Forskjellsbehandlingen av far.

Hvordan kan norske feminister leve med at det bare er når det er vesentlige mangler ved mors omsorgsevne, at far har en sjanse til å vinne en barnefordelingssak?

Jeg liker ikke floskelen «vi må gjøre det som er barnets beste» i debatten om Barneloven. Og det gjør jeg ikke fordi den stort sett brukes av de som ynder etter å holde Barneloven slik den er i dag. Og i dag er det slik at det bare er når det er vesentlige mangler ved mors omsorgsevne, at far har en sjanse til å vinne en barnefordelingssak. Barneloven må endres slik at det er omsorgsdeling som er utgangspunktet ved samlivsbrudd.

Når foreldrene ikke er enige om fordeling av barn, sier Barneloven at retten skal bestemme hvem av foreldrene barnet skal bo hos. Bare unntaksvis kan den likestille og idømme delt bosted. Det er her forskjellsbehandlingen begynner, og den blir legitimert med hensynet til barnets beste. Men er det virkelig til barnets beste å bo hos én av to foreldre som skiller lag?

Det er fortsatt slik at barn bare bor med far, når far bor med mor. Dersom far og mor ikke bor sammen, bor barna med mor. Så sent som i fjor hadde 83 prosent av barna som har én forelder, adresse hos mor. Hvor mye de reelt er hos hver av foreldrene, finnes det ikke tall på.

Det som er ekstra forstemmende er at såkalte feminister tilsynelatende ikke ser ut til å bry seg. Hvis det hadde vært motsatt, at 9 av 10 saker hadde endt opp med at far fikk omsorgen, kan man banne på at det ville blitt bråk. Nok et eksempel på hvordan samfunnet systematisk undertrykker kvinnene, hadde de ropt da, mens de taktfast marsjerte i sirkel utenfor Stortinget, med krasse bannere og utstuderte kamprop.

Far taper kampen om barna fordi han er mann, sier advokat Øivind Østberg til Aftenposten. I mange saker er det ingen annen forklaring. Til tross for at vitner og uttalelser sier det motsatte, ser vi ofte – i 2012 – at det er umulig å få dommere og sakkyndige til å innse at far kan være en like god omsorgsperson som mor, fortsetter han.

Det er blitt sagt at mens mennene gikk ut og erobret arbeidsplassen, forble kvinnene værende igjen hjemme, hvor de erobret resten. Skal far noen gang bli likeverdig mor i omsorgsrollen, er jeg redd det må en lovendring til, som tar utgangspunkt i omsorgsdeling ved samlivsbrudd.

«Enhver kan bli far. Men det krever noe spesielt å være pappa.»
– Anne Geddes.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s