Kvinnekamp og familiepolitikk.

Norske kvinner er kapable og ressurssterke, og trenger hverken menn, selverklærte velgjørere eller det offentlige til å fortelle dem hvordan de skal leve livene sine.

Da prest, feminist og tobarnsmor, Gunhild Maria Hugdal Marchen, fikk «Feminismen fjerner seg fra grasrota» publisert på NRK Ytring den 26. februar, om blant annet hvordan ansvaret for å oppdra kvinner som ikke innordner seg er overdratt fra fortidens mørkemenn til moraliserende feminister, og hvor hun spurte når det skal bli stuerent å være hjemme med barn, lå det i kortene at i det Norge Berit Ås var med på å skape, ville det komme reaksjoner. I dette innlegget skal jeg forsøke å svare på noe av kritikken som er kommet.

Familien vet best.

Det er den enkelte familie, den enkelte mor og far, som selv vet best hvordan de skal – og til og med bør – legge opp hverdagen sin, ikke det offentlige. Det offentliges rolle er ikke å blande seg inn i dette, men å legge til rette for at man kan leve ut livene sine slik man selv finner det for godt. Dersom mor og far finner ut at det beste for deres familie er at én av dem er hjemme med barnet en liten periode, er det livsutfoldelse i praksis, noe som burde hylles, ikke motarbeides.

Aamodt: Kontantstøtte til bortskjemte småbarnsforeldre.

Er det rimelig at det offentlige skal betale småbarnsmødre ut av tidsklemma, spurte Jorunn Stokke Aamodt i sitt svar til Marchen på NRK Ytring den 3. mars, og det er jo for så vidt helt greit. Hun kan få et helt greit svar, også: I og med at det er rimeligere for det offentlige å betale ut kontantstøtter, slik at norske familier har muligheten til å velge om de ønsker å være hjemme med barna, eller ha dem i barnehagen, enn at barna skal gå i barnehage, så, ja, vil jeg si at det er rimelig at det offentlige betaler småbarnsforeldre for å tilbringe tid sammen med barna sine.

Småbarnsforeldre trenger i hvert fall ikke det offentlige til å fortelle dem hvordan de skal legge opp livene sine. Mor og far vet best hva som er best for familien. Og det er det offentliges oppgave å legge til rette for at det norske folk kan leve livene sine slik de vil.

Videre skriver Aamodt i sitt svar til Marchen at «vi bærer med oss en kulturarv fra femtitallets husmødre, som bidrar til at kvinner i langt større grad enn menn tar hovedbyrden for familielivet. Det er mor som sitter på jobb og bekymrer seg for hvordan barna har det i barnehagen. Det er mor som planlegger, organiserer og administrerer. Det er mor som lurer på hva de andre mener om henne som forelder.».

Hvor Aamodt har det fra at menn ikke sitter på jobb og bekymrer seg for hvordan barna har det i barnehagen, og planlegger, organiserer og administrerer, eller lurer på hva andre tenker om dem som forelder, er ikke godt å si. Det er mulig Aamodt har sovet i timen. Men også norske fedre har forandret seg siden det glade femtitall. Fedre bryr seg faktisk om barna sine. Og luta lei antydningen om at de er annenrangs foreldre, de har jo ikke den samme evnen til å vise omsorg, må vite, hvor de bare tenker på å dra ut med «gutta» for å ta en øl, er det mange fedre i dag som aktivt prioriterer familie.

Det er nesten slik at man kan mistenke Aamodt for å holde norske mødre og fedre som ønsker å prioritere barn over jobb i forakt, hvor hun syrlig skriver at «selvsagt er vi ikke fornøyde, vi vil ha mer» og fortsetter: «Det er ikke nok med ett års betalt permisjon, barnehage til alle, ammefri og rett til å være hjemme med syke barn. Vi vil også ha betalt for å ikke jobbe i småbarnsfasen.». Ikke bare ønsker norske foreldre barnehage til alle, de ønsker valget mellom å bruke den, óg!

«Ingenting tyder på at vi kommer til å bli fornøyde selv om vi får ønsket oppfylt», tordner Aamodt videre, og fortsetter: «Sannsynligvis vil vi ganske raskt finne noe annet å legge til på ønskelista; kreve nok et gode som for resten av verden fremstår som en nærmest absurd luksus.». Jeg tenker at sannsynligheten for at norske småbarnsforeldre vet hva de trenger er ganske stor, og at den eneste naturlige følgen av det er at de blir fornøyde når de får det oppfylt. At resten av verden ikke har like gode ordninger som oss her oppe i Norge, og dermed kan synes at det fortoner seg absurd, betyr ingenting, og fungerer i hvert fall ikke som noe argument for ikke å fortsette det gode arbeidet. Det tok tid å overbevise folk om at jorden var rundt, også.

Aamodt skriver at prøveprosjektet i Spydeberg kommune, hvor kommunen doblet kontantstøtten, ikke er noe annet enn en dårlig quick fix-løsning på et langt større problem, nemlig at vi har innrettet samfunnet slik at begge foreldre må jobbe utenfor hjemmet, og at løsningen er lavere forbruk, mindre produksjon, færre turer på kjøpesenteret, færre utenlandsferier, færre duppedingser vi bare må ha og færre kvadratmeter nyoppusset bolig. Organisasjonen «Framtiden i Våre Hender» ville vært stolte.

Aamodt er i det minste inne på noe når hun sier at i Norge 2013 er småbarnsmødre fritt vilt uansett hvilken stillingsbrøk de velger. Velger de å gå ned når de får barn, eller gå over til å være hjemmeværende, slaktes de av rabiate, norske feminister. Fortsetter de i fullt arbeid, blir de uglesett blant de som bruker dagene sine til å vandre rundt i ammetåke og blogge om cupcakes.

I et forsøk på å gi leseren noe å tenke på til slutt, avrunder Aamodt innlegget sitt med retorisk å spørre om leseren anser seg som rik, og gjør et poeng ut av at sammenlignet med en vanlig kvinne på femtitallet, så bader leseren i luksus, og for det store flertallet i verden, så lever man et liv utenfor deres fatteevne. Men det samme kan sies om de som lever stønadslivet i en trygdeblokk på Grønland i Oslo, også, uten at det er noen god grunn til å ikke ønske mer.

Sandvik og Wik: «En skamløs feminisme for familien».

Én dag senere, den 4. mars, kom Ragnhild Laukholm Sandvik og Ingrid Wik sammen og slo et slag for arbeidsmoralen: «Skal vi opprettholde velferdsgoder for familien, slik som en raus fødselspermisjon, må de finansieres ved arbeid».

Sandvik og Wiks påstand om at det ikke er penger tapt, hvis man ikke er på arbeid og tjener dem, på samme måte som at det ikke er penger som er tapt, hver gang man ikke jobber overtid, møter seg selv i døren to avsnitt senere, hvor de skriver at deltid er et økonomisk tap som bør fordeles mellom kjønnene. Leseren forstår nok hva de mener. Men det slår bunnen ut av hvorfor de er lei argumentet om at familien ikke har mulighet til at den som tjener mest jobber redusert.

Så kostbart som det er å få barn, er det ikke underlig at det er mange som tenker slik. I dag er det flest menn som fortsetter å jobbe. Men etter hvert, og det er min spådom, i og med at det er flere jenter som gjør det godt på skolen, og tar høyere utdanning, i motsetning til hvordan det var før i tiden, da det var flest menn på høyskoler og universiteter, så kommer det til å endre seg over tid.

At Sandvik og Wik svarer «I Norge i 2013, hvor mer enn hver tredje kvinne jobber deltid» på Marchen sitt spørsmål om når det skal bli stuerent å være hjemmeværende er underlig, all den tid både Sandvik og Wik er fullstendig klar over at deltid blant kvinner sees på som et problem. Også frivillig deltid. Det var ikke lenge siden noen fra NHO var ute og sa at norske deltidskvinner jobber for lite, hvor de i stedet for å arbeide heltid prioriterte å gå på café, trening og shopping. En usaklig kritikk. Men også støttet opp av et innslag på Dagsrevyen, hvor en sykepleier snakket ut om hvor viktig hennes interesser utenfor arbeid var, for at hun skulle kunne gjøre en ordentlig jobb når hun først var på jobb. Hun ville ikke jobbe heltid, fordi interessene hennes utenfor arbeid ga henne så mye.

Videre skriver Sandvik og Wik at «problemet er ikke at det ikke er lov å være hjemme, men at dette godet er så skjevt fordelt mellom kjønnene. Og at det nok en gang er mødrenes dårlige samvittighet som trekkes fram som argument i debatten.». I klartekst: Problemet er ikke at du yter, satser på karriere og viser takknemmelighet for alle kvinnene som har gått foran og kjempet for din rett til plass i arbeidslivet, men at du frarøver mannen tid med barna.

Som mann, og som noen som er fullstendig klar over hvor stort misforhold det er mellom morsrollen og farsrollen, menn vinner jo ikke barnefordelingssaker med mindre det er vesentlige mangler med mors omsorgsevne, så høres jo mer tid sammen med barna utmerket ut. Men som noen som mener at det er familien som er nødt til å ta stilling til hvem det er som blir hjemme med barna den første perioden, og ikke det offentlige, hvis eneste oppgave er å legge til rette, ikke diktere, så høres det absurd ut.

Lite visste jeg – for øvrig – at det var et «problem» at foreldres dårlige samvittighet for å være borte fra barna var et moment i debatten.

Sandvik og Wik skriver videre at de ikke synes «morsrolle og barneomsorg er blitt tabu», og viser til at mor og hennes virke er blitt tema for glansede magasiner som «Mamma», at det er blitt en levevei for «flere dyktige bloggere de siste årene», må ærlig innrømme at jeg har ikke hørt om noen, men det kan hende at det er fordi jeg er mann, og at man i Sverige snakker om en «hemmefrutrend». Videre vises til Olaug Nilssens bok «Kjøkkenbenkrealisme – ærlige historier fra tidsklemma», hvor «langt fra alle intervjuede mødre jobber fulltid.».

Sånn rent bortsett fra at jeg nå angrer for at jeg ikke kjøpte Olaug Nilssens bok, da jeg for om lag fire uker siden sto med den i hånda hos en bokhandel, synes Sandvik og Wik å glemme at vel og bra er morsrollen og hennes virke høystatus i enkelte deler av samfunnet, Marchen selv er jo en representant derifra, men blant norske feminister, som Marchen omtaler, så er det å prioritere barn og familie fremdeles lavstatus. «Du har sveket dine medsøstres kamp for å gi deg flere muligheter i livet», virker underteksten alltid å være: «Du er utakknemlig!».

Kvalitetstid med familien er etter vår oppfatning trendy, skriver Sandvik og Wik, hvor den hylles i avisartikler og på sosiale medier, og har selvfølgelig rett. Men, igjen, det å være hjemme med barn, som var Marchens poeng, er fremdeles alt annet enn trendy.

Line Konstali: – Jeg vil stryke ordet «kvinnesak».

«Det er ikke kvinnekamp. Det har aldri vært kvinnekamp!», raste Line Konstali, i et innlegg på Aftenposten sine nettsider på mandag, 4. mars, riktig nok ikke som et direkte svar til Marchen, men som et innlegg i den samme pågående debatten, om det hun omtaler som et interessant fenomen når kvinner i dag går ut i mediene og ønsker mer tid med barn, og omtaler det som «en ny form for kvinnekamp.». Men hvorfor er det ikke kvinnekamp? Har ikke kvinnekamp alltid handlet om at kvinner (som oftest, mennene har kommet etterpå) har slåss for flere rettigheter, og frihet til å leve livene sine slik de selv ønsker? Hvordan kan disse kvinnene ta feil, bare fordi det ikke passer inn i virkelighetsforståelsen hos dem som tviholder på gammel liturgi?

Norske kvinner er kapable og ressurssterke, og trenger hverken menn, selverklærte velgjørere eller det offentlige til å fortelle dem hvordan de skal leve livene sine.

Konstali fortsetter med å skrive at problemet med debatten er at kvinnekamp og familiepolitikk på et eller annet tidspunkt ble blandet sammen, og at det er på tide med en fredelelig skilsmisse, før hun fortsetter å skrive om kvinnekamp i et internasjonalt perspektiv, om kvinner som dør i barsel i krig, om en feminisering av fattigdommen og om FNs kvinnekonferanse 1995. Kvinnesak er fortsatt vår tids aller viktigste kamp, slår hun fast.

Men betyr noe av dette at norske kvinner ikke også skal kunne snakke om, og kreve forandring i, familiepolitikk? Selvfølgelig ikke. Familiepolitikk er noe som (av åpenbare årsaker) mange har meninger om, og ingen burde være nødt til å tie bare fordi kvinners rettigheter og kår møter utfordringer på den andre siden av kloden. Kvinners rettigheter og kår møter utfordringer her hjemme, og det er ikke alltid mørkemenn som står på den andre siden av konfliktlinjen.

Konstali er inne på en interessant tanke når hun retorisk spør leseren om hvor barna blir av midt i kampens hete: «Spør vi dem hva de vil?», under hun. Jeg kunne ikke vært mer enig. Og, uten å ha alt for store tanker om min egen innsikt i småbarns sinn, tror jeg at jeg vet svaret: Småbarn ønsker å være i kontakt med foreldrene sine. De ønsker nærhet, omsorg og trygghet. Og når voksne foreldre, ansvarlige norske borgere, menn og kvinner, ønsker mer tid til å være med barna sine, er det ikke kontantstøtteordningen i Spydeberg som er problemet. Det er svaret. Ikke fordi det er om å gjøre at flest mulig småbarnsforeldre benytter seg av den, men fordi det gir småbarnsfamiliene mulighet til å velge, og legge opp hverdagen sin – livet sitt i småbarnsperioden – slik de selv ønsker.

For meg er det opplagt at kvinnekamp må handle om å gi kvinner mest mulig frihet. Hva denne friheten brukes til, om den brukes til å satse på karriere og gå i 8. mars tog, eller til å prioritere familie (og for så vidt – gå i 8. mars-tog) er helt og holdent opp til hver enkelt. Kvinnekampens hovedsenens må likevel handle om å gi kvinner mest mulig individuell frihet til å gjøre hva de vil. Og hverken fortidens reaksjonære mørkemannskrefter, eller samtidens snusfornuftige moralfeminister, har lov til å stå i veien.

Marchen: Respektløst om alminnelige kvinners liv.

Gunhild Maria Hugdal Marchen svarer Sandvik og Wik i et innlegg som er publisert på NRK Ytring den 6. mars, under tittelen «Respektløst om alminnelige kvinners liv», hvor hun har en rekke gode poenger. Der skriver hun at det er hennes inntrykk at morsrollen har et begrenset handlingsrom innenfor det norske, feministiske kvinneidealet, og at – utover fødselspermisjon og sykedager – så synes det lite legitimt å prioritere morsrollen, slik den framstilles av visse politikere og feminister.

Marchen stiller også spørsmålstegn ved definisjonene i Sandvik og Wiks kronikk, som hun mener bør diskuteres. Alle er enige om at man må bidra til samfunnet, men hvorfor regnes ikke omsorgsarbeid i hjemmet som et viktig bidrag til samfunnet, spør hun, og fortsetter med at hun er for valgfrihet på områder som omsorgsform for barn og stillingsprosent i småbarnsfasen. Det er et tilbakeslag for likestillingen å omtale kvinner som om vi trenger en statlig styring for å ta gode valg, slår Marchen fast, som fortsetter med å si at det er den enkelte kvinnes rett å definere selv hva som er i hennes interesse. At det legges til rette for dette i form av for eksempel kontantstøtte, er ikke et tilbakeslag for likestillingen, men et framskritt.

Thorkildsens framstøt har skapt voldsomme reaksjoner.

Inga Marte Thorkildsen – likestillingsministeren – etterlyste i gårsdagens Aftenposten at man er ærlige om hva kvinner forsaker hvis de velger å gå hjemme istedenfor å jobbe. Hun advarte kvinner mot deltidsarbeid. Men sosiolog Linn Stalsberg, som nå kommer med en ny bok om kvinneliv anno 2013, i anledning hundreårsjubileet for kvinners stemmerett, mener kvinner velger deltid av flere grunner.

Omsorgsansvar, for eksempel i forhold til egne barn eller eldre i familien, kan ligge bak ønsket om å jobbe deltid, uttaler Stalsberg, og legger til at det å få turnusarbeid, skiftarbeid, eller pendling til å gå i hop med barnehage og skole er en reell utfordring for mange, og at hvem som jobber deltid i stor grad er et klassespørsmål. Stalsberg mener man må spørre seg om noen av disse jobbene rett og slett er for krevende å stå i på heltid uten å bli utslitt og syk.

Stalsberg sier at det norske kvinneidealet er å klare omsorgsansvar og husarbeid, samtidig som at man har et lønnet fulltidsarbeid. Vi skyter av at denne hverdagen er likestillingens triumf og et gode for menn, kvinner og barn, sier hun, men spør samtidig: Er den virkelig det? Var det virkelig en slik hektisk hverdag feministene på 70-tallet mente ville frigjøre kvinnene? Er det bare som karriereklatrende småbarnsmor dagens feminister mener vi kan leve vårt liv likestilt? Har vi virkelig et arbeidsliv som gjør det mulig å være et omsorgsmenneske?

En må prioritere. Jo mer tid man bruker på familie, jo mindre tid har man å bruke på arbeid, og motsatt. Heller ikke menn har hatt denne muligheten. Bildet mange har av vellykkede menn, med lettrørte koner stående ved deres side, som f.eks. under amerikanske valgkamper, viser menn som har prioritert karriere, ikke familie. Alle disse konene vil si at deres mann er en hengiven ektemann og far, som elsker familien sin, men også som regel noe i retning av: «he wasn’t there much, when the kids were growing up, because he worked all the time».

Kvinner, akkurat som menn, har ingen mulighet til å komme til toppen av karrieren, uten at det går på bekostning av tid med familie.

Inga Marte Thorkildsen ser heller ikke ut til å møte særlig støtte hos Alexandra Plahte, som er ekspert på pensjon, og som sier til Aftenposten at en forelder som velger å være hjemme i 1 år med et barn under 6 år, bare mister 71 kroner i måneden i pensjon. 71 kroner er altså det en forelder går glipp av i pensjon, hvis personen velger å være hjemme med et barn under seks år i tolv måneder. Det ser altså ikke ut til å være noe nedslående økonomisk tap å snakke om.

Heller ikke Knut Arild Hareide virket ikke særlig begeistret da han uttalte at han gjerne ville gi en offentlig beklagelse til landets deltidsarbeidende kvinner, på vegne av landets politikere. Inga Marte Thorkildsen står for en stigmatisering og en verdiformidling som barneminister som er helt utrolig, mente han, før han la til at det er ikke alt som har verdi som kan måles i kroner og øre. Og Høyres Linda Hofstad Helleland uttalte at Thorkildsen er kvinners «fremste fiende». Det er skremmende og dramatisk at likestillingsministeren ikke synes at det er like verdifullt å passe barn som å jobbe, la hun til.

Det kan være fristende å avfeie Hareide og Helleland sine reaksjoner som partipolitisk spill, men også privatpersoner reagerer. Lill May Vestly, som titulerer seg som «mor, fritenker og skribent», skriver i Aftenposten at «Fordi jeg prioriterer familien og morsrollen foran lønnsinntekt, titler, karriere og pensjonspoeng, så mener likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen at jeg er verdiløs og har valgt helt feil, målt på variabler bare et snevert menneskesyn dyrker», som mener at Thorkildsen er «landets fremste general mot morsrollen».

Penger har til syvende og sist ingen verdi, satt oppimot de nære relasjoner, familie og venner, menneskene man er glad i. Dersom man ikke prioriterer familien, men kun penger og karriere, vil man finne seg igjen blant verdens fattigste.

Reklamer

15 thoughts on “Kvinnekamp og familiepolitikk.

  1. Bra blogg!

    Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til http://vg.no

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no

  2. Du kan egentlig gjenta deg selv så mye du vil. Faktum gjenstår; når mor og far får barn så går mor NED i stilling, far går MER på jobb. Om dette skyldes eldgamle mønstre, vrang vilje, at mor beslaglegger barna eller at far gir faen er sannelig ikke godt å si. Men faktum gjenstår. Tallene er som de er.

    Og dersom det videre er sant at de kvinnene – igjen, tall – det er kvinnene – «premieres» med dårligere pensjonsuttelling, løsere tilknytning til arbeidslivet og et større – om det er selvvalgt eller pådyttet – ansvar for alt som er ulønnet og uten hverken makt eller status – ja da har man et SAMFUNNSMESSIG problem. Å privatisere dette problemet er å tolerere noe som ikke rammer en selv.

    Familien vet ikke alltid best hvordan morgendagen blir. Og så lenge 9 av 10 kvinner sitter igjen som aleneforsørgere med hovedansvar ETTER samlivsbrudd som de gjør I samlivet – dårligere mulighet til å forsørge seg fordi NOEN stakk avgårde med den store lønnsutbetalingen man hadde gjort seg avhengig av og på slutten av linja blir man sannelig belønnet med en minstepensjonisttilværelse på toppen av det hele.

    Jeg ser ingen fedre stå i kø for å ta ut mer pappapermisjon enn de strengt tatt må. Jeg ser en hel haug fedre sutre over at de må – fordi dette vet de best selv, takkskarruha. Jeg ser ikke mange fedre gå ned i deltid og dele den økonomiske short-sticken det er med mor til sine barn – mens de tilsynelatende har få problemer med hennes manglende pensjonsopptjening. Igjen – det rammer ikke dem, men de vet best.

    Det enkleste i hele verden er å tåle urett som ikke rammer en selv, ikke sant?

    • Rørende utsikt fra navlen din, men det er ikke sikkert at alle deler din indignasjon rundt dette. Det store spørsmålet er: kan, eller kan ikke, norske kvinner og menn LEGGE OPP LIVENE SLIK DET PASSER DEM SELV?

      Eller er det for mye forlangt?

      • Du hadde ikke ETT motargument, nei? Bare mer maling om den samme hellige valgfriheten? Så lenge far legger opp livet sitt at han skal jobbe mest mulig så MÅ mor ta de ulønnede oppgavene som hverken gir ansiennitet eller pensjonspoeng. Jeg har skjønt at du er for at fedre skal ha den hellige valgfriheten – problemet er at du slett ikke forstår at MENNS VALGFRIHET SLUTTER DER KVINNERS VALGFRIHET BEGYNNER. Ser du er tilhenger av å rope i debatten (om lite annet) – kan hende det fiser inn nå?

    • Er enig i en ting her: En bør få pensjonsuttelling for å ta mamma/pappapermisjon, fordi dette er et utvilsomt samfunnsøkonomisk bidrag.

      Om det er slik at en mor som får retten på barna «Sitter igjen» med dette, så er ikke dette en person som er skikket til å ha barn til å begynne med. Moren bør heller være takknemlig for denne retten, noe faren også burde vært.

      At få menn velger deltid finnes det nok mange forklaringer på. En av årsakene er nok at kvinner fra naturens side har et større driv for å bli hjemme og passe barn. En annen årsak er at kvinner er overrepresentert i offentlig sektor, der det er lettere å gå ned til en deltidsstilling enn i privat sektor, der menn er overrepresentert. Kvinner velger også yrker der arbeidsgiver i større grad etterspør deltidsarbeidere, som eksempelvis sykepleier. I tillegg er nok mange menn litt redd for å bli sett på som «feminine» hvis de er hjemme med barn, men dette er nok noe som er i endring i de yngre generasjoner.

      I bunn og grunn må familien foreta et valg. I en perfekt verden burde en ikke ha noen økonomiske konsekvenser av å være hjemme med barn, men i en realistisk verden er det altså slik at det er, spesielt i privat sektor, store konsekvenser av nettop dette.

      Et tiltak kan være å jobbe for å gjøre offentlig sektor mer attraktiv for menn, og privat sektor mer attraktiv for kvinner.

      Ellers er det i og for seg lite interessant hva du ser rundt deg. For å sette det på spissen så ser en SIAN-medlem terrorister over hele Grønland. Ser du verden i mer nyanser, vi du forstå den bedre.

  3. Vel..aamodt å hele gjengen og resten av Norge kan si hva de vil..Men hva andre til syvende og sist gjør med privatlivet sitt,er det strengt talt ingen som noenting med! De som ikke liker at det blir utbetalt kontantstøtte,får gråte en liten skvett og siden komme seg videre her i livet! Sånn er det og sånn blir det! Å kanskje en dag,drar nettopp de som sutrer over kontantstøtta,nytte av den selv den dag de prioriterer barna foran penger og status! Eller den dagen de får barn med kvinnen de elesker,som kanskje ikke takler både mammarollen og jobb samtidig..Om DU må jobbe å slite og betale skatt,blod,svette og tårer,så kan det faktisk en dag hjelpe en du elsker og setter høyt,inkludert dine barn! Syns ikke penger og status skal gå foran barna ! Vil man være hjemme med barna sine,eller gå ned i antall timer på jobb,gjør man det! Å det syns jeg man skal gjøre med GOD samvittighet! DITT liv,DINE meninger,DINE barn,DINE følelser,å dem må man få lov til å eie,uten at andre skal blande seg inn. Bra innlegg! 😀

  4. Så lenge døvblinde ikke får tolkehjelp er jeg fornøyd. Utover det kan mydighetene gjør hva de vil for min del.

  5. En løsning på problemet:
    Far/mor jobber redusert i småbarnsperioden, denne får naturlig nok redusert pensjonsopptjening. For å kompensere dette sørger den som jobber fulltid for å betale inn en viss del til den andre parten, dette for å øke pensjonspoengene til den som jobber redusert.
    Dette må gjøres MENS man (fremdeles) er i et forhold med vedkommende, i etterkant vil det jo aldri skje (!)
    Man har jo felles barn, det må derfor bli en felles avgjørelse at den ene parten jobber redusert (for deres felles barns beste) – det må derfor også bli et felles tap av økonomisk gode.
    Ved å ha en slik ordning, så vil man kanskje plutselig se at mannfolka også kunne tenkt seg å jobbe redusert! For dette er jo en ordning som må fungere likt begge veier. Valget er jo ikke så vanskelig dersom man må velge mellom å betale eller å gå hjemme en dag med barnet sitt.. Og vips så blir det heller en kamp om hvem som skal gå HJEMME – og ikke hvem som kan jobbe;)

  6. Veldig bra blogg! Det er første gang jeg gir respons for et innlegg/blogg!

    Til saken…. Det er en del uenigheter her, men det er det som er poenget. Vi mennesker er ulike og har egne meninger. Vi kan ha ulike tankegang, ulik mening uten å tvinge andre. Alle kan ha rett, men på hver sin måte.

    Hvorfor blir det slik at det er flest mødre som tar ekstra permisjon fra jobben for å bli hjemme med barna, og fedre tenker på karriere? Dessverre er realiteten slik at mødre ofrer seg mer enn fedre. Hvorfor er det sjelden å høre eller å se at fedre er hjemme med barna, mens mor har karrierestart?

    Det er tipp tipp oldtidens gammel tankegang, at mor skal ta seg hånd om barna, mens mannen skal jobbe.

    Hvordan løse dette? Det er mulig å sende barna til barnehagen, mens foreldre kan tenke på karrieren sin? Har noen tenkt på dette? Etter min oppfatning ønsker ikke mødre å sende barna i barnehagen etter endt fødselspermisjon. De er skeptiske til å sende småbarn i barnehagen. Da ender de som regel opp med å ta permisjon fra jobben. Da må de ikke legge skylden på barnas far. Det er et valg de har att selv!
    Etter min erfaring kan jeg si at småbarn lærer så mye på så kort tid ved å gå i barnehagen! De elsker å ha andre barn i nærheten, de elsker å leke med andre barn og det gir mye mer fremgang enn å ha dem hjemme blant fire vegger. Mødre må oppsøke realiteten og deretter ta et fornuftig valg. Ikke legg skylder på fedrene og motsatt.

    Samfunnet er i endring, mødrene gjør fremgang i karrieren nå. Stolt tobarnsmor 🙂

  7. Som feminist, så mor, så enslig mor, vil jeg si at følelsene tar overhånd for mange mødre. Heldigvis, synes jeg. Så lenge jeg velger følelser istedet for økonomi, er jeg fornøyd med å redusere forbruket, noe som stemmer godt med miljøvern. Det handler mao om å kjempe for juridiske rettigheter/pensjonssystemer, som rettferdiggjør at mødre kan få lov å være hjemme med barna eller jobbe deltid, dersom de ønsker det eller trenger det. Da mine foreldre skilte seg i 1982, valgte min far uoppfordret å betale min mor «pensjon» til hun ble pensjonist, fordi hun hadde vært hjemme med oss barna. Det kaller jeg ansfarsfølelse og rettferdighetssans. Det bør pensjonsreglene få med seg. Pensjonsreformen går ut over kvinner har jeg hørt. Hvilket tilbakeslag for omsorgsoppgaven, les omsorgsyrket. Likestilling slår tilbake på kvinner som ønsker å følge sine følelser og gi barna nærhet og tilstedeværelse. Synd. Jeg husker det var lett å teoretisere om likestilling før jeg fikk barn selv. Med barna kom emosjonene inn i livet. Det er ikke plass til følelsesliv og kjærlighet i 100% stillingsregimet. Kun stress og dårlig samvittighet. Man styrer livet sitt selv, om det så må redusere pensjonen, om man får leve så lenge. Hilsen pragmatikeren

  8. EN KVINNES ROLLE

    Hele rasens fremtid avhenger av dens holdning til barn; og en rase som spesialiserer seg i kvinner for «mannlige formål», eller som tror at konkurransen mellom kjønnene er i sfærene med business og politikk, er en mer verdifull oppgave enn skapelsen av morgendagens generasjon, er en rase som er døende. Vi har, i kvinnen som er en ambisiøs rival av mannen i hans egne aktiviteter, en kvinne som neglisjerer den viktigste oppgaven hun kan ha. Et samfunn som ser ned på den jobben, og hvor kvinner blir opplært til NOE ANNET ENN ledelsen av en familie, omsorgen for menn, og skapelsen av den fremtidige generasjonen, er et samfunn som er på vei ut. Historien kan peke på punktet hvor et samfunn begynner det bratteste forfallet; i det øyeblikket når kvinner begynner å ta del, på lik linje med menn, i politikk og forretningsmessige affærer, siden dette betyr at mennene er dekadente og kvinnene ikke lenger er kvinner.

    …Hvis en mann skal stige til større høyder, må kvinnen stige med ham, eller til og med før ham, men hun må stige SOM kvinne og ikke som i dag hvor hun blir misledet til å stige — som en mann. …

    Ovenstående var hentet fra en bok av filosofen L. Ron Hubbard. Oversatt «på sparket» fra engelsk.

  9. Er det slik at det offentlige ikke skal blande seg inn, men du vil gjerne ha pengene slik at du kan velge å være hjemme?
    Logisk brist; jobber du mindre blir utbetalingene mindre. Staten skal ikke kompensere for dine valg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s