Kvinnekamp og familiepolitikk.

Norske kvinner er kapable og ressurssterke, og trenger hverken menn, selverklærte velgjørere eller det offentlige til å fortelle dem hvordan de skal leve livene sine.

Da prest, feminist og tobarnsmor, Gunhild Maria Hugdal Marchen, fikk «Feminismen fjerner seg fra grasrota» publisert på NRK Ytring den 26. februar, om blant annet hvordan ansvaret for å oppdra kvinner som ikke innordner seg er overdratt fra fortidens mørkemenn til moraliserende feminister, og hvor hun spurte når det skal bli stuerent å være hjemme med barn, lå det i kortene at i det Norge Berit Ås var med på å skape, ville det komme reaksjoner. I dette innlegget skal jeg forsøke å svare på noe av kritikken som er kommet.

Familien vet best.

Det er den enkelte familie, den enkelte mor og far, som selv vet best hvordan de skal – og til og med bør – legge opp hverdagen sin, ikke det offentlige. Det offentliges rolle er ikke å blande seg inn i dette, men å legge til rette for at man kan leve ut livene sine slik man selv finner det for godt. Dersom mor og far finner ut at det beste for deres familie er at én av dem er hjemme med barnet en liten periode, er det livsutfoldelse i praksis, noe som burde hylles, ikke motarbeides.

Aamodt: Kontantstøtte til bortskjemte småbarnsforeldre.

Er det rimelig at det offentlige skal betale småbarnsmødre ut av tidsklemma, spurte Jorunn Stokke Aamodt i sitt svar til Marchen på NRK Ytring den 3. mars, og det er jo for så vidt helt greit. Hun kan få et helt greit svar, også: I og med at det er rimeligere for det offentlige å betale ut kontantstøtter, slik at norske familier har muligheten til å velge om de ønsker å være hjemme med barna, eller ha dem i barnehagen, enn at barna skal gå i barnehage, så, ja, vil jeg si at det er rimelig at det offentlige betaler småbarnsforeldre for å tilbringe tid sammen med barna sine.

Småbarnsforeldre trenger i hvert fall ikke det offentlige til å fortelle dem hvordan de skal legge opp livene sine. Mor og far vet best hva som er best for familien. Og det er det offentliges oppgave å legge til rette for at det norske folk kan leve livene sine slik de vil.

Videre skriver Aamodt i sitt svar til Marchen at «vi bærer med oss en kulturarv fra femtitallets husmødre, som bidrar til at kvinner i langt større grad enn menn tar hovedbyrden for familielivet. Det er mor som sitter på jobb og bekymrer seg for hvordan barna har det i barnehagen. Det er mor som planlegger, organiserer og administrerer. Det er mor som lurer på hva de andre mener om henne som forelder.».

Hvor Aamodt har det fra at menn ikke sitter på jobb og bekymrer seg for hvordan barna har det i barnehagen, og planlegger, organiserer og administrerer, eller lurer på hva andre tenker om dem som forelder, er ikke godt å si. Det er mulig Aamodt har sovet i timen. Men også norske fedre har forandret seg siden det glade femtitall. Fedre bryr seg faktisk om barna sine. Og luta lei antydningen om at de er annenrangs foreldre, de har jo ikke den samme evnen til å vise omsorg, må vite, hvor de bare tenker på å dra ut med «gutta» for å ta en øl, er det mange fedre i dag som aktivt prioriterer familie.

Det er nesten slik at man kan mistenke Aamodt for å holde norske mødre og fedre som ønsker å prioritere barn over jobb i forakt, hvor hun syrlig skriver at «selvsagt er vi ikke fornøyde, vi vil ha mer» og fortsetter: «Det er ikke nok med ett års betalt permisjon, barnehage til alle, ammefri og rett til å være hjemme med syke barn. Vi vil også ha betalt for å ikke jobbe i småbarnsfasen.». Ikke bare ønsker norske foreldre barnehage til alle, de ønsker valget mellom å bruke den, óg!

«Ingenting tyder på at vi kommer til å bli fornøyde selv om vi får ønsket oppfylt», tordner Aamodt videre, og fortsetter: «Sannsynligvis vil vi ganske raskt finne noe annet å legge til på ønskelista; kreve nok et gode som for resten av verden fremstår som en nærmest absurd luksus.». Jeg tenker at sannsynligheten for at norske småbarnsforeldre vet hva de trenger er ganske stor, og at den eneste naturlige følgen av det er at de blir fornøyde når de får det oppfylt. At resten av verden ikke har like gode ordninger som oss her oppe i Norge, og dermed kan synes at det fortoner seg absurd, betyr ingenting, og fungerer i hvert fall ikke som noe argument for ikke å fortsette det gode arbeidet. Det tok tid å overbevise folk om at jorden var rundt, også.

Aamodt skriver at prøveprosjektet i Spydeberg kommune, hvor kommunen doblet kontantstøtten, ikke er noe annet enn en dårlig quick fix-løsning på et langt større problem, nemlig at vi har innrettet samfunnet slik at begge foreldre må jobbe utenfor hjemmet, og at løsningen er lavere forbruk, mindre produksjon, færre turer på kjøpesenteret, færre utenlandsferier, færre duppedingser vi bare må ha og færre kvadratmeter nyoppusset bolig. Organisasjonen «Framtiden i Våre Hender» ville vært stolte.

Aamodt er i det minste inne på noe når hun sier at i Norge 2013 er småbarnsmødre fritt vilt uansett hvilken stillingsbrøk de velger. Velger de å gå ned når de får barn, eller gå over til å være hjemmeværende, slaktes de av rabiate, norske feminister. Fortsetter de i fullt arbeid, blir de uglesett blant de som bruker dagene sine til å vandre rundt i ammetåke og blogge om cupcakes.

I et forsøk på å gi leseren noe å tenke på til slutt, avrunder Aamodt innlegget sitt med retorisk å spørre om leseren anser seg som rik, og gjør et poeng ut av at sammenlignet med en vanlig kvinne på femtitallet, så bader leseren i luksus, og for det store flertallet i verden, så lever man et liv utenfor deres fatteevne. Men det samme kan sies om de som lever stønadslivet i en trygdeblokk på Grønland i Oslo, også, uten at det er noen god grunn til å ikke ønske mer.

Sandvik og Wik: «En skamløs feminisme for familien».

Én dag senere, den 4. mars, kom Ragnhild Laukholm Sandvik og Ingrid Wik sammen og slo et slag for arbeidsmoralen: «Skal vi opprettholde velferdsgoder for familien, slik som en raus fødselspermisjon, må de finansieres ved arbeid».

Sandvik og Wiks påstand om at det ikke er penger tapt, hvis man ikke er på arbeid og tjener dem, på samme måte som at det ikke er penger som er tapt, hver gang man ikke jobber overtid, møter seg selv i døren to avsnitt senere, hvor de skriver at deltid er et økonomisk tap som bør fordeles mellom kjønnene. Leseren forstår nok hva de mener. Men det slår bunnen ut av hvorfor de er lei argumentet om at familien ikke har mulighet til at den som tjener mest jobber redusert.

Så kostbart som det er å få barn, er det ikke underlig at det er mange som tenker slik. I dag er det flest menn som fortsetter å jobbe. Men etter hvert, og det er min spådom, i og med at det er flere jenter som gjør det godt på skolen, og tar høyere utdanning, i motsetning til hvordan det var før i tiden, da det var flest menn på høyskoler og universiteter, så kommer det til å endre seg over tid.

At Sandvik og Wik svarer «I Norge i 2013, hvor mer enn hver tredje kvinne jobber deltid» på Marchen sitt spørsmål om når det skal bli stuerent å være hjemmeværende er underlig, all den tid både Sandvik og Wik er fullstendig klar over at deltid blant kvinner sees på som et problem. Også frivillig deltid. Det var ikke lenge siden noen fra NHO var ute og sa at norske deltidskvinner jobber for lite, hvor de i stedet for å arbeide heltid prioriterte å gå på café, trening og shopping. En usaklig kritikk. Men også støttet opp av et innslag på Dagsrevyen, hvor en sykepleier snakket ut om hvor viktig hennes interesser utenfor arbeid var, for at hun skulle kunne gjøre en ordentlig jobb når hun først var på jobb. Hun ville ikke jobbe heltid, fordi interessene hennes utenfor arbeid ga henne så mye.

Videre skriver Sandvik og Wik at «problemet er ikke at det ikke er lov å være hjemme, men at dette godet er så skjevt fordelt mellom kjønnene. Og at det nok en gang er mødrenes dårlige samvittighet som trekkes fram som argument i debatten.». I klartekst: Problemet er ikke at du yter, satser på karriere og viser takknemmelighet for alle kvinnene som har gått foran og kjempet for din rett til plass i arbeidslivet, men at du frarøver mannen tid med barna.

Som mann, og som noen som er fullstendig klar over hvor stort misforhold det er mellom morsrollen og farsrollen, menn vinner jo ikke barnefordelingssaker med mindre det er vesentlige mangler med mors omsorgsevne, så høres jo mer tid sammen med barna utmerket ut. Men som noen som mener at det er familien som er nødt til å ta stilling til hvem det er som blir hjemme med barna den første perioden, og ikke det offentlige, hvis eneste oppgave er å legge til rette, ikke diktere, så høres det absurd ut.

Lite visste jeg – for øvrig – at det var et «problem» at foreldres dårlige samvittighet for å være borte fra barna var et moment i debatten.

Sandvik og Wik skriver videre at de ikke synes «morsrolle og barneomsorg er blitt tabu», og viser til at mor og hennes virke er blitt tema for glansede magasiner som «Mamma», at det er blitt en levevei for «flere dyktige bloggere de siste årene», må ærlig innrømme at jeg har ikke hørt om noen, men det kan hende at det er fordi jeg er mann, og at man i Sverige snakker om en «hemmefrutrend». Videre vises til Olaug Nilssens bok «Kjøkkenbenkrealisme – ærlige historier fra tidsklemma», hvor «langt fra alle intervjuede mødre jobber fulltid.».

Sånn rent bortsett fra at jeg nå angrer for at jeg ikke kjøpte Olaug Nilssens bok, da jeg for om lag fire uker siden sto med den i hånda hos en bokhandel, synes Sandvik og Wik å glemme at vel og bra er morsrollen og hennes virke høystatus i enkelte deler av samfunnet, Marchen selv er jo en representant derifra, men blant norske feminister, som Marchen omtaler, så er det å prioritere barn og familie fremdeles lavstatus. «Du har sveket dine medsøstres kamp for å gi deg flere muligheter i livet», virker underteksten alltid å være: «Du er utakknemlig!».

Kvalitetstid med familien er etter vår oppfatning trendy, skriver Sandvik og Wik, hvor den hylles i avisartikler og på sosiale medier, og har selvfølgelig rett. Men, igjen, det å være hjemme med barn, som var Marchens poeng, er fremdeles alt annet enn trendy.

Line Konstali: – Jeg vil stryke ordet «kvinnesak».

«Det er ikke kvinnekamp. Det har aldri vært kvinnekamp!», raste Line Konstali, i et innlegg på Aftenposten sine nettsider på mandag, 4. mars, riktig nok ikke som et direkte svar til Marchen, men som et innlegg i den samme pågående debatten, om det hun omtaler som et interessant fenomen når kvinner i dag går ut i mediene og ønsker mer tid med barn, og omtaler det som «en ny form for kvinnekamp.». Men hvorfor er det ikke kvinnekamp? Har ikke kvinnekamp alltid handlet om at kvinner (som oftest, mennene har kommet etterpå) har slåss for flere rettigheter, og frihet til å leve livene sine slik de selv ønsker? Hvordan kan disse kvinnene ta feil, bare fordi det ikke passer inn i virkelighetsforståelsen hos dem som tviholder på gammel liturgi?

Norske kvinner er kapable og ressurssterke, og trenger hverken menn, selverklærte velgjørere eller det offentlige til å fortelle dem hvordan de skal leve livene sine.

Konstali fortsetter med å skrive at problemet med debatten er at kvinnekamp og familiepolitikk på et eller annet tidspunkt ble blandet sammen, og at det er på tide med en fredelelig skilsmisse, før hun fortsetter å skrive om kvinnekamp i et internasjonalt perspektiv, om kvinner som dør i barsel i krig, om en feminisering av fattigdommen og om FNs kvinnekonferanse 1995. Kvinnesak er fortsatt vår tids aller viktigste kamp, slår hun fast.

Men betyr noe av dette at norske kvinner ikke også skal kunne snakke om, og kreve forandring i, familiepolitikk? Selvfølgelig ikke. Familiepolitikk er noe som (av åpenbare årsaker) mange har meninger om, og ingen burde være nødt til å tie bare fordi kvinners rettigheter og kår møter utfordringer på den andre siden av kloden. Kvinners rettigheter og kår møter utfordringer her hjemme, og det er ikke alltid mørkemenn som står på den andre siden av konfliktlinjen.

Konstali er inne på en interessant tanke når hun retorisk spør leseren om hvor barna blir av midt i kampens hete: «Spør vi dem hva de vil?», under hun. Jeg kunne ikke vært mer enig. Og, uten å ha alt for store tanker om min egen innsikt i småbarns sinn, tror jeg at jeg vet svaret: Småbarn ønsker å være i kontakt med foreldrene sine. De ønsker nærhet, omsorg og trygghet. Og når voksne foreldre, ansvarlige norske borgere, menn og kvinner, ønsker mer tid til å være med barna sine, er det ikke kontantstøtteordningen i Spydeberg som er problemet. Det er svaret. Ikke fordi det er om å gjøre at flest mulig småbarnsforeldre benytter seg av den, men fordi det gir småbarnsfamiliene mulighet til å velge, og legge opp hverdagen sin – livet sitt i småbarnsperioden – slik de selv ønsker.

For meg er det opplagt at kvinnekamp må handle om å gi kvinner mest mulig frihet. Hva denne friheten brukes til, om den brukes til å satse på karriere og gå i 8. mars tog, eller til å prioritere familie (og for så vidt – gå i 8. mars-tog) er helt og holdent opp til hver enkelt. Kvinnekampens hovedsenens må likevel handle om å gi kvinner mest mulig individuell frihet til å gjøre hva de vil. Og hverken fortidens reaksjonære mørkemannskrefter, eller samtidens snusfornuftige moralfeminister, har lov til å stå i veien.

Marchen: Respektløst om alminnelige kvinners liv.

Gunhild Maria Hugdal Marchen svarer Sandvik og Wik i et innlegg som er publisert på NRK Ytring den 6. mars, under tittelen «Respektløst om alminnelige kvinners liv», hvor hun har en rekke gode poenger. Der skriver hun at det er hennes inntrykk at morsrollen har et begrenset handlingsrom innenfor det norske, feministiske kvinneidealet, og at – utover fødselspermisjon og sykedager – så synes det lite legitimt å prioritere morsrollen, slik den framstilles av visse politikere og feminister.

Marchen stiller også spørsmålstegn ved definisjonene i Sandvik og Wiks kronikk, som hun mener bør diskuteres. Alle er enige om at man må bidra til samfunnet, men hvorfor regnes ikke omsorgsarbeid i hjemmet som et viktig bidrag til samfunnet, spør hun, og fortsetter med at hun er for valgfrihet på områder som omsorgsform for barn og stillingsprosent i småbarnsfasen. Det er et tilbakeslag for likestillingen å omtale kvinner som om vi trenger en statlig styring for å ta gode valg, slår Marchen fast, som fortsetter med å si at det er den enkelte kvinnes rett å definere selv hva som er i hennes interesse. At det legges til rette for dette i form av for eksempel kontantstøtte, er ikke et tilbakeslag for likestillingen, men et framskritt.

Thorkildsens framstøt har skapt voldsomme reaksjoner.

Inga Marte Thorkildsen – likestillingsministeren – etterlyste i gårsdagens Aftenposten at man er ærlige om hva kvinner forsaker hvis de velger å gå hjemme istedenfor å jobbe. Hun advarte kvinner mot deltidsarbeid. Men sosiolog Linn Stalsberg, som nå kommer med en ny bok om kvinneliv anno 2013, i anledning hundreårsjubileet for kvinners stemmerett, mener kvinner velger deltid av flere grunner.

Omsorgsansvar, for eksempel i forhold til egne barn eller eldre i familien, kan ligge bak ønsket om å jobbe deltid, uttaler Stalsberg, og legger til at det å få turnusarbeid, skiftarbeid, eller pendling til å gå i hop med barnehage og skole er en reell utfordring for mange, og at hvem som jobber deltid i stor grad er et klassespørsmål. Stalsberg mener man må spørre seg om noen av disse jobbene rett og slett er for krevende å stå i på heltid uten å bli utslitt og syk.

Stalsberg sier at det norske kvinneidealet er å klare omsorgsansvar og husarbeid, samtidig som at man har et lønnet fulltidsarbeid. Vi skyter av at denne hverdagen er likestillingens triumf og et gode for menn, kvinner og barn, sier hun, men spør samtidig: Er den virkelig det? Var det virkelig en slik hektisk hverdag feministene på 70-tallet mente ville frigjøre kvinnene? Er det bare som karriereklatrende småbarnsmor dagens feminister mener vi kan leve vårt liv likestilt? Har vi virkelig et arbeidsliv som gjør det mulig å være et omsorgsmenneske?

En må prioritere. Jo mer tid man bruker på familie, jo mindre tid har man å bruke på arbeid, og motsatt. Heller ikke menn har hatt denne muligheten. Bildet mange har av vellykkede menn, med lettrørte koner stående ved deres side, som f.eks. under amerikanske valgkamper, viser menn som har prioritert karriere, ikke familie. Alle disse konene vil si at deres mann er en hengiven ektemann og far, som elsker familien sin, men også som regel noe i retning av: «he wasn’t there much, when the kids were growing up, because he worked all the time».

Kvinner, akkurat som menn, har ingen mulighet til å komme til toppen av karrieren, uten at det går på bekostning av tid med familie.

Inga Marte Thorkildsen ser heller ikke ut til å møte særlig støtte hos Alexandra Plahte, som er ekspert på pensjon, og som sier til Aftenposten at en forelder som velger å være hjemme i 1 år med et barn under 6 år, bare mister 71 kroner i måneden i pensjon. 71 kroner er altså det en forelder går glipp av i pensjon, hvis personen velger å være hjemme med et barn under seks år i tolv måneder. Det ser altså ikke ut til å være noe nedslående økonomisk tap å snakke om.

Heller ikke Knut Arild Hareide virket ikke særlig begeistret da han uttalte at han gjerne ville gi en offentlig beklagelse til landets deltidsarbeidende kvinner, på vegne av landets politikere. Inga Marte Thorkildsen står for en stigmatisering og en verdiformidling som barneminister som er helt utrolig, mente han, før han la til at det er ikke alt som har verdi som kan måles i kroner og øre. Og Høyres Linda Hofstad Helleland uttalte at Thorkildsen er kvinners «fremste fiende». Det er skremmende og dramatisk at likestillingsministeren ikke synes at det er like verdifullt å passe barn som å jobbe, la hun til.

Det kan være fristende å avfeie Hareide og Helleland sine reaksjoner som partipolitisk spill, men også privatpersoner reagerer. Lill May Vestly, som titulerer seg som «mor, fritenker og skribent», skriver i Aftenposten at «Fordi jeg prioriterer familien og morsrollen foran lønnsinntekt, titler, karriere og pensjonspoeng, så mener likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen at jeg er verdiløs og har valgt helt feil, målt på variabler bare et snevert menneskesyn dyrker», som mener at Thorkildsen er «landets fremste general mot morsrollen».

Penger har til syvende og sist ingen verdi, satt oppimot de nære relasjoner, familie og venner, menneskene man er glad i. Dersom man ikke prioriterer familien, men kun penger og karriere, vil man finne seg igjen blant verdens fattigste.