Valgfri sidemålsundervisning.

For målfolket handler det om identitet. For den politiske venstresiden handler det om å forveksle solidaritet og forståelse overfor målfolket, på den ene siden, med en hensiktsmessig og formålstjenlig skolepolitikk, på den andre. Nå får det være nok.

Jeg liker Sylfest Lomheim. Det har jeg alltid gjort. Helt fra da han som formidlingsivrig språkviter overtok som direktør i Språkrådet, via hans jevnlige opptrender på Språkteigen, og hans forsvar av bruken av ordet «neger», til i dag, hvor han forsetter å forelese for språkinteresserte, og spre språkglede til alle som er interessert i å høre på. En skikkelig opplysningsmann, med andre ord. Akkurat som Torkjell Berulfsen, Lars Monsen, Knut Jørgen Røed Ødegaard, Petter Bøckman, og mange andre med kjærlighet for sitt fag.

Når han nå også går ut mot at det gis to karakterer i norsk, stiger han bare i kurs hos meg. Norsk er, som Sylfest Lomheim selv sier, et fag, og dermed bør ikke elevene få to karakterer, slik de gjør i dag. Selv har jeg lenge slåss for valgfri sidemålsundervisning, der de som ønsker å ta norskstudiet, eventuelt lærerstudiet, på universitet og høyskole, kan ta sidemålsundervisning på videregående som valgfag, og derigjennom få tilleggspoeng på vitnemålet, de kan bruke ved søk på høyere utdanning.

Ikke at jeg har noe mot sidemålet. Mange sidemålstilhengere vil alltid ha det til at folk som ønsker valgfri sidemålsundervisning har noe i mot sidemålet. Men det stemmer ikke. Det er bare at jeg ikke føler at det er verdt ressursbruken. Målt opp mot langt viktigere ting, som f.eks. å styrke realfagssatsningen, i en stadig tekno-fokusert verden, kommer sidemålet rett og slett bare til kort. Det handler om prioriteringer. Det bør vi alle kunne være enige om.

Og bare så det er sagt; jeg kommer fra en slekt med et overveldende antall nynorskbrukere. Vi er kanskje en fjerdedel eller en femtedel i slekten min som har bokmål som hovedmål. Resten bor i Sogn og Fjordane eller Hordaland. Men selv om mesteparten av slekten min snakker nynorsk, og selv om jeg har hatt et forhold til det fra tidlig barndom, så hjelper det ikke.

Men hvorfor ønsker enkelte å opprettholde den obligatoriske sidemålsundervisningen? Jeg mener det handler om identitet. Mange av de som slåss for å beholde sidemålsundervisningen i den norske skolen er enten målfolk selv. Altså, nynorskbrukere som frykter at målformen vil dø ut, dersom den ikke holdes kunstig i livet gjennom offentlige pålegg. Og som føler en del av identiteten deres, historien og arven deres, står i fare for å forsvinne, dersom man ikke har obligatorisk sidemålsundervisning. Eller ideologisk overbeviste mennesker, nesten utelukkende plassert på venstresiden, som forveksler solidaritet og forståelse overfor målfolket ute i bygde-norge, med hensiktsmessig og formålstjenlig skolepolitikk.

Er du blant de som bryr seg om andre og viser forståelse; ja, da bryr du deg også om rurale målbrukeres kamp mot overmakta i urbane Oslo, og viser forståelse for at også deres bidrag til den norske kulturarven fortjener oppmerksomhet av det norske samfunnet. Er du mot sidemålsundervisningen; ja, da er du en kald og hjerteløs kyniker, som ikke bryr seg om andre enn seg selv, og som kun ønsker å avskaffe sidemålsundervisningen fordi du håper på å slippe, eller så bærer du nag mot sidemålet fra den gang du selv måtte gjennom det.

Det er en dårlig løsning å tvinge elever til å lære to versjoner av samme språk. Oslo kommune gjennomførte for noen år siden en forsøksordning der halvparten av elevene fikk velge bort sidemålsundervisningen, dersom de ønsket det, og rapporten som oppsummerte forsøket viste at fritak ikke bare slo positivt ut på elevenes karakterer og ferdigheter i hovedmålet, men at det dessuten endret elevenes syn på sidemålet, i Oslo-skolens tilfelle; nynorsk, til det bedre.

Obligatorisk sidemålsundervisning er uheldig med tanke på at den tar ressurser vekk fra viktigere områder, som f.eks. satsingen på realfag. Uheldig på tanke på at elevenes ferdigheter i hovedmålet stiger når sidemålet kan velges bort. Og ikke minst uheldig for sidemålet selv, som gjennom å bli tvunget på folk, bare ender med å avstøte folk fra noensinne å bli glad i sidemålet.

«Denne nye språkforma burde ein likevel absolutt ikkje påby eller presse på nokon».
– Ivar Aasen, 1836.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s