvilken framtid kongehuset har i Norge.

Litt etter litt chipper kronprinsparet løs på fundamentet som bærer dem. Det er bare et spørsmål om tid før folket vender dem ryggen, dersom de fortsetter ned den samme veien som nå.

Bloggkollektivet FraüLei sensurerer.

Siden bloggkollektivet Fraülei ikke ønsker å publisere kommentaren jeg la igjen under «Pornokultur – hva gjør det med oss?» publiserer jeg i stedet kommentaren min her.

Den 3. juni publiserte bloggkollektivet FraüLei et innlegg kalt «Pornokultur – hva gjør det med oss?» på bloggen sin. I ettertid har dette innlegget blitt lagt ut på VG Nett sin forside, som har skapt en del oppmerksomhet, og hvor mange har deltatt i diskusjonen. Siden bloggkollektivet Fraülei ikke ønsker å publisere kommentaren jeg la igjen under innlegget deres publiserer jeg i stedet kommentaren min her.

Fraülei - pornokultur

Hvem er FraüLei?

FraüLei er et bloggkollektiv drevet av Margrethe Øien Guldvog, Guro Torget og Mari Groven Holmboe. Deres ønske er å bidra med hver deres innfallsvinkel på hva feminisme er, og reflektere over spørsmål de selv synes er problematiske i dagens likestillingsdebatt, med det for øyet å bevisstgjøre seg selv og andre. Ifølge dem selv jobber de alle tre ut fra følende grunndefinisjon: «Feminisme er opprøret mot ideen om at kvinnen og det kvinnelige skulle være underlegen mannen og det mannlige.»

Et paradoks.

Når det er de tre jentene som står bak bloggkollektivet FraüLei selv som inviterer til debatt, er det et paradoks at holder tilbake innsendte tekster. Formodentlig av ingen annen grunn enn at de er uenig i innholdet. Om det er noen som burde se verdien av, og ikke minst behovet for, en fri og åpen debatt, så må det være den nye generasjonen samfunnsbevisste ungdommer. En fri og åpen debatt må også kunne finne sted ute på ytterste venstre.

Ja, innlegget var litt krast. Men noen spissformuleringer har aldri skadet noen. Og det er viktig at budskapet hos FraüLei blir nyansert. Særlig når de bruker lite troverdige kilder som Gail Dines. Og særlig når det er langt fra sikkert at pornografi faktisk er så skadelig som bloggkollektivet skal ha det til. Man kan problematisere porno – som alt annet – herfra til evigheten. Men det er ikke dermed sagt at det er smart Hvis porno er skadelig, er det mye som tyder på at det ikke mer skadelig noe annet vi eksponeres for i hverdagen.

Fører pornografi til mindre hjerne?

Selv om det er mye som tyder på at det er en sammenheng mellom hjernestørrelse og konsum av pornografisk materiale, er det også mye som tyder på at jentene som står bak bloggkollektivet FraüLei og deres meningsfeller har vært for raske til å konkludere om dens skadevirkninger.

En studie i det prestisjetunge og fagfellevurderte medisinske tidsskriftet JAMA Psychiatry viste at det var en sammenheng mellom hjernestørrelse og konsum av pornografisk materiale. Men de som av den grunn fremmer påstander om at pornografi fører til hjernekrymping er nok forhastet i sine konklusjoner. Ja, det er en sammenheng mellom mye konsum av pornografi og den delen av hjernen som har med belønning å gjøre. Men om dette hjerneområdet blir mindre av at man ser pornografi, eller om det er så enkelt som at mennesker med mindre volum i dette området i utgangspunktet oppsøker pornografi oftere, derimot, vet vi ingenting om.

Det er også uklart om folk med mindre striatum (som da er navnet på dette hjerneområdet) har større tilbøyelighet for å overdrive når de blir spurt om hvor mye pornografi de konsumerer.

Tar unge skade av porno?

Hvorvidt unge tar skade av porno, er sannelig ikke godt for meg å vite. Men mye kan tyde på at de ikke gjør det. VG stilte nylig samme spørsmål, og ingen av de norske fagfolkene som VG hadde snakket med ville si at porno var skadelig for barn.

Elisabeth Staksrud var en av de som ble intervjuet. Hun er førsteamanuensis ved universitet i Oslo, og har forsket på barns bruk av pornografi. Og hun sier hun at de fleste barn opplever pornografi som helt uproblematisk, og at nyhetsrelatert informasjon som terror, katastrofer og krigshandlinger på internett representerer et langt større problem. Barn tar altså større skade av VG, Aftenposten og Dagsavisen, tre helt alminnelige norske nettaviser, enn nettsider som leverer pornografisk materiale.

Og en rekke andre fagpersoner er enig. Barn tar ikke skade av pornografi. Om pornokulturen skader samfunnet vårt, skader det i hvert fall ikke barna våre. I en undersøkelse utført av Medietilsynet sier seks av ti i denne unge mellom 13 og 16 år at de har vært inne og sett på pornografiske nettsider. 34 prosent sier at de jevnlig benytter dem. Om lag 2000 unge deltok.

Også spesialist i klinisk sexologi og voksenpsykologi, Anders Lindskog, selv om han understreker at det er viktig at foreldre prater med barna om sex fra de er fire, fem år gamle, det er gjerne da de spør om sex, likevel, vil nødig nekte barn i å oppsøke pornografisk innhold på internett, og sier at moteblader og Disney-filmer er mer skadelig for barn enn pornografi, fordi disse sender et urealistisk bilde av kropp og utseende.

I porno-filmer finnes det alle typer damer og menn. Man kan være tykk, ha stor nese, og det spiller ingen rolle hvilken hudfarge man har. Mens i Disney-filmene skal jentene være tynne, pene og hvite, det samme gjelder moteblader. Det er slike ting, og ikke pornoen, som får barn og unge til å få et urealistisk bilde av kropp og utseende, sier han.

Så da kan det i det hele tatt se ut som at pornografi ikke er særlig skadelig i det hele tatt. Hverken for barn eller for voksne. Nå problematiserer riktignok jentene som står bak bloggkollektivet FraüLei mer enn bare barns utvikling, men innvirkningen pornografien har på samfunnet i sin helhet. Men dem om det. Leser man litt rundt på bloggen deres ser man at de også problematiserer kvinnesynet som kommer fram i en del sangtekster. De har kanskje et poeng. Men blir folk egentlig noe mer kvinnehatere av å høre på disse sangtekstene, enn de blir bankranere og voldsmenn av å se actionfilmer? Det tror jeg ikke.

Så, hvorfor har vi likevel problemer med barn, unge og sex? Jeg tror at vi har problemer med det fordi det tvinger oss til å erkjenne at også barn har en seksualitet. Vi er seksuelle vesener. Og selv om barn skal skånes for noe og trenger veiledning, er det viktig at vi ikke projiserer våre kjepphester over på dem. De er uskyldige i dette, og gjør det som er naturlig for dem. Liker de ikke hva de ser, legger de det fra seg.

Sannheten er at unge flest ikke bryr seg og er likegyldige til pornografi.

Kvinners frihet.

De tre jentene som står bak bloggkollektivet FraüLei har nok en annen sosiokulturell tilhørighet enn de jentene som velger å gå inn i pornoindustrien. Så det kan være vanskelig for dem å sette seg inn i hvordan andre tenker. Men det betyr ikke at de jentene som likevel velger å gå inn i pornoindustrien gjør noe galt. Eller at de er ofre for det beryktede «mannssamfunnet». Kvinner må få lov til å velge annerledes, uten å bli møtt med stakkarsliggjøring fra feminister som mener at de ikke vet sitt eget beste. Og menn (og kvinner) må få konsumere pornografi, uten å hele tiden måtte forsvare seg mot angrep fra de samme feministene.

Blogginnlegget denne kommentaren refererer til kan leses her: Pornokultur – hva gjør det med oss?

Tolken Faizullah Muradi

Faizullah Muradi er heldig som har såpass mange, og til dels sterke, støttespillere bak seg. I motsetning til andre som søker om å få bli i Norge er han i en privilegert posisjon.

Saken med Faizullah Muradi er vanskelig, og det er ikke opplagt hva som er riktig. Spørsmålet er om mennesker som har utført arbeid for norske troppebidrag i NATO-operasjoner skal ha egne rettigheter som andre mennesker på flukt ikke har. Det er ingen som sier at Muradi ikke kan få et ordentlig godt liv også i Italia. Så lenge han har det godt, og kan skape seg et nytt liv, burde alle som har engasjert seg for at hans velvære prise seg lykkelige over utfallet.

Faizullah Muradi ser ut som verdens mest sympatiske, unge mann. Og det er helt sikkert all mulig grunn til å ønske han et godt liv. Han ser ut som en ordentlig fin fyr. Og med hans innsats for de norske troppebidragene i Afghanistan, er det all mulig grunn for det norske folk å være han takknemlig for den jobben. Hans bidrag har vært med å gjøre det mulig for Norge å møte sine internasjonale forpliktelser, og gjøre det slik at norske soldater har kunnet gjøre jobben sin.

Selv sier han at det eneste han ønsker nå, er at enten Norge eller Italia skal gi han opphold.

Hans tilfelle er annerledes.

Det er lett å synes synd på Faizullah Muradi. Han er en hyggelig og sympatisk ung mann det er lett å få sans for. Men Erna Solberg har et poeng hvis Muradis innsats for Norge fant sted før ordningen om å gi afghanere som setter sitt liv i fare i Afghanistan for å hjelpe i Norge trådte i kraft. Muradi søkte ikke engang om asyl i Norge fra Afghanistan, slik ordningen tilsier, men fra Italia, etter å ha vært der i to år etter at han kom fra Afghanistan.

Faizullah Muradi kommer altså til kort på ikke mindre enn to punkter med tanke på ordningen som ble innført i 2012 for å gi afghanere som har satt sitt liv i fare i hjemlandet for å ha hjulpet Norge mulighet til å søke asyl; ikke arbeidet han for norske styrker i perioden ordningen gjelder, og ikke søkte han om asyl i til Norge fra Afghanistan slik ordningen krever.

Flyktningkonvensjonen sier dessuten at personer som har behov for beskyttelse plikter å søke om asyl i det første landet de kommer til. I Muradi sitt tilfelle, som i november 2011 kom til havnebyen Otranto som illegal innvandrer med hjelp av menneskesmuglere, er det Italia.

Uprofesjonelt av politimannen.

Mange vil nok mene at det var veldig uprofesjonelt av politimannen som pågrep Muradi å gi uttrykk for sine personlige meninger i embetet. Det er lett å være enig i det politimannen hadde å si, men de som jobber i politiet skal helst ikke la sine personlige meninger komme til uttrykk. I uniform representerer de statsmakten – og til syvende og sist fellesskapet – og selv om det denne gang ikke hadde noen betydning, skal helst ikke politiet gjøre noe som undergraver embetet.

Men så gikk også Politiets Fellesforbund ut og sa at det var en glipp. Informasjonsrådgiver i Politiets Fellesforbund, Gry Jorunn Holen, sier til NRK at politifolk ikke skal ytre seg personlig i saker.

Reaksjonene på sosiale medier.

Vi har sett det før. Reaksjonene er alltid sterke i enkeltsaker i asylpolitikk. Og dramaturgien som det blir lagt opp til i mediene gjør alt bare enda verre. Selv om mange nok syntes at det var galt av politimannen å uttrykke seg personlig i pågripelsen av Muradi, var det flere på sosiale medier som syntes at det var bra at han uttrykte seg.

«Bra. Politimann med anstendighet», skriver Oddveig Storstad fra Trondheim på Twitter. Som om politimannen hadde opptrådt mindre anstendig om han «bare» hadde gjort jobben sin. Anne Holt skriver politimannen var «tøff» og viste «integritet».

Faizullah Muradi er ikke den eneste som har skapt reaksjoner. Det har vært flere ung asylsøkere som har engasjert det norske folk. Maria Amelie Satte Norge på hodet da hennes sak var i media.

Ser vi et «Pretty Person»-syndrom? Det er mulig at jeg er kynisk; men stemmer det likevel ikke? Viser vi som samfunn slitne, middelaldrende mennesker samme omsorg? Vekker de det samme engasjementet i oss? Svaret er et rugende «nei». Det har både før og etter blitt sendt ut masse mennesker ingen bryr seg om. Barn og unge, attraktive mennesker i av tjueårene, derimot, vekker alltid masse engasjement.

Billige poeng for opposisjonen.

Det er billige poeng for opposisjonen å tjene på kaste seg inn i kampen for Faizullah Muradi. De sier at han kjempet for Norge. Og det er selvsagt rett. Men ikke innenfor perioden som ordningen for afghanere som har satt sitt liv i fare i hjemlandet for å hjelpe Norge gjelder. Er det sannsynlig at opposisjonslederne på Stortinget ville inntatt samme standpunkt hvis de selv satt i regjering? Erfaringsmessig er det ingenting som tilsier det.

Opposisjonens oppgave å kritisere regjeringen. Men det er veldig lett å stå indignert på utsiden og hamre over ting man mener at ikke er bra nok. Noe helt annet er det å måtte ta ansvar. Er det riktig av statsministeren å blande seg inn i enkeltsaker? Hva skjer neste gang en tilsvarende sak er oppe? Skal Erna Solberg detaljstyre den også? Det er kanskje levelig, men det er ingen tvil om at det vil være strevsomt i lengden. Statsministeren skal konsentrere seg om systemer og større linjer, ikke blandet seg opp i enkeltsaker man allerede har regler for hvordan man skal håndtere.

Sterke støttespillere.

Faizullah Muradi er heldig som har såpass mange, og til dels sterke, støttespillere. I motsetning til veldig mange andre som søker om å få bli i Norge er han i en veldig privilegert posisjon. Alles øyne er på han. Alt han foretar seg havner i mediene. Og bak han står tusenvis av velgjørere. Som norske Afghanistan-veteraner som sier at Norge bare kunne pakket sammen og reist hjem om ikke det hadde vært for Muradis innsats i Afghanistan.