Er det ikke deilig å ha noen å hate?

Hva sier det om oss som samfunn at vi oppfatter og likebehandler et vennligsinnet forsøk på å være morsom med rasisme? Mokkavitsen var aldri rasistisk. Noen blir fornærmet av «x», andre av «y». At noen blir forulempet er nesten ikke til å unngå.

Egentlig hadde jeg ikke tenkt å skrive noe om denne saken. Delvis fordi jeg ikke syntes det var noe å skrive om. Rasismedebatter har vi jo så ofte, at jeg fint kunne la mokkatilfellet passere. Men også fordi det er over en uke siden det skjedde, og et innlegg nå ville blitt temmelig malapropos. Men når Jarle Bernhoft-Sjødin ikke klarer å la det ligge, og kommer med et innlegg hele sju dager at de famøse ordene falt, kan han likegodt få svar på tiltale.

Ikke at Jarle Bernhoft-Sjødin er den første til å ytre seg etter forrige helgs hendelser. Vårt lille lands skravleklasse er aldri mer ivrig selvforherligende enn like etter at noe politisk ukorrekt har skjedd. Men man blir liksom ikke like overrasket over å lese det vanlige meningskorpsets krasse og forutsigbare reaksjoner. Da ble det noe annerledes når jeg kom over Jarle Bernhoft-Sjødins kommentar.

Forrige lørdag ble spesiell. Det var Spellemann. Og Plumbo gjorde et vennligsinnet forsøk på å være morsom uten at det lyktes. På Twitter, og på andre sosiale medier, reagerte folk umiddelbart, før folkemeningen utpå søndagen snudde til Plumo sin favør, med å sette seg på hver sin pidestall og vri seg i skadefryd. Ingenting er som å ha noen å hate. Og ingenting er som politisk korrekt hat.

En observasjon jeg gjorde meg ganske tidlig i mokkadebatten var at de mest ondsinnede kommentarene kom fra såkalte antirasister og den «fornærmede». Den anklagede Plumbo-vokalisten, Lars Erik Blokkhus, la seg med en gang paddeflat og beklaget hendelsen til alle medier som ville høre på han. Noe som gjør han til en langt større mann enn både Tshawe Baqwa, Terje Winterstø Røthing, og mange andre som i løpet av den siste uken har valgt å uttrykke seg.

Det utfordrer troen på det gode ved oss nordmenn at mennesker man vanligvis anser som smarte og oppegående lar seg rive med i en lynsjestemning over et vennligsinnet forsøk på å være munter og morsomt. Attpåtil fra en person som er påseilet, og opphisset over å ha vunnet en Spellemannspris. Å kaste seg over hverandre med uforsonlige anklager om rasisme minner oss om et kulturelt sinnelag mange av oss bare forventer å finne i USA, der de saksøker hverandre over den minste lille ubetydelige ting.

I sitt innlegg forsøker Jarle Bernhoft-Sjødin seg på å definere hva som er rasisme, og kommer fram til følgende: «Rasisme er å i det hele tatt tillegge hudfarge betydning». Og det har han jo selvfølgelig lov til. Hvem som helst kan definere hva som helst hvordan som helst. Men det som er interessant er jo ikke nødvendigvis hvordan man definerer rasisme. Men etikken man legger til grunn. Var det galt av Lars Erik Blokkhus å trekke en parallell mellom hudfargen til Tshawe og Yosef, Nidar sin sjokolade «Mokkabønner», og tittelen på sangen deres «Møkkamann», i et forsøk på å være morsom? I så fall er det betimelig å spørre hva det er som er galt, altså; hvem eller hva er det som tar skade, når en slik parallell blir trukket.

Jeg mener at tilfellet med Madcon-gutta på Senkveld, der de kalte Thomas og Harald for både «bleikfis» og «hviting», viser oss at det ikke kan være rasisme i kraft av ilegging av hudfarge betydning i seg selv. For var det noen som reagerte, da? Var det noen som tok skade av det? Hvor var Jarle Bernhoft-Sjødins moralske indignasjon når Tshawe og Yosef tilla Thomas og Harald sin hudfarge betydning? Svaret er; ingensteds. Fordi det ikke var rasisme. Rasisme er en rangering av mennesker med utgangspunkt i etnisk, kulturelt eller religiøst opphav. Og Jarle Bernhoft-Sjødin vet det. Det var ikke rasisme vi så under Spellemannsprisen. Og det var ikke rasisme vi så på Senkveld.

Men hvorfor da denne moralske indignasjonen? Og da tenker jeg ikke bare på Jarle Bernhoft-Sjødins reaksjon. Jeg tror det kommer av en velment misforståelse av hva som er rasisme. Man forveksler hat med utgangspunkt i hudfarge, med humor med utgangspunkt i hudfarge. Mens andre, som antagelig ser forskjellen, velger å kaste seg på hylekoret av ingen annen grunn enn at det føles godt.

For som Raga Rockers engang sang: Er det ikke deilig å ha noen å hate?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s